Han har bundet meg til seg. Han tok kontroll over mitt Mønster da det var smeltet sammen med hans. Han befridde meg fra Brand, bare for å overta selv. Ikke rart han sa ja til å «hjelpe»... Han har selvfølgelig arrangert hele greia!
Så blind jeg har vært som ikke har sett hvor svart sjelen hans virkelig er. Jeg føler meg sjuk. Voldtatt og brukt. Skitten. Hvorfor??
"Hvorfor denne torturen, Mikhail? Hva får du ut av det? Hva for slags forkvaklet, syk ide var det å binde Mønsteret mitt til ditt? Jeg visste at du hadde mange mørke kroker i deg, men at du kunne være så grusom som du har vært mot meg det hadde jeg ikke trodd om deg!"
Jeg lar alle hemninger fare. Han har brukt meg som sitt lille leketøy i sitt perverse lille dukketeater. Mikhail har tatt fra meg alt - inkludert min stolthet. Jeg kan ikke holde tårene tilbake lenger.
"HVORDAN KUNNE DU?" Knyttnever smeller i barrieren. Det er visst mine knyttnever.
Mikhail ser en tanke overrasket ut. Den slangen! "Hva er det du fabler om? Jeg har da vel for pokker ikke bundet ditt Mønster? Hva i all verden skulle jeg med det? Og hvor vi er... vel, jeg fikk beskjed om at det var bråk fra soverommet ditt i Amber. Så her er jeg. KUTT UT DEN SIPPINGA!"
Sinnet herjer atter i meg og overdøver alt annet. Forbannede løgner! Jeg hermer etter ham:
«"Jeg har vel ikke bundet ditt Mønster. Hva i all verden skulle jeg med det." Det er det jeg gjerne vil vite! Jeg skulle tro at du hadde makt nok over meg etter at du lurte på meg det baroniet. Først gjør du meg til din undersått, og så stjeler du sjelen min. Du behøver ikke å late som du ikke vet hva jeg snakker om, jeg kjenner deg ganske godt nå vel du.»
Jeg ser bort og svelger tungt. Sinnet legger seg igjen, og jeg vil bare gråte. Strupen snører seg sammen, og det blir vanskelig å snakke. Jeg husker drømmen jeg våknet av. Den som han manipulerte slik at jeg ble til Fiona så han kunne få viljen sin med henne og meg samtidig. (Og alle drømmene før den; hvor han har manipulert følelsene mine for ham.)
Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg hadde da jeg våknet. Den bankende varmen i underlivet som sakte ebbet ut. Voldtatt og brukt. Jeg vil spy.
"Var det gøy å komme inn i drømmene mine og terrorisere meg? Lo du da du tvang meg til å bli Fiona? Jeg lo ikke da jeg våknet opp som henne. Det var synd du kom for sent til å se ditt verk i levende live. Hvorfor kan du ikke bare la meg være i fred?"
Mikhail setter seg mer opp, og prøver å få blikkontakt med meg. "Jeg vet ikke hva du snakker om. Hva er disse drømmene? Når hadde du dem?"
"Når? Det må da du vite. Jeg var glad i deg fra før, vet du. Jeg har forstått det nå. Du trengte ikke å skitne det til."
Hjertet mitt er i ferd med å knuses. Stadig større nåler er i ferd med å bore seg inn. Jeg holder det ikke ut stort lenger! Smertene er helt vanvittige, og jeg kjenner dem fysisk. Dette kan jeg da umulig klare å overleve i lengden?
Og han bare gnir det inn. Han ønsker tydeligvis å ydmyke meg helt inn til beinmargen. Så da får jeg vel bare fortelle ham om «drømmen» da. La ham nyte seieren og hevnen.
"Du har tatt alt annet, så hvorfor ikke stoltheten min også... I natt drømte jeg om deg som jeg har gjort nesten hver natt siden du bar meg gjennom Mønsteret. Jeg trodde det ville gi seg så snart jeg gikk mitt eget for første gang, men det har ikke gitt seg.
