FATALE TROLLHEIMEN

Høsten 2001 var en gjeng bymennesker på fjelltur til fots i Trollheimen. De kom seg sent fra sin kjære Trønderhovedstad. Kjørte i leiebil i retning Oppdal. Vegard hadde med seg hagle og ammo, rypejakt kombinert med TT hytte-til-hytte tur. Jøldalshytta var første mål etter parkeringen på Jølhaugen og noen timers gange. Der var det godt med peisvarme og fredagsavslapning med rødvin og adjektivlek. Dessverre var det såpass godt å endelig slappe litt av at vi tok det så mye med ro at vi sov litt for lenge utpå dagen etter. Det var sensommer og tidlig høst i fjellet, så det var like før stengetid for TT-sesongen. Vi skulle gå noen ambisiøse etapper, den lengste på 7-9 timer. Vi gikk den på slitne 13 timer!!! Vi gikk nemlig 7 timer i mørket, hvor vi bare så noen meter foran oss i gangen. Vi måtte lete etter hvert T-merke for så å gå til, og samle oss rundt det, for så igjen å lyse opp neste merke osv. Vi gikk fra den høyeste toppen i Trollhetta. Der var det sludd og nettopp blitt mørkt, så var det bare å starte på nedstigningen. Vi gikk og gikk i steinrøysa og trodde vi aldri skulle nå målet, men den fantastiske stjernehimmelen reddet nok stemningen. Vi hadde akkurat nådd den høyeste toppen i Trollhetta, ca 1700 moh, da mørket falt på. Det sluddet og ble ganske ufyselig. Lite visste vi at vi skulle gå 7 timer til i steinrøysa. Dagen etter fikk vi vite at vi hadde gått 1000 meter i nedoverbakke. Vi var heller ikke så høye i hatten da vi endelig nådde Trollheimshytta midt på natta og ikke fant ut i hvilket bygg vi skulle sove. Nøkkelen passet ingen steder og det stod ingen navn noen steder. Vi trodde vi hadde gått oss vill. Men heldigvis fant vi en liten sovebrakke til slutt, hvor andre lå og sov søtt. Da vi skulle gå langt dagen etter også, fikk vi bare noen stakkarslige timer med søvn. Dessverre var det noen av oss som var litt mer redusert enn andre, og blitt syk i løpet av natten. Det gikk tregt på hjemturen, men med sykepleierhjelp og febernedsettende dispril, økte tempoet på gjengen etter hvert. Vi gikk t.o.m. i strålende solskinn nede i Svartlidalen i stedet for oppå Geithetta som vi hadde tenkt. Underveis viste Vegard oss noen triks i fra forsvaret og stekte deilig reinsdyr til oss. Vi hadde en fin tur tilbake, men da mørket og gnagsårene atter begynte å innhente oss, lengtet vi alle hjem til en varm seng. Vi kom oss til Trondheim i 23-24 tiden, ganske så utslitte og matte. Vi hadde fått en del å tenke igjennom, særlig at fjellvettreglene kødder man ikke med. Vi hadde vært vågale, og ville nok ikke tatt eksakt den samme turen om igjen, men én ting var sikkert, denne turen ville ingen av oss komme til å glemme! :-) Wibeke