Jens Oders verden Himmelblomsttreets muligheter har aner langt inn i den klassiske, europeiske fortellertradisjonen, men har originalitet langt utenfor EUs grenser. Det er like greit å si det med en gang: dette er en stor bok. Og det er ikke lite Nygårdshaug vil fortelle oss. Boken er et bilde på Europas makt, og hva denne makten kan føre til, og har ført til. Samtidig er boken skrevet i en tradisjon som er utpreget europeisk; idéromanen som gjennom sitt massive innhold skal fortelle leseren noe om verden. Boken følger nordmannen Jens Oder Flirum gjennom drøyt tredve år. På sett og vis kunne det blitt en dannelsesroman, men tidsplanet er snudd opp-ned, i første kapittel møter vi den snart femti år gamle Jens Oder i et knust Europa, tatt til fange av en ytterliggående muslimsk fraksjon. Hans oppdrag er å redde kontinentet fra total undergang. Hvordan har Europa klart å kjøre seg så tilgrunne, og hvordan har denne nordmannen havnet i en slik posisjon? Det er dette boken skal gi oss svaret på. Boken er delt i fem hovedkapitler, hvor de tre første stegvis bringer oss tilbake i tid. I det andre er Jens Oder i Amazonas som tredveåring, han har bosatt seg hos en indianerstamme, Sucurukiene. Neste kapittel er lagt til Flirumgrenda i Norge, hvor sytten år gamle Jens Oder er en innesluttet småkriminell som fengsles for et drap han ikke har begått. Nygårdshaug bygger møysommelig opp Jens Oders liv. Leseren blir først kjent med den filosoferende mannen, hvorfor han av alle ting har havnet i Amazonas' jungel blir litt etter litt avdekket. Hvorfor han tilslutt må til Europa tar det lengre tid å forstå, først etter at motivasjonen bak jungeloppholdet er klarert. Tiden handlingen utspiller seg i er fra slutten av 1980-tallet til tyve år inn i neste århundre. I delen hvor boken ikke har steget inn i fremtiden brukes det en rekke kjente hendelser for å skape en tidstroverdighet, og det gir en ganske spesiell følelse når boken beveger seg forbi nåtiden, fortsatt med støtte i virkelige personer og organisasjoner, inn i den kommende tiden med Jens Oder. Blir verden slik Himmelblomsttreets muligheter spår er det ikke mye å se frem til; den Europeiske Union blir en så kraftig maktfaktor at den ikke vil høre på andre, trosser FN, og får råvaremangel som gjør at de må ta alle midler i bruk for å holde på sin posisjon. Hvor befinner så vår mann seg i dette spillet? Langt borte fysisk sett, i Amazonas, men en politisk kamp av denne dimensjonen favner hver lille kvadratmillimeter av kloden. For jungelen er et oppkomme av råvarer, og en fredning verifisert av FN stopper ikke desperate europeere. Dette kan høres ut som et kampskrift mot EU, hvor Norge skal være glade de holder seg utenfor, men så enkelt er det ikke. Norge bidrar så absolutt til å holde galskapen vedlike når det store slaget kommer, og EU er fremstilt som et bilde på Vestens historiske evne til alltid å ønske å eie verden. Det første og det siste kapitlet er sist i tid og er skrevet i jeg-form, resten i tredjeperson, for det er den aldrende Jens Oder som - uten å selv forstå hvorfor - skriver historien ned mens han prøver å sette «Den store planen» ut i livet, en plan som skal redde Europa, og dermed verden. Når han ser tilbake klarer han ikke å tenke på seg selv som «jeg», han må gi det litt avstand for å forstå hva han har gjort, og hvordan han skal bruke sin erfaring til å sette den endelige planen ut i livet. Mens Jens Oder bor hos indianerne tilegner han seg mye av deres tankegods, hvor ånder og overnaturlige fenomener er en del av hverdagen. På denne måten klarer Nygårdshaug å snike inn en dose av den alltid populære fantastiske realismen, og det blir ikke oppstyltet, det gir bare boken ytterligere variasjon. Selv om det er botanikk og klassifisering av planter i jungelen som opptar mye av Jens Oders tid, er det maur som fascinerer ham i størst grad. Disse små skapningene som jobber intenst og lar den kollektive velferden gå foran alt. Som ungdom var Jens Oder en einstøing og fikk svi for det, men han lærer etterhvert verdien av vennskap og samarbeid. Himmelblomsttreets muligheter gir seg i kast med en vanskelig oppgave, og Nygårdshaug viser hvor mye en slik type bøker kan gi, men jeg vil ikke anbefale andre å uten videre prøve seg, det kan bli så vanvittig kjedelig i feil hender. Én ting tilslutt; få tak i en annen designer til neste bok, omslaget er helt håpløst. |