Sheira ble solgt som slave da hun var nyfødt. Hun ble langt vekk fra sitt fødeland med et slaveskip, og kjøpt av en mann som tjente seg rik på å ale opp barnesalver.

Sheira var ikke noe attraktivt barn. De intenst ravgule øynene hennes ga folk gåsehud, så hun ble satt til alle salgs tunge drittjobber vel ute av syne. Dagene bestod av hardt arbeid, masse juling og null tid til lek.

Da hun var fire år gammel skjedde det noe som skulle endre livet og karrieremulighetene hennes ganske dramatisk: Hun befant seg i et spiskammer, og på en hylle høyt, høyt over henne tronte Kakeboksen. Og Sheira hadde veldig, veldig lyst på en kake. Og hun prøvde veldig, veldig, VELDIG hardt på å nå den lille fliken av Himmelen.

Hun konsentrerte seg som hun aldri hadde konsentrert seg før om å strekke armen og de små fingrene bare litt til... Hun var overhodet ikke klar over at hun ble iakttatt av husholdersken Sofia.(Det nærmeste barna noen gang kom til en mor.) Sheira sto og balanserte helt ytterst på tåspissene og strakte seg og strakte seg. Da skjedde det: Armen hennes vokste ut til å bli dobbelt så lang som den var. Den nådde Kakeboksen som ingenting, men Sheira ble så vettskremt av det som skjedde med armen hennes at hun rev ned boksen.

Fireåringen gikk rett i gulvet i fullstendig hysteri samtidig som noe knustes rett ved siden av henne. Sofia kom til unnsetning og plukket opp en gråtende og skjelvende Sheira fra en haug med potteskår og småkaker...

Det tok 10 års trening før Sheira igjen var i stand til å endre lengde og størrelse på kroppen sin. Traumet med Det Store Kaketyveriet satt hard i...

Mer om Sheiras tidligste år.

Døden og Dworkin

Sheira vokste opp lykkelig uvitende om hvem og hva hun var. Men så hadde hun et uhell som forårsaket hennes død. Eller det vil si: Det burde ha forårsaket hennes død... Sheira forteller hva som skjedde:

Det hele startet da Gildor, Imrahil og en trollmann som jeg ikke husker navnet på ble innestengt i en dal i fjellene nordøst for Cormyr. Jeg skiftet kroppen min om slik at jeg så ut som og fungerte som en ørn. Så fløy jeg opp og ut for å se om det fantes noen vei ut fra dalen.

Da jeg forsøkte å fly inn igjen etter det mislykte speideroppdraget, ble jeg angrepet av et halvt dusin drager som kom ut av tåka som omga fjelltoppene. En av dem pustet en sky av iskald luft på meg og det siste jeg husker fra mitt "forrige" liv er en intens isnende følelse før alt blir svart.

Da jeg åpnet øynene så jeg en lang trapp som gikk oppover og oppover med en lysende portal på toppen. Jeg visste da at jeg var død og at jeg nå var på tur opp til Helms rike. Fortsatt kunne jeg se dalen og vennene mine - de lå på kne rundt en forvridd, knust form: Mitt døde legeme.

Synet plaget meg ikke, for jeg var på tur for å forenes med min gud slik mine venner når det blir deres tur vil forenes med sine guder. Jeg begynte den lange turen oppover trappen mot portalen som jeg visste var Den Endelige Døren - hadde jeg bare visst til hva...

Etterhvert som jeg nærmet meg portalen så jeg to skikkelser - en liten som stod litt bøyd og en større som lå ved føttene til den lille skikkelsen. Da jeg kom nærmere kunne jeg se tydeligere. Den lille skikkelsen var i form en gammel mann med hvitt hår og langt hvitt skjegg. Han var pukkelrygget, men jeg glemte ham øyeblikkelig da jeg så hva eller rettere sagt hvem som lå ved føttene hans:

Den Store Vokteren, Øyet Som Aldri Sover: HELM.