Du...vi... Vi lå sammen, men det var ikke min kropp. Jeg var Fiona. Og jeg våknet med hennes kropp i stedet for min egen. Bare et par minutter før du plutselig sto inni veggen og kastet ildkuler. Du drepte tre soldater og kapteinen i livgarden min, forresten.»
Mikhail ser fortsatt forvirret ut, prøver å ta meg på skulderen, men treffer bare sperren.
"Sheira, hør på meg. Jeg har ikke sendt deg noen drømmer, det kan jeg sverge på Mønsteret om du vil. Mønstrene våre er, så vidt jeg vet, heller ikke bundet sammen. Fiona har ihvertfall ikke sagt noe om det, og jeg har ikke merket noe selv."
Det blir en lite pause...
"I går natt...var det første gang du drømte at du ble til Fiona?"
Kan det være mulig? Er han ærlig nå? Er det ikke han som har gjort det alikevel. Kan det være en annen som trekker i trådene og som fryder seg over å se oss så hjelpeløse? Hvem? Brand... Eller Dworkin? Kanskje han bruker meg for å skade Mikhail og Mikhail for å skade meg? Men hvorfor er det bare jeg som merker det?
Sperren ser ut til å løse seg opp. Mikhail passerer gjennom og kommer mot meg. Jeg klarer ikke å stå, så jeg siger sammen på gulvet. Det ringer og kimer i ørene mine, og jeg greier ikke å se klart. I hodet mitt maler beskyldningene som han slengte mot meg. At jeg er akkurat som min far Brand...
"Ja. Det var meg - inni. Men utenpå var jeg Fiona. Jeg har aldri ment å gjøre deg noe vondt, Mikhail. Jeg er ikke slik. Det er ikke slik jeg er blitt oppdratt. At Brand er faren min, forandrer ikke hvem jeg er og alltid har vært."
En enslig tåre velter ned over kinnet mitt. Jeg gjør ikke noe forsøk på å stoppe den. "Jeg har aldri gjort noe for å skade deg."
Mikhail ser ut som om han tenker "Hva i allverden skal jeg gjøre nå?" Litt klossete prøver han å tørke vekk tåren fra kinnet mitt, og gnir litt falkeblod på meg i prosessen. Han åpner munnen for å si et eller annet, men stopper seg selv.
Pause.
Kremting....han slipper restene av falken, og gnir hendene mot bukselåret.
Mer pause...
Stillhet...
Kanskje hvis jeg forteller ham. Kanskje han vil forstå? Ja, det gjør jeg! Jeg må få ham til å fatte at jeg aldri vil kunne skade ham fordi han er en del av meg.
"Vi er tvillinger, Mikhail. Visste du det?"
"På hvilken måte mener du? Vi er vel begge enebarn, biologisk sett"
Han setter seg ved siden av meg, og legger forsiktig en hånd på skulderen min. Igjen er jeg på nippet til å skrike ut i smerte idet jeg kjenner en kniv bore seg inn i hjertet mitt.
"Med mindre Brand har flere han er far til, så er i allefall jeg enebarn. Så vi er ikke biologiske tvillinger, nei. Jeg spurte Fiona om det og fikk klart svar om at vi ikke er søsken. Men sjelene våre er visst det."
Jeg famler etter ord.
"Det er et fenomen som kalles tvillingsjeler. Hun visste ikke noe særlig om det, for det er så sjeldent. Jeg fikk låne en bok...Jeg trodde ikke det fungerte slik..." Jeg skjelver igjen.
Mikhail ser alvorlig ut. "En gang til, Sheira. Når snakket du med Fiona om dette? Hva sto det i den boka?"
"Vi pratet mens jeg lå og reparerte foten min. Mens du var i Volkhov. Boka....jeg husker ikke...er så sliten..."
