Avsløringer fts.
"Jeg tror ikke jeg er forelsket i deg. Jeg har både sett og følt forelskede folk. De er lykkelige. Særlig de som driver og avstandsforelsker seg. Veldig plagsomt dersom vedkommende psi har spesialisert seg på følelser.
Det jeg føler for deg er noe dypere. Og det har ikke gjort meg plagsomt lykkelig. Snarere tvert i mot. Det har vært en pest og en plage! Det hjalp heller ikke å lese boka til Fiona. Hvis konklusjonen der stemmer, så sitter jeg i saksa for godt. Og det gjør vondt. Jeg liker ikke disse drømmene om deg. Den i natt var den mest intense..."
Jeg kjenner at jeg rødmer, og snur meg vekk. Drømmen kommer tilbake til meg. Hans søkende hender som stryker over naken hud. Min hud.. Krevende lepper mot en glovarm hals. Ekstasen.... Og ønsket, nei behovet for mer.
Mikhail lener seg mot Delwins kiste og kjenner forsiktig på leppa si. Huff, så råtten jeg føler meg. Det var ikke meningen å skade ham...
"Det jeg prøvde å si..." Han gjør en grimase. "Kanskje det du føler for meg har medført at du drømmer ting, uten at det er noen utenfra som sender deg drømmene."
Pause.
"Intenst begjær eller kjærlighet kan være veldig slitsomt og veldig skremmende."
Ny pause.
"Kan du fortelle mer om hva den boka handlet om, og hva Fiona sa?"
"Jeg spurte Fiona om hvorfor du og jeg var så like, og da svarte hun at "Dere er i allefall ikke søsken." Jeg forsto ikke helt det der, og dro fram eksempelet med Bleys og hans initiering på Brands Mønster. Det var noe ganske annet fikk jeg vite. Du ble initiert på samme måten av Fiona."
Mikhail nikker.
"Hun nevnte så fenomenet tvillingsjeler. Det er svært sjelden, og hun har aldri studert det. Jeg vet ikke om hun kjenner til noen... Boken hun hentet frem er et teoretisk/filosofisk verk skrevet av en av yppersteprestene i Slangekirken."
Jeg nøler mens jeg leter etter ord. Det er så vanskelig å tenke klart. Så mange følelser som herjer rundt i meg. River og sliter. Det er som om jeg har gått til krig mot meg selv, og slengt alle tanker på fredsforhandlinger på bålet.
"Det diskuteres flere teorier, og det han kommer frem til er at tvillingsjeler er som to brikker i et to-brikkes puslespill. At de hver for seg bare er deler av en større ...øh...helhet. Han refererte til Enhjørningskirken og dens teorier, og en hel masse til andre skrifter om todelte prinsipper. Yin og Yang, Animus og Anima, Orden og Kaos ogsåvidere. Skjønte du noe av dette?"
"Litt," svarer han. "Det er ikke helt ukjente prinsipper i flere kulturer... Det er jo uansett ikke sikkert at vi er det. Jeg ville ha foretrukket å kikket litt i den boka selv."
Mikhail sukker. "Ikke se så lei deg ut, da. Det er jo ikke første gang du har dratt til meg, og jeg innrømmer villig vekk at jeg fortjente det...."
Han innrømmer det! Her er jeg vitne til et mirakel, og jeg er ikke i stand til å sette pris på det... Men jeg har viktigere ting å tenke på!
"Nå vil jeg høre din historie. Dersom jeg nå skulle gjøre noe mer enn å sove sammen med deg, så ville jeg gjøre som meg selv og ikke kle meg ut. Så det der må nesten ha kommet fra deg på ett eller annet vis....?"
Jeg lener meg godt tilbake og lukker øynene litt. Jeg er vanvittig sliten, og skjelver på ny. Jeg er så sliten. De ekstra kreftene jeg fikk fra amuletten, og fra buljongen til Mikhail er for lengst brukt opp. Egentlig vil jeg bare sove... Mikhail fremskaffer et nytt ullteppe og legger det rundt meg. En kopp med noe varmt i denne gangen blir dyttet i hendene mine. Det er kakao. Med krem.
"Drømmer kan stjeles, sa Fiona en gang. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva som egentlig skjedde da du drømte, men det kan være forklaringen."
"Og...?"Foreløpig er jeg ikke imponert.
"Og hva?"