Sjokket kan ikke beskrives med ord, så jeg skal rett og slett bare referere scenen så godt jeg kan. Helm lå og vred seg ved føttene til den gamle pukkelryggen. Platerustningen hans var full av svære bulker, riper og flenger. Hjelmen var knust og skjoldet var også ødelagt. Han ynket seg svakt.

Den gamle snakket med en irritert gammelmannsstemme til Helm.

"Jeg sa jo at du skulle høre etter! Slik går det når du ikke gjør som du får beskjed om."

Så sparket han til Helm før han snudde seg mot meg og sa: "Kommer du, eller?"

Jeg falt på kne foran ham og bøyde hodet i støvet, men det ville han ikke ha noe av. Da jeg tok mot til meg og spurte hvem han var, svarte han at jeg kunne kalle ham oldefar!

Oldefar!!!

Et vesen som nettopp har banka gørra ut av en gud diskuterer man i midlertid ikke med, så oldefar var greit for meg.

Den gamle mannen, som jeg på det tidspunktet trodde var en slags overgud var temmelig indignert: Helm hadde påstått at jeg skulle være med ham, og det var jo det reneste visvas fikk jeg vite. Men han gav meg et valg: Jeg kunne bli med Helm eller jeg kunne bli med ham.

Jeg var helt utslått, men antok at det neppe ville være lurt å si nei til et så mektig vesen, så jeg ble med ham. Vi hentet kroppen min og gav oss i vei. Han ledet meg gjennom mange verdener, og jeg fikk etterhvert vite hans navn: Dworkin.

Jeg hadde liten eller ingen følelse for tid og sted i løpet av den reisen. Da vi stoppet for å hvile, tryllet han frem et berg med mat og lurte på hvorfor jeg gikk og drasset på den kroppen ennå. Når hadde jeg tenkt å bli hel og fast igjen? Jeg forklarte forsiktig at jeg ikke ante hvordan det skulle gjøres.

"Hvorfor sa du ikke det med det samme?" ropte han, og begynte å jobbe med meg. Han lage en ny kropp til meg - av meg. Det gjorde fryktelig vondt og det tok en del tid. Jeg vet ikke særlig mye om den prosessen annet enn at han satte meg sammen bit for bit. Min sinnstilstand på den tiden var mild sagt forvirret. Jeg var vettskremt og fullstendig overveldet. Hele verden slik jeg kjente den var i ferd med å falle i grus. Da han var ferdig med meg, var jeg så sulten som jeg aldri hadde vært før. Jeg åt bokstavelig talt et lass med mat og enda var jeg ikke mett. Men Dworkin insisterte på at vi skulle sove.

Dagen etter reiste vi litt til før han trakk frem en kortstokk og begynte å bla igjennom den. (Hvis man kan kalle det for å bla... Jeg har aldri sett noen gjøre så spektakulære kortkunster.) Han trakk ut et kort med bilde av et rom og konsentrerte seg et øyeblikk. Så sa han at vi skulle gå til det rommet og da jeg ikke forsto hva han mente, tok han tak i armen min og lempet meg inn i kortet og tvers gjennom.

Jeg sto plutselig i et rom og så forvirret ut. Ingen forandring, med andre ord...

Jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med disse trumfene som en kan reise gjennom og kontakte folk med, men det er nok bare en vanesak. Rommet vi sto i var rikt utstyrt, men det så ikke ut som det ble brukt særlig ofte.

"Nå er du fremme, hils Random", sa Dworkin, gikk tvers gjennom veggen og forsvant. Jeg har ikke sett ham siden den gangen.

Amber - Den første Sødme...

Jeg antok at noen ville komme for å snakke med meg, så jeg satte meg ned og ventet. Det gikk flere timer, men jeg hørte ikke livstegn. Etter mange timers venting, begynte jeg å utforske omgivelsene. Det viste seg at jeg var i en slags leilighet som tilhørte en mann. Klesskapene var fulle av mannsklær, men alt virket merkelig ubrukt.

