Gert Nygårdshaug
«Impulser»
Aschehoug 1966
Anmeldt av Odd Solumsmoen
i Arbeiderbladet 30/9-66.
Unge mann, hva nå?

Debutanten, den knapt 20 år gamle Gert Nygårdshaug, åpner sin diktsamling «Impulser», med et flue-dikt som i nye variasjoner tas opp igjen foran hver ny avdeling i boka. Disse fluktdiktene er holdt i absurde tonearter (unnskyld språkblomsten) og arbeider med surrealistiske effekter:

To tusen rødglødende øyne
på vannski over det karibiske hav
sluker høyspentledninger
som spaghetti
og skriker av frykt forat
måkene vil spise deres hjerne
etc.

Kanskje jeg gjør debutanten mer mystisk enn han er når jeg tror han med fluktdiktene vil vise hvordan meningsløsheten innhenter oss - når vi prøver å flykte fra dem! Det vi må, er å besinne oss, ikke ta situasjonen i øyesyn, men i nakken!

Riste opp ned på en verden hvor de gale styrer og de kloke sitter som forskremte mus i krokene -. Også de tre «drømdiktene» i samlingen kommer med noenlunde regelmessighet i teksten - som et symfonisk tema i orkestersatsen. Også i dem er det surrealistiske innslag, og det siste slutter i en grimase som kanskje betyr den bitre oppvåkning til en verden hvor ikke bare Gud er død, men til og med kjærligheten. Men dette er vel å ta for høytidelig på en bok som «Impulser»: Jeg ser først og fremst hvor ung og ubehjelpelig den er - nettopp i alle sine litt for flotte formuleringer. Diktene er ofte pinefullt sentimentale. I allfall føles de slik. Jeg tror det henger sammen med det stive språket. Det virker underlig foreldet:

Jeg holder en sten i min hånd -
min bleke hånd skjelver
og begynner med ett å visne
Dens lune varme forsvinner
strømmer over til denne kolde ting - - -
etc.

Det forekommer meg også at klisjéer, en viss type klisjéer fra nyromantikkens æra, står i kø her, som fotballinteresserte foran en landskamp på Ullevål:

Øynene dine vet
at vi aldri skal skilles
blikket er ungt og modig -
kaskader av tårer
- - -
drypper blinkende til jorden
- - -
men der tårene dine faller
vil blomster vokse opp
med leie for morgenens duggdråper -
og dråpene vil blinke i solen
lokke som bergets diamanter -
evige i eventyrets verden -
osv. osv.

Her er ellers en blanding av en litt bråkjekk kynisme - og av en livslyst som slår spleen'en - eller bunnen - ut av mye av forfatterens bitre og verdensforfarne «filosofi». Her blir mange spørsmålstegn i margen, svært mange. Jeg kan ikke komme inn på alle. Men hva betyr egentlig dette:

En tidløs gudinne
besøkte meg i natt
hennes kontur i nattedypet
sendte en strålebunt
av følelser gjennom meg
og drepte meg for en stund.
Er det en pollusjonsdrøm vi innvies i? «Gudinnen fra Hades har vært hos meg,» sier han til slutt. I «Natt», heter det at
«Rock and Roll Music flyter utover
som vulkanens glohete lava
og er livsspirens eneste frø».
Dette er svært dårlig. En dag blir debutanten så gammel at han skjønner det av seg selv. Skal jeg komme med en konklusjon, må det bli denne: «Impulser» er nok en umoden diktsamling, men det som redder den, tross alle kunstneriske svakheter, er nettopp dens umiskjennelige preg av ungdom, dens ekte naivitet, dens rørende alvorstunghet -