Jeg er i ferd med å bryte helt sammen. Kreftene mine har tatt slutt. Eller har de det? Noe strømmer inn i meg. Det varmer og styrker meg. Det kommer fra Sølvtåren! Jeg tror jeg overlever en stund til.
"Greit, vi får ta det senere...Nå får vi prøve å komme oss ut herifra."
Jeg ser meg litt rundt. Tørker tårer etterhvert som de kommer. Sier ingenting og unngår å se på Mikhail. Jeg skammer meg. Nå har jeg sagt alt for mye... Det var ikke meningen at han skulle få vite om de drømmene. Om følelsene som har slitt i meg.
Jeg skulle ønske at gulvet åpnet seg og slukte meg. Akkurat nå så står et opphold i Avgrunnen sammen med min far for meg som rene Paradiset i forhold til dette!
"Du sa noe om at vi var nær Kaos, og ikke lengre i Fanira. Hvordan vet du det?" Mikhail er mer businesslike nå. Og jeg er glad til for å få noe annet å tenke på.
"Jeg vet det ikke per se... Men i et forsøk på å finne en vei ut så gjorde jeg et psykesøk etter andre sinn. Jeg mente at det burde være noen soldater ute i gangen bak den veggen. Jeg fant til slutt en bonde som jeg uten videre invaderte. Han hadde så bisarre "sauer" og en så snodig hund at jeg antok at han befant seg langt fra Amber. Han så rar ut selv også... Og søkervidden var ikke lenger enn 5-6 meter..."
"Men du havnet her via Fanira? Selv kom jeg som sagt hit via soverommet ditt. En vakt rapporterte om bråk fra ditt og Brands rom. Jeg undersøkte, og havnet her."
Jeg ser opp på Mikhail. Jeg føler meg litt kvikkere (men bare litt) og jeg har fått kontroll over de forræderiske tårene. Det han sier er merkelig. Hvorfor skulle det være bråk på mitt rom? Og på Brands?? Hva er forbindelsen? At det kan være en måte å komme seg fra Brand sitt rom og hit, er greit. Men fra mitt?
"Kan du beskrive hva som skjedde på rommet mitt?"
"Vi hørte bråk, som sagt. Jeg gikk inn og fant en person smurt utover veggen. Jeg antok det var tjeneren din. Bråket kom inne fra soverommet ditt. Det hørtes ut som hestetramp. Der lå det en annen person, hardt skadet. Før jeg rakk å gjøre noe kom det hestehover ut av løse lufta og trampet vedkommende ihjel. Jeg prøvde å trekke meg ut av rommet, men døra smalt igjen bak meg. Veggen endret struktur, og jeg kjente plutselig noen sarkofager bak meg. Så begynte angrepene...av klør, hover og sverd. Jeg sendte noen lyn inn, når jeg merket at angrepene kom. Det smalt, og du sto der..."
Jeg klødde meg litt i hodet. Det var da besynderlig...
"Jeg skjønner ikke helt det der... Jeg våknet som sagt og gikk bort til en soldat som satt i hjørnet ved den veggen du kom ut fra. Jeg snakket til ham da veggen plutselig begynte og skimre. Jeg dro ham vekk og trakk sverdet. Jeg kunne se at det sto en skikkelse inni veggen på en måte, og han så ut til å være i ferd med å kaste magi mot meg. Jeg angrep. Jeg tror ikke jeg traff - sverdet gikk bare gjennom veggen.
Jeg stoppet et skift som hold på å skje. Så kom noe mot meg, og jeg var plutselig i demonform. Det prellet av på brystskjoldet mitt. Så dundret en ildkule ut og mesteparten av rommet eksploderte. Jeg angrep, og jeg tror jeg klarte å klore skikkelsen. Det neste jeg prøvde, var å kleppe tak i ham og dra ham ut til meg. Jeg fikk bare tak i noe lite som ble knust til ingenting.