Jeg tilbrakte natten sovende på gulvet i rommet der Dworkin forlot meg, og da jeg våknet var ingenting forandret. Jeg trodde jeg var i en drøm, og bestemte meg for å utforske områdene utenfor leiligheten dersom det ikke kom noen for å hente meg innen et par-tre timer. Sulten hadde også begynt å gnage i tarmene mine.

Etter å ha meditert i ca. tre timer, gikk jeg ut fra leiligheten og vandret bortover en lang korridor. Der traff jeg på en meget forbauset vakt som tok meg med til vaktsjefen. Han forhørte meg raskt (hvem var jeg, hvor kom jeg fra, hva gjorde jeg der, etc.), og låste meg inn på en liten celle.

Ut mot kvelden ble jeg hentet for å bringes frem for kongen. Jeg var redd, men fast bestemt på ikke å vise det - jeg hadde jo ikke gjort noe galt?

Vaktene førte meg til tronsalen der hele hoffet var samlet. De førte meg frem foran tronen hvor jeg bøyde kne foran kongen. Han stilte de samme spørsmålene som vaktsjefen, og det virket som det var noe svært så spesielt med at jeg kom fra akkurat de rommene. Han ville også vite hvordan jeg kom dit, og da jeg begynte å beskrive møtet med Dworkin ropte plutselig noen "STOPP!".

Jeg tidde, og salen ble tømt for folk. Kun noen få mennesker ble værende - de som jeg etterhvert fikk vite var kongens brødre og søstre. Jeg fikk ordre om å fortelle nøye og detaljert om hele hendelsen, hvilket jeg gjorde. Så spurte jeg om det var noen der som lød navnet Random, og kongen sa at det var hans navn. Jeg overbrakte Dworkins hilsen, men han ble slett ikke glad for den.

Alle virket temmelig misfornøyde og de snakket litt seg i mellom om hva de skulle gjøre. Avgjørelsen ble tatt ganske kjapt, og de tok meg med ned i kjelleren.

Veien dit var lang og kronglete og besto av lange trapper og ganger. Etter å ha gått i noe som føltes som en evighet, kom vi frem til en låst dør. Jeg ante at bak den befant det seg ett eller annet uhyggelig mektig. Kongen tok frem en nøkkel og låste opp. Vi toget inn..

Rommet var opplyst av et blåskjær, og kraften strømmet mot meg. Nakkehårene mine strittet, og en følelse av vertigo truet med å ta kontrollen over meg. Jeg tok meg kraftig sammen, og konsentrerte meg.

Noen - jeg husker ikke hvem hadde begynt å snakke til meg. Jeg fikk vite at jeg sannsynligvis var et medlem av deres familie. De mistenkte at jeg var datter av deres avdøde bror Eric, for alle andre som har prøvd å oppholde seg i hans gemakker etter hans død har ikke kommet levende ut. For å finne ut om jeg faktisk var en av dem, skulle jeg gå etter et lysende mønster som var etset inn i gulvet i rommet det vi sto.

Det var fra dette mønsteret det blå lyset kom, og jeg følte instinktivt at dette var verdens eller skal jeg si skapelsens sentrum. Jeg var ikke akkurat i noen posisjon til å protestere, så jeg lyttet til kongens råd om hvordan denne mønstergangen skulle utføres og skred til verket.

Av alt det som jeg i mitt liv har gjennomgått både før og etter, så er turen gjennom Mønsteret det vanskeligste og mest pinefulle. Hele sjelen min ble vrengt flere ganger og det var stunder da jeg trodde jeg skulle dø. Hele livet mitt passerte i revy foran meg - ting jeg gjenkjente og ting jeg ikke gjenkjente. Kroppen gjennomgikk et utall av forandringer. Jeg antok de mest utrolige former en del av dem var direkte uhyggelige og fikke meg til å undres på om slitet med å gå var i ferd med å gjøre meg sinnssyk.

