Thalassar Khalerian hadde akkurat rundet hundre, og selvfølelsen var stigende. Musikken var sterk i ham, og mester Celidan hadde nettopp innviet ham i De Rennende Vanns Mysterier. Alt tydet på at Thalassar hadde funnet sin plass i verden. Endelig var det slutt på baksnakkingen, de skrå blikkene, de dårlig skjulte kommentarene om hårfargen hans....arven...  Thalassar følte seg ikke lenger som en outsider. Ikke lenger underlegen. Han var en sterk, kjekk, galant og romantisk adelsmann av hus Khalerian. En alv i sin beste alder. De unge damene fra andre adelshus hadde omsider fått øynene opp for ham, og Thalassar var ikke den som sa nei. Det ville jo være en forbrytelse å skuffe slike overjordisk vakre vesner!  Før så de ikke på ham i det hele tatt - men etter at mester Celidan offisielt tok ham til seg som sin svenn for fem år siden... Da ble det forandringer.  Åh... Aredhel! Gullgult hår, grønne øyne fulle av hemmeligheter, rosenrøde lepper som ba om å bli kysset. Hun var så vakker. Yngste datter av Hus Arwandor, en skogsblomst i ferd med å springe ut. Thalassar ble svimmel bare ved tanken.  Det var andre også. Celia - endeløst fascinerende med sitt skiftende sinn. Ildfull og iskald. Ravnsvart hår, isblå øyne. Lokkende, avvisende. Liriel av Hus Celebrandhas.... Hjertet banket fortere ved minnet om deres lille møte. Det var så vidt han kom seg ut før faren hennes oppdaget dem. Hun kom til å gjøre en fremtidig ektemann meget lykkelig, så mye var Thalassar sikker på.  Men i dag var det Aredhel som fylte hjertet hans med sommerfugler. Hun hadde smilt til ham over bordet i går. Under festen som ble holdt til ære for den der trollmannen som var gjest ved Alvehoffet. Hva var det nå han het igjen? Elminster? Noe slikt. Thalassar skjønte ikke helt hva som var så spesielt med den gamle bukken. Det var jo bare et menneske. Riktig nok hadde de et godt forhold til Dalfolket, men derfra til å behandle en gammel trollmann som en æresgjest ved alvekongens hoff... Det var ikke som om han var fra Dalene heller!  Ikke luktet han spesielt godt heller. Det lå en meget karakteristisk eim av sur tobakk rundt den gamle skjeggebusen og han hadde INGEN rett til å smile til Aredhel og Liriel på den måten!!! Hvis ikke Thalassar husket feil, så hadde Elminster sågar blunket til Liriel. Han hadde blunket til en hel del andre alvepiker også. Men det var ikke det verste. Det som virkelig var ille, var at noen av dem blunket tilbake! Thalassar hadde i all hemmelighet prøvd å finne tonene til Elminster. Han var temmlig sikker på at han ville finne en skala styrt av Død. Det måtte være magi med i spillet, og en magi som fikk alvepiker til å flørte med en utgammel mennesketrollmann... Thalassar grøsset ved tanken. Men han hadde ikke funnet noe.  Magien til den gamle var sterk og mer komplisert enn noe annet Thalassar hadde vært borti før. Det var ingenting destruktivt å spore i veven, snarere tvert imot. Mystisk. Veldig mystisk...  Thalassar vandret videre gjennom trebyen. Våren var godt i gang, og det duftet vidunderlig av alt. Han nynnet kontinuerlig, av og til brøt han ut i sang. Det var så lett! Over alt var det melodier som bare ventet på at han skulle synge med - gjøre dem sterke. 'Hvis jeg ikke er forsiktig, så kommer jeg vel til å skyte knopper og blader, jeg og', tenkte Thalassar for seg selv. En humle brummet forbi, og den unge alven brummet i kor med den. Pussige skapninger. Man er bare nødt til å smile når man ser dem. Han fulgte etter humla ned fra trærne, og bortover til den lille klarningen hvor den skulle hente nektar.  Det var da han fikk øye på dem.  Under et tre satt den gamle trollmannen og pattet på den sure pipa si. Sammen med ham satt Aredhel!! Den fagreste alvemøyen i skogen og Thalassars utkårede. Elminster var visst i ferd med å fortelle en historie, for Aredhel smilte og lo og klappet i hendene. Thalassar gikk i dekning bak et tre. Hva var dette? Hvordan våget den gamle bukken å flørte med Thalassars Aredhel?? Det var på tide å vise gamlingen en ting eller to!  Han betraktet dem en liten stund mens han la en plan. Det så ut som om Elminster laget drømmebilder i piperøyken. Billig triks! Det Thalassar hadde i tankene kom til å være adskillig mer virkningsfullt... Han reiste seg og vandret nynnende og plystrende mot dem på vanlig Thalassar-vis.  Melodien søkte ut, endret seg, roet seg og ble tørr og langsom. Den vokste til en sang. En sang som kjærlig snodde seg rundt greinene på trærne, kjærtegnet gråstein og bark og smøg seg inn i skjegget til den gamle trollmannen. Thalassar ruslet forbi dem og bukket lett til begge to i det han passerte. Bak seg hørte han Aredhels perlende latter, og snudde seg for å se.  Aredhel var i ferd med å le seg skakk, og Elminster så litt forvirret ut. Årsaken til latteren var i midlertid åpenbar, og Elminster oppdaget den snart: Det lange, og inntil da hvite, skjegget hans var fullt av lav og mose... Ved en kjapp, nærmere undesøkelse viste det seg at det rett og slett vokste mose og lav i skjegget til Elminster der ingenting annet enn hår (påstår Elminster) hadde vokst før. Den gamle ble litt rød i toppen, og Aredhel hoppet opp og løp leende vekk. Hun sendte Thalassar et slengkyss i det hun fløy forbi.  Thalassar smilte fra øre til øre.  Det gjorde ikke Elminster.  Thalassar hadde ikke lagt så nøye merke til detaljer i utseendet til den gamle trollmannen, men nå ble han plutselig veldig klar over øynene. De var svarte som kull. Ulmende kull... Men vår unge helt lot ikke det plage seg. Han hadde akkurat lært den gamle bukken en lekse, og vunnet anerkjennelse fra Aredhel i samme slengen. Livet kunne ikke bli bedre! Men det kunne definitivt bli verre, og det var netopp det som hendte:  "Thalassar Khalerian, til tjeneste", sa Thalassar og bukket dypt for Elminster. Smilet gikk fortsatt fra øre til øre, og det var nok ikke så mye ærbødighet å spore i holdningen hans. Elminster svarte ikke. Han bare så på Thalassar med intense, svarte øyne, og skjegget fullt av....ja...skjegglav.... Den unge alven fortsatte friskt: "Jeg håper De finner Deres opphold ved Alvehoffet til Deres tilfredsstillelse?"