Det neste jeg vet er at jeg er i hesteham - jeg har aldri skiftet så fort før! Det var kun instinkter som styrte meg. Jeg steilet og sparket, tverrsnudde og løp for livet. Det var da det smalt. Og så sto du der. Du av alle..."
"Vi angrep hverandre...da Cynric...eller noe som ihvertfall så ut som Cynric ble drept, mistet jeg kontrollen. Jeg ville bare drepe deg."
Han studerer hendene sine. Virker litt brydd.
"Nå var jeg jo ganske forbannet på deg fra før da...Alt har vært så merkelig etter at vi gikk Mønsteret."
Det skal være sikkert! Jeg bøyer hodet og ser i gulvet. Jeg skylder ham vel en forklaring. Men hvordan skal jeg si det? Han kommer til å le av meg... Jeg må få fortalt ham at det ikke var fordi jeg hatet ham! Men hvor ble det av alle de fine ordene...?
"Det har ikke vært så lett... Jeg ...jeg....det var så rart når du var i nærheten. Du var så kald og innesluttet, og jeg hadde så mye å tenke på. Det virket ikke som du ville fortelle hva det var som var galt....så..."
Jeg er vagt klar over at jeg står og plukker på restene av våpenkjolen min. Så liten og dum har jeg ikke følt meg siden jeg var barn.
"Det å velge mellom slektningene mine var jævlig...og det var vel praktisk å ha noen å skylde på. Da du ville at jeg skulle flytte ut av rommet i Fanira, trodde jeg du var ute etter å ta meg. Det virket jo som om du også hatet meg etter den Mønstertråkkingen. Ikke det at jeg skjønte hvorfor..."
Jeg krymper meg litt igjen. Et svakt stønn unnslipper strupen. Det gjør så vondt inni brystet mitt.... Jeg har såret den personen jeg elsker. Så mange tåpelige misforståelser. Bare fordi jeg ikke taklet de nye følelsene. Liten og dum....
"Jeg har aldri hatet deg, egentlig.....selv om det var veldig nært for litt siden..... Jeg...eh...jeg ville bare være alene. Jeg fikk ikke sove når du lå der... Det skjedde ett eller annet som ikke jeg forsto noe av. Det føltes sært. Jeg ble stresset. Som sagt så trodde jeg det var en ettervirkning av at Mønstrene våre hadde vært sammensmeltet... Det hjalp jo heller ikke at jeg så hvor sint du var. Jeg var rett og slett redd."
Mikhail begynner å ordne til ting. Maner frem et stort krus med drikke som han gir meg. Det smaker lett saltaktig og er sannsynligvis det beste jeg noen sinne har smakt. Vel de sier jo at hunger er den beste kokk... Deretter gir han meg en fuktig klut.
"Har du vært forelsket i noen før, Sheira?" Han ser ikke på meg, og fortsetter å pusle med noe som ser ut som et smørbrød. Og jeg kjenner rødmen starte ytterst i tærne og fosse oppover mot ansiktet mitt. Nei! Jeg har lyst til å fly så langt vekk herfra som det er mulig å komme! Og enda litt til.
Jeg kan aldri se Mikhail i øynene mer!! Få meg vekk herfra noen. La meg dø... La meg i hvert fall klare å beholde litt verdighet. Må ta meg sammen - kraftig sammen.. Jeg kaldsvetter, men klarer å holde rødfargen vekk fra ansiktet.
"Nei."
Kruset blir fylt opp, og jeg får dyttet et smørbrød i neven. Vær så snill - ikke spør mer.
"Vil du snakke om det?"
Nå dør jeg! Her ender livet mitt. Jeg kan ikke leve med dette. Jeg skjemmes dypt og inderlig. Dette er verre enn pinlig. Og den myke måten han sier det på. Jeg kjenner den stemmen. Det er den han bruker når han virkelig tar seg sammen.