Og hele tiden presset jeg på; fremover, fremover alltid fremover. Kongen hadde sagt at jeg ikke måtte stoppe før jeg var i sentrum, for ellers ville jeg dø. Jeg var ikke det minste i tvil om at det var sant. Men jeg mistenkte en stund at jeg kom til å stryke med uansett, og at han ikke hadde fortalt hele sannheten. (Det at ting holdes tilbake har jeg oppdaget at alle gjør som ren rutine. I Amber er tåkelegging opphøyet til en kunstform. En jeg godt kan unnvære...)

Da jeg endelig nådde sentrum etter det verste blodslitet jeg noen gang har opplevd, kollapset jeg en stund. Så kom jeg på at kongen hadde sagt at jeg skulle tenke på ham når jeg kom til midten, for da ville jeg komme ut igjen.

Det virket.

Plutselig stod jeg ved siden av Random og resten av folkene. Han ønsket meg velkommen inn i familien før han holdt en lysende rubin foran øynene på meg et lite øyeblikk, og lurte på om det var lenge siden jeg hadde vert i kaos. Jeg sa som sant var at det eneste virkelige kaoset jeg noensinne hadde vært i var barslagsmålene som min dvergiske venn stelte i stand. Men jeg hadde kjempet mot kaos for orden flere ganger. Han lo litt av dette, og hørte sannsynligvis romlingen i magen min, for seansen i kjelleren var dermed over.

Jeg var helt ubeskrivelig sulten og dødssliten fysisk og psykisk. Jeg fikk mine egene rom og så mye mat jeg ville ha. Den natten sov jeg de dødes søvn.

Morgenen etter var jeg fortsatt fryktelig sulten og spiste abnorme mengder med mat. Den dagen møtte jeg Mikhail, Kim, Tehanu og Duncan (som ble introdusert som sønn av Eric, altså min halvbror). De tok seg av meg og viste meg rundt på slottet. Mikhail inviterte meg til sitt gullbryllup som skulle holdes om noen uker. Her lærte jeg en ny ting om hva det vil si å være Amberitt: Vi lever evig (dersom vi ikke blir drept). Mikhail så ikke ut som noen gullbrudgom. I utseende er han sist i tyveårene - i alder er han ca. 100 år gammel.

De tok meg med på fest også - ut i byen for å "nyte livet". Der oppdaget jeg at jeg hadde fått overmenneskelige krefter da vi havnet i et barslagsmål og jeg ved et uhell drepte et menneske da jeg skulle beskytte Tehanu. Denne opplevelsen var så skremmende at jeg returnerte til slottet og ventet på å bli hentet og tiltalt. Det skjedde ikke.

Jeg hadde sett Duncans fantastiske kampteknikk, så jeg spurte ham neste dag om han kunne hjelpe meg å trene slik at jeg kunne kontrollere disse kreftene. Hans svar var at det lærte jeg nok av meg selv ved hjelp av prøving og feiling. Det var som å være fanget i et mareritt - jeg kan ennå se for meg den stakkars mannens knuste hode.... Drept bare fordi jeg ikke kjente mine krefter - jeg som har brukt hele mitt liv på å bli kjent med meg selv og få full kontroll over mine styrker og svakheter.

Plutselig har jeg ingen som helst oversikt. Det hender ennå at jeg våkner om morgenen og i et lite sekund innbiller meg at jeg har våknet fra en bisarr drøm.

Mikhail leker motekonsulent

Sheira er temmelig konservativ i klesveien, og har null sans for slikt tull som moter. Favorittplagget er en duegrå kjortel med belte. Ingen pynt utenom en medaljong og en sølvkjettingsom holder halsen på kjortelen sammen. Hun ble temmelig frustrert da hennes fetter Mikhail forsøkte å utvide horisonten hennes:

Jeg fikk besøk av min fetter som så vidt jeg forsto var oppvokst i Amber og følgelig visste ALT om hvordan man skulle kle seg og te seg.

