Gert Nygårdshaug
«Impulser»
Aschehoug 1966
Anmeldt av Yngvar Ustvedt
i Dagbladet 20/9-66.
Debut-dikt

Gert Nygårdshaug debuterer i dag med en liten samling dikt. «Impulser» heter den, og impulser har den kanskje også å gi, særlig vel til ganske unge mennesker (forfatteren selv er 20 år).

Nygårdshaug er en «engasjert» poet. Han er imot krigen og alt dens vesen. Han skriver bittert om vår tid, som har gjort ordet gud til «et dødt ord / i den døendes munn». Han kan stundom føle trang til å refse verden, piske den «til den ynker seg og stønner / og ber for sine feil». Men han vet samtidig at refser-trangen bare så altfor lett brenner ned og at ilden blir til aske ved siden av jukeboxen og whisky-glasset. Derfor kan han opplyse om «at kvalmen / ødela min strupe» - kvalme da over vår tid først og fremst, med dens krigsforberedelser og styggedom.

I enkelte av diktene - ganske få når sant skal sies - tror man Nygårdshaug på hans ord. Et dikt som «Ung verden» - etter min mening samlingens beste - blir i sin avsky for samtidens styre og stell ikke så lite av et «anti-dikt» og derigjennom kanskje også et uttrykk for hvordan mange unge mennesker opplever sin tid:

På Tempelhof letter flyene
til en diabolsk sfæredans
med kurs for Rangoon -
svermer av engler følger
i dragsuget
til de peiles inn på en radar
over Vietnam -

skyer av hagleregn
er gudenes svar -
samler seg opp i flomelver
og blir røde av blod
i Mekongdeltaet -

Det er ikke ofte Nygårdshaug virker så ekte som her. Når han vil være «modernistisk» og forsøker seg med dristige assosiasjonssprang, faller han pladask. Det blir noe gymnasiastaktig og crazy over den stil som så åpenbart er ment å skulle formidle et «alvorlig» innhold. «Så vit da dette», utbryter han bombastisk i innledningsdiktet -
«at når appelsinen ligger moden i din hånd
og du spør om lov til å drikke
så vil den svare med en oldings røst:
Tråkk ikke på plenen til morfar!»
Leseren henføres imidlertid ingenlunde til å tro på appelsinens budskap - resten av diktet gjør det ikke klart hva det dreier seg om. Det blir bare komisk.

Også flesteparten av de mer «tradisjonelle» bilder er svake hos denne debutant. Man tror ikke på poeten når han påstår at

«et skummende hav
skapt av femten orkaner
kan ikke måle krefter
med det som tennes i deg».
Heller ikke føler man seg overbevist når skribenten vil ha oss til å tro at «harpenes / fyldige symfonier / bruser mot oss / i veldige tonestrømmer».

Dette er eksempler på skjemmende lyrisk kling-klang som ødelegger boka. I det hele er det lett å få øye på det svake og dårlige i denne diktsamling. Men mulig er det likevel at opphavsmannen, i kraft av sin utvilsomme samtidsbevissthet, vil kunne komme til å prestere noe bedre enn det som bys fram her.