Enten er han sint på meg, eller så prøver han å la være å le! Det er ingenting jeg har mindre lyst til akkurat nå enn å "snakke om det"!
"Nei." Det hugger til i brystkassen igjen. Jeg har vondt i magen. Alt er så intenst, dette kan da ikke være normalt?
Mikhail tar vekk kruset. "Du drikker for fort. Hvor lenge siden er det siden du spiste sist?"
Jeg skal til å protestere. Si at det ikke er fysiologiske grunner til at jeg har smerter, men jeg besinner meg i siste liten.
"Ja du har vel rett i det."
Jeg hoster litt for å dekke over det jeg holdt på å si først. Det var nære på at jeg sa enda mere dumt...
"Det er ca. 7-8 dager siden jeg spiste sist, men jeg har fått meg et par saftige kokheite så det har tært på kreftene."
Jeg titter meg litt mere rundt og får øye på steinbordet. Hva i all verden sitter jeg på gulvet etter? Men bordet er så kaldt at jeg spretter opp igjen. Jeg trenger et pledd.
"Du skulle ikke tilfeldigvis gå med et ullteppe på innerlomma?"
Mikhail er snill og har ullteppe og mere mat.
"Jeg har kikket litt rundt. Magi virker forsåvidt her, men jeg tror det ville være en dårlig ide å prøve å teleportere ut. Trumf og Mønster har du vel allerede prøvd. Det er litt uklart om vi egentlig er i en skygge, eller om dette er noe lignende som den rosa skyen. Det alteret så jo kjent ut."
"Dette er ikke et alter, Mikhail. Det er et arbeidsbord. Det var noen stropper på det, men de er vekk nå. Var du i nærheten av Mønsteret for et lite døgn siden forresten?"
"I nærheten? Jeg har ikke gått det, om det er det du mener?"
Mikhail ser spørrende på meg.
"Jeg er ikke sikker på hva jeg mener.... Jeg gikk det mentale Mønsteret i går, og da jeg kom til midten forsvant det. Men jeg følte at du var nær. Og at du var fornøyd med ett eller annet. Du smilte."
"I går gjorde jeg ikke noe spesielt. Hadde et par møter, rotet meg igjennom en haug med papirer. Det kunne jo kanskje være Brand?"
Mikhail ser ikke spesielt lykkelig ut over tanken.
"Fiona sa til meg at hun ikke trodde du ville ha noen spesielle problemer med Mønsteret, det skulle være rent nå. Kan det ha noe med dette sjeletvilling-styret du snakket om?"
En ting er i hvert fall helt sikkert: "Det var ikke Brand."
Men mystisk er det definitivt. Det er en eller annen forbindelse her. Hvorfor føler jeg Mikhails nærvær i Mønsteret mitt? Hvorfor drømmer jeg en drøm som opprinnelig er hans? Jeg mener - jeg har jo helt ærlig talt drømt om Mikhail i flere uker nå, og da har jeg vært meg selv. Hvorfor i all verden skulle jeg bli til Fiona?
Jeg tror han vet noe, og siden vi nå en gang sitter innesperret i et gravkammer sammen med tre døde onkler så akter jeg å få ham til å snakke.
Men det skjer jo selvfølgelig på bekostning av min stolthet, for nå må jeg rippe opp i den drømmen igjen... Jeg plukker litt på ullteppet og biter meg i leppa. Dypt innpust.
"Har du noe i mot å forklare meg hvorfor jeg våknet i Fionas kropp for en time siden?"
Mikhail trekker på skuldrene. "Det er du som er shapeskifteren. Jeg har ingenting med det å gjøre. Er du sikker...(han nøler litt) Er du sikker på at det ikke var noe du gjorde selv?"
Og så var det på'n igjen... Jeg kan sverge på at det er ingen, ingen, ingen i hele universet som kan få meg så ryggesløst sint som Mikhail! Hans innebygde trang til å vri på ting og få folk til å tro at han er helt uskyldig er rett og slett drepen. Dette kommer til å bli et langt lerret å bleke...
