En måned etter at Mikhail hadde hjulpet Sheira å komme seg fri
fra Brands Mønster, brøt Helvete løs i Amber. Alle søskenbarna unntatt Sheira samlet seg i Amber for å forsvare stedet nå som alle gamlingene var sporløst forsvunnet.
Mikhail og Sheira var fortsatt ikke på talefot.
Etter at den første krisen var over, dro Sheira til Dragefjellet for å "renske" det, som hun sa. der ble hun og noen soldater innesperret i Brands kombinerte Necromancer-lab og gravkammer nesten to uker.
En natt skjer så dette:
....jeg løper som jeg aldri har løpt før. Løper for mitt bare liv. Overlevelsesinstinktene har overtatt helt, og det er kun én tanke i hodet mitt: Jeg må så langt vekk fra den gjennomsiktige veggen som mulig!
En øredøvende eksplosjon drønner gjennom rommet. Så blir alt stille. Veldig stille. Jeg er meg selv igjen, og holder Werewindle i hånda. Adrenalinet koker.
Og på motsatt side står Mikhail! Jeg kan ikke tro mine egene øyne! Jeg må ha blitt delirisk av de eksplosive skiftene jeg gjorde. Han ser overrasket ut et lite øyeblikk. Men han er sint - jeg ser hvordan han vekselsvis knytter og åpner nevene. Han stirrer på meg.
Jeg vet ikke hva det er som foregår her, men bra er det ikke! Jeg trekker meg litt vekk fra ham. Sverdet er klart til hugg. Mikhail begynner å snakke.
«Nå. Så du dukket opp etterhvert.» Stemmen er rolig og vennlig.
«Er du i det hele tatt klar over hva du har gjort? Ikke? Du er vel helt uten skyld i alt som har skjedd, da. Vent, la meg gjette;»
Han hermer hånende etter stemmen min: «"Det var ikke meningen at det skulle bli slik, Mikhail... Det var ikke med vilje..." Hva med at du gjør oss alle en tjeneste og kutter ut den uskyldige minen. Du er like jævlig som far din...raserer alt du kommer i kontakt med for moro skyld, og fordi du kan!»
Mikhail bryter blikkontakten og ser ned. Oppdager at hendene er hardt knyttet og åpner dem. Han ser på meg og fortsetter:
«Det var ikke nok med at du fikk meg innblandet i den saken med Fanira...neida, du måtte gå litt videre? Utnevne meg til prins slik at Shamiza ikke skulle være i tvil om hva som foregikk...»
Hva i Helvete er det han står og sier?!?
Han legger hodet litt på skakke. Påtatt spørrende. «Var det morsomt? Likte du å ødelegge ekteskapet mitt? Ga det deg en varm følelse innvendig?»
Han retter seg opp og stirrer intenst på meg, foraktsfullt. «Jævla psykopat!!» Han tar seg kraftig sammen...
Jeg kjenner at jeg blir varm. Temperaturen stiger raskt og kommer til å nå kokepunktet snart! Føler raseriet sprenge seg vei opp fra magen, gjennom brystkassen.... Nå ligger det der som en kvalmefølelse nederst i halsen.
«Men det var greit nok at jeg hjalp deg litt til, ikke sant? Etter at pappas lille pike lydig hadde trasket ned i kjelleren og gått i de fellene det var meningen at hun skulle gå i... Det var fint å ha en eller annen idiot som var villig til å bære deg igjennom det mentale Mønsteret...ok, det var livsfarlig, men såpass må man kunne kreve av sine medmennesker.»
Nei... Slutt opp! Det var ikke slik! Jeg forventet ikke det av deg.
Mikhail smiler på et vis.
«Det at jeg var nødt til å ta noen av de vanskeligste valgene jeg har gjort i mitt liv plager vel ikke deg det minste. Jeg bar med meg hele familien når jeg gikk det Mønsteret, Sheira. Etterhvert som det ble tyngre måtte jeg slippe en etter en.»
Han kommer mot meg. Stopper brått opp. Det virker som det er et stengsel mellom oss.
«Jeg måtte velge hvem jeg skulle slippe, og hvem som skulle bli med videre. Og da du slapp løs Kaoskreftene hadde jeg akkurat tatt det siste valget. Er du klar over hvordan det er? ER DU??»
Han slår neven hardt i stengslet. Tar et par dype åndedrag og stryker en hånd gjennom panneluggen. Går vekk fra stengslet og fortsetter å snakke med ryggen til meg.
«Eller gir du totalt blaffen i det også? Du overlevde, så det er det ikke så nøye? Så kan du alltids prøve å bli kvitt "prinsen" din etterpå...
At du prøvde å drepe meg nå, burde jeg ikke bli så veldig overrasket over. At du dreper et par tjenere på veien må vi vel bare regne med av Brands datter... Men at du drepte Cynric, DET VIL JEG ALDRI TILGI DEG!!"
Mikhails stemme stiger til et brøl, og han kaster seg frem mot meg.
Jeg kjenner at raseriet holder på å kvele meg. Jeg har aldri vært så sint før. Hvem i helvete tror han at han er?? Må si noe før jeg eksploderer....
«Hva mener du med at jeg drepte Cynric?! Din helvetes sutrekopp! Ditt elendige bleiebarn! Du er ikke lite frekk som legger skylda på meg for din egen utilstrekkelighet som person.»