"Sheira, du trenger en ny garderobe. Du kan ikke vasse rundt her i den gamle greia der." Han pekte på kjortelen min. Han hadde jo forsåvidt rett i at den var noe slitt, så jeg takket ja til tilbudet hans. Det skulle vise seg å være en gedigen tabbe!

"Hva har du lyst på? Jeg kan ordne alt du måtte ønske deg." sa Mikhail.

"Jeg vil gjerne ha noen nye slike kjortler, kanskje i et litt finere stoff. Jeg kunne tenkt meg et par røde også til finbruk."
Det gikk et ubestemmelig drag over fjeset hans. (Etterhvert som jeg har blitt kjent med ham, har jeg lært det ansiktsuttrykket å kjenne som forstadiet til diplomatiske setninger. Når han mener at noen er på feil jorde.)

"Æhmmm... Er ikke den kjortelen litt kjedelig? Hva med noe nytt som for eksempel denne."
Han dro en slags kjole ut av løse lufta. Den var laget av et knitrende, ubehagelig stoff. Alt for mye fra livet og ned, og alt for lite fra livet og opp. Den overlot ikke mye til fantasien. Masse blonder og sømmer og tant og fjas. Kjolen hadde ikke ermer engang! Slike kjoler er det bare prostituerte og dekadente adelsdamer som bruker, og det opplyste jeg Mikhail om. På en høflig og ikke særlig direkte måte.

"Jeg synes den er litt vel luftig i toppen... Kan du ikke bare skaffe meg noen helt enkle kjortler og et par belter? Da er jeg godt fornøyd. Jeg kan forresten trenge noe til å ha under også."

At jeg kunne være så dum...

De var små, røde og svarte, de hadde blonder over alt, dekket så godt som ingen ting og så ut til å være fryktelig ubehagelige å ha på. Spiler og bøyler i alle retninger. Ansiktsuttrykket mitt sa vel alt, for Mikhail var rask med å trylle frem noe mere passende.

Men så var det disse kjolene da. Han halte den ene etter den andre ut fra lufta.

"For lang. Jeg kommer til å snuble i den."
"For trang!"
"For dypt utringet!"
"Gyselig farge! Kan du ikke bare lage dem duegrå slik som denne?"
"Jeg NEKTER å vise meg offentlig i noe slikt!"
"Den der vil jeg ikke bli sett død i nærheten av en gang!" Mikhail hadde tryllet frem en skarlagensrød sak uten ermer og stropper og med en utringing som gikk ned til navelen.

"Men Sheira... Disse er alle topp mote i Amber nå. Det forventes at kongefamilien holder en viss standard i klesveien. Se hvor lekker denne er. Du kommer til å ta deg så flott ut i den. Kjenn på stoffet er det ikke deilig? Og chiffongen..."

Jeg var for irritert og oppgitt over maset hans til å le. Han mente virkelig det han sa! Temmelig snobbete spør du meg! I ettertid har jeg fått vite at Flora har stått for en stor del av oppdragelsen hans, og det forklarer en del.

"Mikhail. Vær så snill! Jeg interesserer meg overhodet ikke for moter. Jeg har ikke noe behov for å kle meg ut som en påfugl, og jeg gir da blanke blaffen i hva andre folk mener om klærne mine. Hva i all verden er det som er galt med disse kjortlene? I tynne lette ullstoffer, eller silke og med noen fine border og et fint belte så er de da helt kjempefine. Kan ikke du bare gi meg det jeg ber om? Det var jo det du tilbød. Ellers så kan jeg vel bare snakke med en skredder...?"

Mikhail ga opp til slutt. Han gjorde et par tafatte forsøk på å prakke på meg noen livsfarlige sko. Men han innså at slaget var tapt. I hvert fall for den gangen.
Jeg tror han var ganske rystet...

Tilbake