Og raseriet vokser i meg igjen. Det er helt ekstremt. Jeg har ingen som helst kontroll over følelsene mine lenger. Alt jeg kan gjøre er å forsøke å hindre at de vises på utsiden. Men akkurat nå tror jeg ikke at det går...
Jeg knurrer: «Ikke vri deg unna nå. Hva har du drømt i det siste?"
"Vel, du snakket om at du drømte dette for en times tid siden. Det er kveld i Amber nå, ikke natt. Jeg sov ikke engang på det tidspunktet, men hadde middag med min datter og Shamiza. Hvordan ser du for deg at jeg skulle ha påvirket deg til noe som helst?"
Det koker i meg. Jeg hater det når han tar den heslige tonen der. Overbærende og overlegen. Det er definitivt noe han skjuler for meg. Har han klart å gjøre noe med Primærmønsteret? Fått en slags kontroll over det nå når Fiona er borte? Skal tro hva han har funnet på...
Jeg rister av meg ullteppet og legger Werewindle over knærne. Det er ikke i slira lenger. En hånd på bladet og en på hilten. Jeg kjenner at noe skjer med kroppen min. Den forbereder seg på kamp. Jeg kjenner at øynene mine gløder. Håret legger seg pent i en knute bak i nakken - unna vei.
"Det er du som er Mønstereksperten her. Det er du som er magikeren. Du har gjort noe med Mønsteret har du ikke? Du har jo vært besatt av det ganske lenge, har du ikke? Det har ikke vært til å unngå å få med seg når du har forelest om det. For ikke å snakke om når vi har vært linket sammen. Spytt ut nå! Hvorfor skulle jeg bli til Fiona i "min" drøm om deg? Hva har du gjort?"
Mikhail smiler svakt.
"Jeg har, som jeg har prøvd å fortelle deg gjentatte ganger, IKKE gjort noe med Mønsteret. Jeg har IKKE sendt drømmer til deg, prøvd å påvirke sinnet eller Mønsteret ditt. Det har, for å være helt ærlig, ikke falt meg inn.
Du kan vifte med den fine Mønsterpinnen din alt du vil, det gjør fortsatt ikke mistankene dine noe mer korrekte. Du har vært ganske vag på dette punktet, så jeg skal spørre deg rett ut: Du sa at du har hatt gjentatte drømmer om meg. Er du forelsket i meg?"
Det var dråpen! Det bare eksploderer hvitglødende sinne i meg.
En knyttneve møter en kjeve.
Mine knoker, Mikhails kjevebein.
Han flyr gjennom lufta og lander mellom kistene til Osric og Delwin.
Han tenker altså å ta i bruk alle mulige skitne metoder for å vri seg unna spørsmålet mitt. Så lett slipper han bare ikke!
Jeg tramper bort for å se om han er ved bevissthet. Jeg holder sverdet hevet i tilfelle det skulle "skje" ett eller annet. Men han bare ligger og ser fortumlet opp i luften med et lett sløret blikk. En liten bloddråpe pipler fra en sprukket leppe. Så jeg stikker Werewindle i slira, og samtidig kjenner jeg at sinnet er over for denne gangen.
Stakkars Mikhail....
"Gøh...."
Jeg løfter ham forsiktig opp, setter ham varsomt opp mot kista til Delwin og napper ham i barten.
"Den der har ligget og ventet på deg ganske lenge." Jeg prøver å få stemmen min til å høres hard ut, men jeg mislykkes. Jeg blir liksom litt tom. Angrer på at jeg slo til ham. Men han provoserte meg ganske mye, da. Ålen!
"Du vrir deg som en orm rundt spørsmålet mitt, Mikhail. Jeg får vel svare deg først, da. Men så er det din tur!"