Jeg er helt iskald i kroppen. Alt jeg vet er at jeg hater Mikhail, og dersom han kommer nærmere nå, så dreper jeg ham!
«Tror du virkelig at den prinsetittelen gjorde noe som helst til eller fra når det gjaldt din rolle i Fanira? Hva? Jeg har ikke ødelagt noe ekteskap - det klarte du fint uten min hjelp. Dersom du virkelig hadde villet, så kunne du ha berget det, men du har jo behandlet Shamiza som et møbel de siste årene - noe som du bare bruker når det passer deg. Det er ikke din kone du drømmer om når du våkner varm og fuktig om natten. Så ikke prøv deg!
Og jeg har aldri krevd at du skulle bære meg gjennom Mønsteret til Brand. Det var din kjære Fiona som sto bak det. Jeg ville ikke ha deg der i det hele tatt! Har du glemt det?
Og tenk å måtte velge mellom slektninger på Mønsteret. Dakkar liten! Det hadde du faen så godt av!! Jeg kan jo godt forestille meg at det sved når du ble nødt til å se godt på deg selv. Du er så feig at jeg blir dårlig av deg.
Det som overrasker meg aller mest nå er at jeg faktisk ikke ønsker livet av deg. Jeg regner med at også du ville ha angrepet dersom noen sto inni en vegg og kastet ildkuler etter deg... Du presenterte deg jo ikke akkurat."
Jeg kjenner at raseriet er i ferd med å brenne ut. En følelse av tomhet brer seg, og jeg vet at den bare gjør klar veien for smerten som er rett rundt hjørnet. Jeg kan ikke tro at jeg virkelig sa alle de fryktelige tingene til ham. Kan ikke tro at det var meg - at mitt høyeste ønske for ti sekunder siden var å såre ham. Dypt. Og skade ham. Jeg ser nå at teorien om sjeletvillinger stemmer. For ved å såre Mikhail har jeg såret meg selv. Å guder! Hva har jeg gjort?
Jeg snur meg vekk fra Mikhail som har seget ned på gulvet. Klarer ikke å se på ham. Jeg har gjort ham vondt. Mer vondt enn jeg er i stand til å fatte, og nå er den samme smerten i ferd med å fortære meg levende. Jeg har stukket en kniv i mitt eget hjerte...
Jeg har visst sagt noe.. hva var det igjen? Jo: "Dessuten så er jeg ikke interessert i å drepe meg selv." Jeg håper ikke han fikk med seg det. Det var dumt sagt.
Han er helt borte. Sitter og kjæler med en blodig fjærklump. Det ser egentlig veldig dumt ut... Hvordan kan han tro at det er Cynric? Cynric ville aldri ha fløyet inn foran ham! Jeg stikker Werewindle i slira. Får neppe bruk for det nå.
Mikhail rister på hodet. "Det var unødvendig. Virkelig unødvendig..." Han fortsetter å stryke på fjærene. Jeg kjenner at jeg vil bli sint igjen. Hva gjør Mikhail her? Hvorfor følger han etter meg på den måten? Er det han som har holdt meg fanget her i nesten to uker? Eller har noe gått galt i Amber.
Jeg setter meg på huk rett foran Mikhail. Jeg er så sint at jeg kjenner kvalmen komme.
"Det der er så typisk deg. Sitter og sutrer. Du eier ikke ryggrad for fem øre!! Se på meg når jeg snakker til deg!!! Hva i huleste er det som får deg til å tro at det der er Cynric?? Siden når begynte han å fly inn foran deg når du er i trøbbel? Han er tross alt atskillig smartere enn deg. Og minst like sleip!"
Så hatefullt... Må stoppe! Må gå vekk før jeg sier enda flere stygge ting til ham. Jeg reiser meg og smeller håndflatene i den usynlige veggen, bråsnur og går med raske skritt vekk fra Mikhail. Tverrsnur på ny og kommer tilbake.
Jeg vil skrike!! Tårer presser på. Sinte tårer, sårede tårer, redde tårer.... Utslitte tårer... Hendene mine skjelver. Jeg må hvile. Jeg støtter pannen mot barrieren litt til siden for Mikhail og lukker øynene. Så sliten. Så fortvilet.
"Hva gjør du egentlig her? Har ikke du nok å leke med i Amber?"
Mikhail våknet fra transen. Han er sint.
"Snakk ikke til meg om å stikke av fra ting!" glefser han. "Hva er problemet? Det kan ikke være Cynric, for du gjør jo aldri noe galt? Jeg burde ha holdt meg unna Mønstergåingen, for du ville ikke ha meg der? Du hadde dødd om jeg ikke hadde hjulpet deg der, uansett hvor mye du misliker det! Bli vant til det!"
Det blir stille en liten stund. "Dessuten er vi i Amber nå. På soverommet ditt."
Soverommet mitt!? Hva i huleste er dette for slags sprøyt? Hvilken lek er det han leker?? Jeg fnyser.
"Åh håh! Når ble soverommet mitt til et gravkammer? Du burde få undersøkt øynene dine, og ikke minst hodet. Vi befinner oss på ett eller annet sært sted som burde være i Fanira, men som i realiteten er ganske nært Kaos."