Sinnet flommer på nytt opp i meg. At det skal være så forbasket vanskelig å få den sniken til å si ting rett ut!!
"Nå er det du som er vag. Det er tydelig at du ikke liker dette samtaleemnet, men nå har jeg snakket om en hel del som jeg ikke liker så nå er det Faen steike meg din tur!!"
Jeg roer meg ned og titter bort på Mikhail.
"Jeg vet litt om hva som foregår i hodet ditt, vet du. Det er uunngåelig å fange opp enkelte...ting..."
Etter litt nøling fortsetter jeg: "Jeg vil gjerne at du skal fortelle meg om det. Jeg liker ikke å få dine problemer inn i mine drømmer. De er problematiske nok i massevis."
"Dette er ikke en konkurranse i å utlevere følelser, er det vel? Ikke snakk om å "ta tur".
Ordene treffer meg som piskeslag. Jeg kjenner tårene presse på.
"Mine problemer, som du kaller dem, dreier seg om Mønsteret og om Fiona. Jeg har ikke tenkt å gå inn på det her, i et gravkammer vi ikke vet hvor er, sammen med Finndo og Delwin."
"Det var ikke det jeg mente.. Jeg skal ikke tvinge deg siden du absolutt ikke vil... Og onklene i sarkofagene er ikke farlige. De er døde, og har vært det en stund."
Mikhail tenker seg litt om.
"Jeg har tenkt på å snakke med noen om dette..."
Han stopper opp en liten stund, så kommer det: "Kunne du tenke deg å mindlinke? Så kan jeg prøve å sende over en slags...beskrivelse?"
Jeg drar en hånd fort over øyne/panne før jeg ser på Mikhail igjen. "Jeg kan godt gjøre det, men jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg så mye nå. Jeg bør få en del søvn og mat... Det er opp til deg."
Jeg skakker litt på hodet og avventer svar.
"Greit."
Mikhail bøyer seg frem, og tar hånden min.
"Ikke bli redd..det er kanskje litt overveldende..."
Jeg lukker øynene og åpner meg for ham. I det vi smelter sammen, blir vi revet med av en orkan. Dette er ingen vanlig link! Det finnes ingen bremser - å guder la meg ikke miste meg selv.....
Jeg sitter med Mønsteret; ser på det, begjærer det, beundrer det...Det gnager inne i meg. Alene! Et tomrom jeg ikke greier å fylle, uansett hvor mye jeg prøver.
(Sulten...)
Jeg står midt i en malstrøm hvor ingen ser meg. Rundt meg kverner og maler det kaoset som var livet mitt. Jeg ser ingenting klart lenger.
Trangen til å spise det er igjen nesten uimotståelig, jeg vil holde
det...henne
fast inntil meg, bore meg inn i henne...kjenne det blå omslutte meg totalt.
Sinne! Jeg hater ham. Han stjal livet mitt. Skitnet til sjelen min. Et bilde: Han er ond, han smiler - han knuser meg.
Jeg vil ha henne. Jeg vil ha Mønsteret.
(Sulten...)
Panikk!
Jeg svetter. Ild brenner i blodet mitt. Varme fyller kroppen min. Det er godt. Det fyller... Smerte. Ord som piskeslag mot rått kjøtt: "Likte du å ødelegge ekteskapet mitt?"
Må kontrollere meg. Junkier kan ikke kontrollere sine behov. Jeg er ingen
junkie.
(Men det gjør vondt, sier en liten stemme bakerst i hodet. Jeg trenger
det,
og det gjør faktisk fysisk vondt?!) Jeg faller.... Dette er ikke rett, ingen sa noe om at
det skulle bli slik?
En drøm: Mikhail... Hendene hans på mine hofter....varme... Lepper mot halsen min...varme... Ja.. Han er i meg - jeg tvinner bena rundt korsryggen hans...Hvorfor er de så korte? Hva har skjedd med håret mitt?! Nei! Det er ikke min kropp!
...våkner...Å guder! Det var ingen drøm!!! Ild...
Det brenner i blodet mitt. Uutholdelig smerte..
(Sulten!)
Jeg fortaper meg igjen i Mønsteret, lar det gli over meg som et par med kjærlige hender. Hun stryker meg over brystkassen...napper ertende i en brystvorte. En finger glir ned mot magen...underlivet...
(Kontroll!)
Med et rykk retter jeg meg opp og dytter Mønsteret lengre unna.
