Hvem kuttet hånda av langrennstjernen og etterlot den i en maurtue?

Etter at vi var i Hessdalen og ganske mye også på Røros i forrige bok, er Bergstaden nå blitt Skarphedins faste base. På sine modne dager har han sluttet i Kripos og blitt politimester på Røros. Røros har strengt tatt lensmann og ikke politimester. Samtidig har ikke Vertshuset to stjerner i restaurantguiden, så noen friheter tar han seg, tynsettingen Nygårdshaug.

Skarphedin har rekruttert medarbeidere høyt over det gjengse nivået på en landlig politistasjon. Han har noen av landets fremste eksperter i sin respektive disipliner. En fargerik gjeng er det også.

Forfatteren gjør gjennom en hyllest til den franske krimforfatter Fred Vargas og hennes typegalleri på den fiktive politstasjonen i Paris (ledet av Jean Baptiste Adamsberg) leseren oppmerksom på hva som har vært inspirasjonskilden til politigjengen på Røros.

Han når ikke inspirasjonskilden til knærne i denne boka, men det er få krimforfattere som når Vargas til knærne, så det er jo greit. Det tok også Vargas tid å utvikle typegalleriet og intrigemønstrene i sin politistasjon, så vi får gi Nygårdshaug noen bøker. Og det håper jeg vi får!

Nygårdshaug har også latt seg inspirere av visse tildragelser innen langrennsmiljøet, og når den avhuggede armen som blir funnet i en maurtjue ved en DNA-test viser seg å tilhøre verdens vakreste og mest populære kvinnelige skiløper, så skjønner vi hvem forfatteren har i tankene, uansett hvilket navn han har gitt henne i boka.

Et gammelt langrennsmiljø fra Østerdalen er i fokus i en ganske så spektakulær historie som også får en spektakulær løsning. Nygårdshaug har sine avstikkere innen gastronomien (mange turer innom Verthuset og dessuten oppdager han en lokal konkurrent til Stilton), vitenskap (blant annet mye om maurs adferdsmønster), satire og også litt privatliv. Skarphedin har fått seg kjæreste å dele sin blåmuggost og rødvin med, og det gir en historie-i-historien som ikke er den aller største attraksjonen i en velskrevet og elegant bok.