anmeldelse

Poetisk vitenskap

Anmeldelse av Gipsyblink ved Jan Jacob Tønseth i Dagbladet 5. august 1988.
Poesi og vitenskap, en skulle tro at de sto hverandre om lag like fjernt som som øst og vest, som geografri og kjærlighet. Vitenskapen behøver et entydig, målbart formidlende språk. Poesien er mangetydig og gåtefull, vanskelig å bestemme, vanskelig å fange inn.

Forfatteren Gert Nygårdshaug har , ikke desto mindre, forsøkt skape en syntese av de to motsetningene. Han diktsamling "Gipsyblink", kunne faktisk kalles vitenskapelig, han gjør poesien til et vitenskapelig anliggende eller vice versa. Hans erkjennelsesform er den vitenskapelig, eksakte. Hans uttrykk er poesi. Diktene blir en besynderlig blanding av vitenskapelig terminologi og ekstrem poesi:

isdypets kvadratiske øye suger
legger inn i sine
todimensjonale flater
specimen specimen specimen

Hans poesi er ekstrem fordi han overdriver enkelte virkemidler, inntil det absurde. Som bokstavrimmet:

I sentrum av sirkusets sirkel
eller på polpunktets polerte flate
tikker tiden nådeløst tilbake

Han synes å være av den oppfatning at poeseien blir mer poetisk når substantivene ikke bestemmes eller artikler utelates. "Purpurvinge tenner ild", skriver han.
De to språkene trekker i hver sin retning. Det er sikkert hold i hans vitenskapelig iakttagelser, men de har ikke fått et adekvat uttrykk.
Og det kan være hold i hans poesi, men da helst når diktet slipper å trekke på et vell av vitenskapelig informasjon, når terminologien ikke er altfor spesiell. Det skjer i et dikt som:

Dessert for sorte hull
Universets far tok stjernenes tid
malte den på sin sorte kvern
ut kom den fineste klode duftende
vanilje estragon mandel og rose
et blomsterteppe mot blå himmel

Terje Røsten
12.05.98