Rachel

Rachel var den nydeligste småjenta du kan forestille deg. Hår som flytende gull, store blå øyne, smilehull i kinnene... Jeg hadde aldri sett noe så vakkert. Hun så ut som en liten engel, og for alt jeg visste så kunne det hende at hun var en. Hva hun så i meg, skjønte jeg aldri. Men jeg gjemte hvert eneste øyeblikk vi hadde sammen i hjertet mitt. De var mine eneste skatter, og ingen kunne ta dem fra meg.

Vi var like gamle. Thelemann kjøpte henne da hun var fire år gammel. Faren hennes solgte henne. Sannsynligvis for å få penger til å betale brennevin eller spillegjeld. Rachel prøvde å bli kjent med meg. Først ville jeg ikke vite av henne i det hele tatt. Hun var en ny unge, og jeg likte ikke nykomlinger.

Men det var noe med henne. Hun hadde en evne til å komme under skallet på selv de hardeste. (Jeg var en av dem.) Kanskje var det noe alvemagi? Det var ting som tydet på at hun hadde alveblod i årene - litt finere trekk enn folk flest. En antydning til spisser på ørene. Jeg vet ikke...

Rachel fikk spesialbehandling. Siden hun var så perfekt, var hun verdt en liten formue dersom hun bare fikk riktig opplæring. Når hun ble straffet, sørget de for at hun ikke skulle få arr eller andre varig skjemmende skader. Etter et lite år, var hun like lydig som resten av oss. Men hun smilte fremdeles - for det var en viktig del av hennes fremtidige rolle.

Vi sov på samme sovesal, og snart sov vi under samme teppe. Jeg forsvarte henne mot enhver som prøvde å plage henne, og det skaffet meg plenty med juling fra de eldre ungene. Hun påsto at vi var venner. Jeg ante ikke hva hun snakket om. I ettertid, så ser jeg at vi vel på en måte var det. Men jeg var kald, og gjorde mitt ytterste for å ikke føle noe for henne. Hun kom jo bare til å forsvinne hun også.

Som vanlig hadde jeg rett. Da vi var i vårt syvende år, kom dagen som Rachel i flere måneder hadde forberedt og gledet seg til.

Initieringen...

Hun og fire andre syvåringer (to søte småjenter og to pene smågutter) ble tatt med til et annet hus. Der skulle de få være med på en seremoni, fikk vi høre. Det var det som skulle gjøre dem virkelig verdifulle og bedre enn alle oss andre. Og jeg visste... Jeg visste med hver en eneste celle i kroppen at jeg skulle miste min eneste venn.

Hvert år var det noen få spesielt utvalgte som ble tatt med på den seremonien. De var glade og spente når de dro. Rachel og de fire andre var ikke noe unntak. De var blitt kledd opp i fine klær og var nystriglede og fine. De pludret seg i mellom og smilte og lo. De var til forveksling lik "ordentlige unger"... De kom tilbake som zombier.

Fem nydelige småbarn dro ut glade og forventningsfulle, og kom tilbake som levende døde. Det skjedde hvert år.

Den natten nektet Rachel å sove sammen med meg. Jeg tror ikke hun sov i det hele tatt. Den neste natten ville hun heller ikke sove sammen med meg. Hun hadde sluttet å smile. Fra nå av smilte hun bare når de forlangte at hun skulle gjøre det. Hun tålte ikke at jeg eller noen andre kom borti henne. Hun fikk mer juling hos de voksne enn noen gang før. Hun måtte lære seg å lystre og være taknemmelig for at hun fikk en slik sjanse.

Etter litt over en måned ble hun flyttet inn i hovedhuset. Jeg så henne for siste gang den dagen hun ble solgt. Det var tre måneder senere. Hun smilte til meg, men det var en smerte i øynene hennes som jeg ikke forsto. Rachel hadde blitt voksen.

Sinne og hat vokste i meg, og det var bare Sofia som sto mellom meg og undergangen. Hun hadde trent meg i smug siden jeg var fire. Konsentrasjonsøvelser, og etterhvert øvelser i å kjenne min egen kropp. Få kontroll over prosessene som foregikk. Men det gikk ikke fort, for ingen måtte få mistanke - og arbeidet skulle fremdeles gjøres. Ved hjelp av meditasjonsøvelsene klarte jeg å beholde selvkontrollen selv om jeg hatet dem som hadde tatt fra meg Rachel. En dag skulle jeg ta dem!

Jeg bestemte meg for å finne ut hva som egentlig skjedde på den seremonien. Det var aldri noen som sa hva som foregikk der. Bare at det kaltes en initiering. Jeg ante ikke hva det ordet betydde, men var fast bestemt på å finne det ut.

Jeg spurte Sofia, men fikk en ørefik og beskjed om at jeg ikke skulle tenke mer på det. I dag vet jeg at hun prøvde å beskytte meg ved å legge ned et slikt forbud. Jeg var 100% lojal mot Sofia slik bare et barn kan være, men i dette tilfellet var trangen til å finne ut hva som hendte med Rachel sterkere enn lydigheten.

Året etter kom på ny dagen da noen utvalgte syv-åtte åringer skulle 'initieres'. Jeg hadde forberedt meg nøye, og fulgte etter dem da de dro. Takket være min evne til å kamuflere meg, ble jeg ikke oppdaget. Vi kom frem til huset hvor seremonien skulle foregå, og jeg snek meg inn gjennom et vindu.

Det var flere menn der. Etter klærne å dømme, var de styrtrike. Eimen av dyr mat og drikke og fiin tobakk lå tykk i rommet. Jeg satt i skjul bak en gardin.

Etter en stund ringte det i en bjelle, og en prosesjon startet. Jeg hadde problemer med å se særlig mye, og turte ikke å bevege meg i tilfelle jeg kom til å lage lyd. Ungene ble båret inn på store sølvfat til applaus fra herrene. Det som fulgte, så jeg heldigvis ikke så mye av. Jeg så litt - nok til å gi meg mareritt i flere år fremover. Og jeg hørte...

Smerteklynk av en type jeg aldri hadde hørt før. Grynting og prusting som fra store dyr. Heiing...Innsmigrende stemmer som sa ting jeg ikke forsto. Jeg kunne lukte frykten fra barna. Den blandet seg med lukten av blod og en kraftig duft av noe stramt søtlig, og svette...

Jeg satt som forstenet. Tiden kravlet seg sakte avgårde. Det tok jo aldri slutt! Jeg husker ikke så mye mer. Jeg vet at jeg kom meg tilbake til slavehuset i løpet av natten. Sofia hadde visst oppdaget at jeg var vekk, men jeg tror ikke hun straffet meg den gangen. Jeg sa aldri noe om hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde gjort, men jeg tror hun visste. Jeg tror hun forsto...

Hun spurte meg aldri, og jeg gjorde mitt beste for å glemme.