Det er kanskje ikke riktig av meg å kalle de ti første årene av mitt liv for 'barndom'. Det var vel heller snakk om et totalt fravær av barndom. Jeg ble solgt som slave da jeg var spedbarn, og visste ikke om noe annet liv. Skjønt solgt... Å påstå det, er også å forskjønne ting. Sofia fortalte meg at jeg var svak og sykelig da jeg kom med slaveskipet til Urmlaspyr. Sannheten er at eieren min fikk meg med på kjøpet da han kjøpte tre andre barn, fordi ingen ville ha meg.
Jeg var underernært, og Sofia som hadde overansvaret for barna, trodde ikke at jeg kom til å overleve. Det skulle imidlertid vise seg at jeg var seigere enn de hadde trodd. Jeg begynte ikke å vokse noe særlig før jeg var i fire-fem års alderen.
Han som eide meg, en handelsmann ved navn Thelemann, hadde spesialisert seg på å ale opp barneslaver. Han kjøpte ungene så små som mulig, for jo tidligere man starter - jo mer vellykket blir resultatet. Til en hver tid var vi ca tredve-førti unger i alderen 0-10 år. De fleste var i alderen tre til syv år gamle.
Indoktrineringen tok til allerede før man tok sitt første skritt. Før jeg nådde å fylle to år, hadde jeg allerede lært at det ikke nyttet å gråte når de slo. Jeg hadde gått tom for tårer, og var som forsteinet. Det gjaldt for de andre barna også. Vi ble lært opp til arbeid fra første stund. Det ble sett på hva hver enkelt hadde evner for, og så fikk vi opplæring i det. Thelemann var kjent for å ha topp kvalitet på ungene og han tjente seg styrtrik på å selge oss. Noen ble solgt til håndverkere som billig arbeidskraft. Noen ble trent opp og solgt som forskjellige typer tjenere.
Jeg var lite pen å se til da jeg var barn. Liten og mager, med intense, gule øyne som stirret på folk... Ikke akkurat noe man ville vært komfortabel med å ha rundt seg. Fra første stund av lærte jeg å holde munn og kun snakke når jeg ble snakket til. Svare med så få ord som mulig. Og for all del holde blikket senket når jeg var blant ordentlige folk! Det siste var det aller vanskeligste for meg. Jeg hadde det nemlig allerede da med å studere verden omkring meg nøye. Gjennom øynene sugde jeg til meg all den informasjon jeg bare kunne, og da ble det til at folk følte at jeg stirret. Med en annen farge på øynene hadde det kanskje ikke blitt så ekstremt?
Siden jeg var som jeg var, ble jeg satt til å gjøre alle de tyngste og verste jobbene. Skrubbe golv og tak og vegger. Bære vann og ved. Tømme do. Tungarbeid generelt - ute av syne. Jeg fikk ingen opplæring i å varte opp rikfolk, for ingen ville noensinne komme til å ha meg noe sted hvor jeg syntes. Rett som det var fikk jeg høre hvor verdiløs jeg var som slave. At Thelemann ville være heldig dersom han klarte å få solgt meg til en gruve. Pedagogikken var enkel: Vi ble vist hvordan en oppgave skulle utføres én gang. Dersom vi ikke greide å gjøre det riktig, vanket det juling. Julingen fortsatt helt til oppgaven ble utført korrekt.
Avstraffelsesmetodene dreide seg stort sett om varianter av slag og spark. De minste barna ble slått med flathånd, knyttnever eller ris. Frem til man var omlag to år, slo de til vi ble stille. Etter det, hadde de fleste av oss sluttet å gråte, så da slo de så mye som de følte for der og da. At små unger ble slått og pisket til blods, var en dagligdags affære, og ingen av oss reagerte på det. Bortsett fra nykomlingene, da. Det kom jo stadig nye til, etter hvert som 'ferdige produkter' ble solgt.
Jeg husker at jeg syntes at de var dumme. De sutret og gråt, og ropte på mamma. Jeg ante ikke hva 'mamma' var. Men de lærte fort, de også. Det var eneste måten å overleve på. For jeg skal ikke legge skjul på at det var de som ikke greide seg... En og annen gang kom det inn et barn som ikke ville slutte å gråte. Som bare fortsatte og fortsatte til slavemesteren som slo mistet besinnelsen og slo for hardt. Småunger står for en støyt, men å få kjørt hodet inn i en murvegg av en stor og sterk mann...
Det er ofte fatalt. Slikt hendte riktig nok ganske sjelden, for det er dårlig butikk å ødelegge investeringene. Men av og til skjedde det uhell når en slavemester skulle få et gjenstridig barn til å bli stille.
Jeg kan ikke huske at vi noensinne lekte. Lek var for ordentlige barn. Vi var slaver, og hadde med å arbeide. Det var det vi var til for. Et døgn for oss besto av at vi sto opp klokka fem, og jobbet fra klokka seks om morran til i ti-elleve tida om kvelden. Vi fikk tre måltider om dagen: Frokost, middag klokka ett, og et kveldsmåltid klokka åtte.
Der som overalt ellers var det den sterkestes rett som rådet. De som var tøffest fikk mest mat. Det er en av grunnene til at jeg vokste så sent; jeg var i utgangspunktet ikke så sterk - og ble dermed underernært. Etter at Sofia oppdaget at jeg hadde talenter innenfor psykometabolisme, sørget hun for at jeg fikk nok føde.