Må slippe sverdet - kan ikke. Jeg brenner opp. Mønsteret...
Min frelse...
Mørke...
Fiona
har advart meg mot å drømme mens jeg holder på med Mønsteret, og nå
begynner jeg å være farlig nær. For ikke å snakke om at Fiona kan oppdage
hva jeg holder på med.
...Alene...
Et laboratorium. Et arbeidsbord av stein... Lærreimer... Skalpeller, skraper, sarkofager. NEEIII!!! Han myrdet dem!
Kvalm... Jeg vil kaste opp... Svelger...
Smerte. Nåler i brystet. Noe sliter hjertet mitt fra hverandre. Stopp! La meg være!.
(Sulten...)
Sliten slipper jeg Mønsteret, uten å føle at jeg har oppnådd noe som helst, bortsett fra å døyve det verste suget. Det vil holde en liten stund, ihvertfall. Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg kan fortsette med dette, før et eller annet går veldig galt...og jeg aner ikke hva det i såfall vil være.
Hans stemme: "Er du klar over hva du har stelt i stand?!" Han hater meg... Jeg hater...meg...
Det verste er tanken på at jeg kan gå løs på Fiona.
Raseri! Jeg kjenner hvordan sinnet herjer. Jeg forandres... Smerten i fingertuppene der klørne vil ut. Smerten i musklene som er for små. Huden er for trang. Skjelettet er for lite... Må få kontroll!
Ikke fordi jeg tror at jeg greier å skade henne, men på grunn av hva hun vil synes om meg etterpå. Om jeg overlever det hele. Og hva om...
(Sulten...)
Hva om jeg virkelig greier å voldta henne? For jeg tror, helt ærlig, at det er noe jeg kunne komme til å gjøre gitt den rette situasjonen.
Mønsteret.
Han bærer meg. Livet mitt i hans hender. Jeg elsker ham. Takk... Varme... Det er over...endelig! Vi er ferdige og
han står for nær.
Jeg kan se
det for meg, har allerede sett det for meg i et titalls varianter...og jeg
vet, jeg vet at følelsen når jeg trenger inni henne vil være som når man
setter foten på Mønsteret og blir fylt med energi fra topp til tå.
Redsel.
Jeg forstår ikke... Noe mangler... Gjør meg hel.
(Sulten!)
Jeg må ta meg sammen. Jeg skrev for nesten et år siden at jeg
ikke hadde
noen
trang til å spise Fiona, eller stirre på henne i timesvis, derfor
følte
jeg
meg normal. Det føles som en evighet. Nå er det vanskelig å
skille Fiona
og
Mønsteret, de glir i ett.
Sinne... Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Han har stjålet sjelen min og leker med den som katten med musen. Det gjør så vondt. Han trengte ikke å gjøre det på den måten... Mikhail hva har du gjort?
Fiona snakket om min forelskelse i Mønsteret, men det kunne da
ikke være
dette hun mente? Om det var en helt normal ting hadde vel Bleys
eller
Fiona
nevnt det?
Forvirret...
Det er ikke slik?
Det er....ikke...unaturlig....
Malstrøm...
Skjønt, de har ofte satset på at jeg skal finne ut ting selv.
Ikke har jeg noe aktivt spell kastet på meg heller, om det var det som er
grunnen.
Jeg driver hit og dit. Vær så snill å stopp... ...er så sliten....
Kaos. Det suger og trekker i meg... Det lokker....hvisker..."Kom hjem.."
(Sulten...)
Jeg får prøve å holde det under kontroll, så lenge det går...
Ensom.
Et virvlende vorteks koker rundt meg. Bare en konstant. Kun det ene absolutte:
Jeg elsker ham!
Mikhail slipper hånden min og lener seg tilbake mot steinveggen. Han ser sliten ut...
Dette er det verste jeg har opplevd! Det vanvittige begjæret, følelser ute av kontroll. Hungeren. Jeg gråter.
Stillhet.....
Etter en stund klarer jeg å få kontroll over meg selv igjen, og foreslår for Mikhail at vi skal sove. Jeg klarer snart ikke å holde øynene oppe.
Jeg krøller meg sammen inni ullteppene, og merker at han legger en arm rundt meg. Han mumler noe som jeg ikke greier å oppfatte - det høres trøstende ut. En hånd stryker meg over håret....
Et fløyelsmykt mørke senker seg over meg, og jeg sovner....