Elminster så på Thalassar. Røykdotter steg sakte opp fra pipa.  Følelsen av triumf var på retur. Det var noe udefinerbart skremmende med blikket til Elminster. Hvorfor satt han bare der og stirret? Thalassar kom til at det var på tide å trekke seg tilbake. Elminster røykte. "De får ...ha et fortsatt f-fint opphold...", sa Thalassar og begynte å rygge bakover. Dette gikk overhodet ikke slik han hadde planlagt. Stirringen til den gamle gikk ham på nervene. Det var pokkers håpløst å konsentrere seg når han glodde slik! Elminster så på Thalassar. Røykringer.

Thalassar oppdaget at han var tørr i munnen. Beina var tunge som bly, så han kom seg ikke vekk. Han var redusert til å stirre inn i Elminsters svarte øyne. Hva var dette for slags magi? Han kunne ikke kjenne noen tegn på at Elminster vevde magi, men det måtte han jo gjøre? Bare tanken på at en olding med langt skjegg, spiss hatt og illeluktende pipe skulle være i stand til å skremme Thalassar Khalerian, en adelsmann ved Alvehoffet... Bare ved å stirre på ham.  Elminster så på Thalassar.  Da klarte ikke Thalassar mer. "Du... du flørtet med Aredhel! Du har ingen ting medåleggedegetter....etter ungmøyene våre!! Du er alt for gammel! Og...og....og d-du... Ikke stirr slik på meg!" Thalassar bablet i vei, og fikk ikke med seg fnisingen som kom fra et tre rett bak ham.  Elminster så på Thalassar.  Elminster reiste seg.  Thalassar var hellig overbevist om at han var i ferd med å krympe. Den gamle trollmannen virket så fryktelig høy....og sint.....og mektig....og han var i ferd med å fylle hele Thalassars vettskremte verden. Han følte seg liten. Veldig liten.  "Siden du er ung og usedvanlig tåpelig til alv å være, så skal jeg ikke forvandle deg til en padde. Denne gangen. Men du skal fjerne de vekstene du plasserte i skjegget mitt øyeblikkelig! Og du skal fortelle meg hvordan du gjorde det. Jeg vil ha en full skriftlig oversikt over den magien du bruker. Dersom jeg ikke får den innen rimelig tid, så kommer jeg til å ombestemme meg med hesyn til hva slags art du tilhører, Thalassar av Hus Khalerian. Er det forstått?" Elminsters stemme levnet ingen tvil om at han mente alvor.  Thalassar var nesten på gråten av lettelse og lovte dyrt og hellig at han skulle skrive en rapport om Musikken. Han fikk samlet seg såpass at han greide å synge mosen og laven ut av Elminsters skjegg. Det var ikke lett, for Elminster så på ham hele tiden, og de forbaskede røykringene sluttet aldri å stige opp av pipa hans.  Da han var ferdig, tverrsnudde Elminster og marsjerte avgårde. Han brummet og mumlet for seg selv. "Elendige jypling! Kommer og ødelegger min hardt tiltrengte pause, og gjør meg til latter for.... mumle....mumle... Det gikk jo så bra....mumle....mumle...tulling!.....mumle....padde...."  Thalassar sto igjen og så etter ham. Det var atskillig mer ved denne Elminster-fyren enn han hadde trodd først. Øynene var ikke som øynene på andre mennesker. Det var liksom...mer? Visdom, kanskje. Han ristet av seg den klamme følelsen av å ha hatt en 'Nær Padde Opplevelse' og så seg rundt for å se om noen hadde sett det pinlige opptrinnet. Han så ikke en sjel og løp lettet hjem. Det var på høy tid å sette seg ned å skrive rapporten.

Thalassar | Faerun-kampanjen