Slik gikk dagene. Arbeid og straff syv dager i uken. Jeg kan fremdeles se for meg sovesalen, høre for meg klynkene fra unger som hadde blitt pisket. Når vi var våkne, kom det ikke en lyd, men i søvne hendte det at det glapp. Dersom vi ynket oss eller gav noe som helst slags tegn til at vi hadde vondt, så førte det til enda mer juling. Vi skulle ta straffen stoisk, og ikke fortrekke en mine etterpå. Det fins nemlig få ting som er så forstyrrende for en eier som klynkene fra et barn som har det vondt. De var flinke til å slå. Det var ytterst sjelden at de slo så mye at en unge ikke kunne jobbe. Du holder ut å jobbe med temmelig store smerter når du vet at alternativet er verre.
Jeg havnet faktisk på sykestua en gang. Jeg var seks år. Forseelsen min var som følger: Jeg var i ferd med å bære vann inn til kjøkkenet. Jeg slet på to digre bøtter da taket plutselig glapp på den ene. Den veltet selvfølgelig, og vannet flommet utover kjøkkengulvet. På kjøkkengulvet sto også kokken, og han ble våt på føttene...
Som om ikke det var ille nok, så ble jeg så vettskremt på grunn av katastrofen at jeg formelig frøs fast. Jeg ble bare stående helt stiv og stirre skrekkslagen opp i kokkens rasende ansikt. Normal prosedyre for et slikt tilfelle var at jeg skulle krype sammen foran føttene hans og tigge ham om tilgivelse. Samtidig skulle jeg begynne å tørke foran ham og tørke føttene hans.
Ingenting av dette skjedde fordi jeg sto paralysert og stirret. Dermed dømte jeg meg selv til den verste omgangen med juling jeg noen sinne har fått. Jeg skulle definitivt ikke stirre på ham med djeveløynene mine! Det var minst like ille som da jeg ble pisket på torget i Amber. På ett vis var det verre fordi jeg var så redd. Jeg trodde jeg skulle dø. Det tok nesten to uker før jeg var i stand til å arbeide igjen. Hadde det ikke vært for Sofia hadde jeg dødd. Hun helbredet meg nok til at jeg overlevde. Resten måtte jeg klare selv.
Hakkeordenen blant oss barna ble også utnyttet. Av og til tok de i bruk kollektive avstraffelser, og stakkars den som opprinnelig var "skyldig" da... Det er utrolig hvor mye jævligere unger kan straffe andre unger, enn hva voksne klarer å få til med de samme synderne. Dette visste slavemesterne, og de benyttet seg av det. Jeg tror de likte å se på - deres eget lille Cirkus med småbarn som gladiatorer.
Hadde jeg noen venner? Nei. Det var også en ting vi fikk inn med en gang: Å binde seg til noen førte kun til elendighet. Du kunne være sikker på at vedkommende ble solgt. Så vi formet sjelden eller aldri vennskapsbånd. Vi var avstumpede og kalde - psykopater hele hurven. Jeg så unger komme, få banket inn (bokstavelig talt) hva de skulle gjøre og hvordan, og gå.
Igjen var det en viss forskjell på oss som ikke visste om noe annet liv og de som husket familien sin. De hadde ikke lært å beskytte seg, så de fikk lide når søsknene eller vennene deres ble solgt. Men som unger flest, så lærte de fort.
Uansett så var det ingen som ville være i nærheten av meg. Jeg var sær og stygg. Det vil si - det var en... Hun het Rachel og var den nydeligste småjenta du kan forestille deg. Hva hun så i meg, har jeg aldri skjønt. Vi delte "seng" de årene hun var der.
Da jeg var syv år gammel, begynte jeg å jobbe litt i Helm-tempelet. De leide meg fra Thelemann, og der fikk jeg mer intensiv trening i psi-disipliner. Dekket var at de skulle teste meg og finne ut om jeg var egnet for tempeltjeneste. (Jeg fant etterhvert ut at jeg ikke var den eneste som kom dit via Thelemann. Sofia var nemlig Iron Webs 'talentspeider'.) Der lærte jeg meg å gå i ett med omgivelsene, akkurat som en kameleon. Jeg lærte også å gjøre huden min hard som en rustning.
Da jeg var ti år, 'bestemte' Tempelet seg for at jeg var 'egnet til å tjene Helm', og kjøpte meg fra Thelemann. Jeg tror de fikk meg ganske så billig. Da startet opplæringen min for alvor, og de neste ti årene tilbrakte jeg med studier, tempeltjeneste og 'fysisk fostring'.
Noe av det beste sett fra mitt synspunkt, var at ingen slo meg lenger. Det var ingen varme og nærhet der, men de slo ikke. Jeg var en absolutt lydig og lojal lærling i Iron Web, og jeg fikk for første gang kjennskap til hva trygghet var for noe. Helm voktet over oss, og vi voktet over hverandre.
Jeg var innlemmet i en gruppe, og ble behandlet likt med de andre. Ingen unngikk meg fordi jeg var stygg og hadde slike fæle, gule øyne - de respekterte meg for de evnene jeg hadde og jeg lærte å respektere de andre for det de var. Jeg slo etterhvert røtter der. Det var det modigste jeg noensinne hadde gjort. Da var jeg omlag fjorten.