Misbrukte muligheter

Gert Nygårdshaug trekker opp en rekke spennende tråder i sin nye roman, "Prost Gotvins geometri", men til slutt lar han de fleste surre ut i det rene rør.

Vi møter sogneprest Gotvin Soleng fra en fjellbygd i nærheten av Østerdalen på vei mot Santiago de Compostela for å studere fenomenet mirakler. For første gang i sitt liv vekker han oppmerksomhet, ved å klatre opp i byens høyeste tre og brø1e navnet pa en kvinne han så vidt traff på toget. Han får sin første seksuelle opplevelse og treffer en mann som blir vettskremt når han blir spurt om hva han så da jomfru Maria steg ned fra himmelen.

Gotvins elskede er paleo-arkeolog og driver ham til et raskt, overfladisk studium av fire vikingborger i Danmark som viser seg å ligge langs en rett linje som peker videre mot Apollon-oraklet i Delfi (det stemmer faktisk på kartet, i hvert fall noenlunde). Hvilken hensikt ligger bak denne konstruksjonen, og hvilken kommunikasjonsteknologi? Gotvin fabulerer videre om Apollons årlige besøk hos hyperboreerne, og han begynner å rokkes i sin kristentro.

Når han dessuten interesserer seg for Kristian Birkelands arbeider i dennes siste leveår i Kairo, begynner Gotvin Soleng å bli en farlig mann for Vatikanet, som stikker kjepper i hjulene for hans oppdagelser. Og hjemme motarbeides han av menighetsrådet og av nærige bønder.

Hva er det så Gotvin Soleng oppdager?

Ja, si det. Kanskje at verden fra en guddoms side er delt inn i harmoniske rom ved hjelp av en vinkel pa 63 grader og 26 minutter? (Senere forandrer Nygårdshaug den magiske vinkelen til 63 grader og 23 minutter, idet han tydeligvis glemmer hva han tidligere har skrevet.) I hvert fall blir Gotvin i stand til å trekke opp en rekke diagrammer med kryptiske vinkler og betegnelser som ikke synes a gi særlig mening. Et dinosaurkranium graves ut, med en blå, metallisk "dings" midt i. Dingsen forsvinner, antakelig stjålet av Vatikanets agenter som er redde for gudsbildet sitt og dermed sin makt - men uten at forfatteren bryr seg noe mer om å finne ut hva den blå "dingsen" er eller betyr. Da blir bagateller som at Gotvin lener ryggen mot Kheopspyramidens vestside og lar solen svi ansiktet om formiddagen (skinner solen tvers gjennom pyramiden?), av mindre betydning.

Opplegget med de mystiske vikingborgene er så lovende, kjærlighetshistorien med den spanske paleo-arkeologen så velturnert og persongalleriet så frodig (med den intelligente og dramatiske dyrlegen Baron Okerjord, Gotvins gamle far Kastor som leter med metalldetektor etter en mystisk grønn Hillman varebil av 1934-modell bak huset, maktmennesket Magnus Stormarkbråten og mange andre saftige, livfulle skikkelser) at denne boken kunne ha blitt noe virkelig stort. I stedet småputrer den ut i det rene surr - det virker som om forfatteren har kommet pa et sett glitrende ideer uten å ane hvordan han skulle utvikle dem videre, og så bare har drevet dem helt inn i det absurde, innsett umuligheten i forehavendet og kuttet tvert av. Merkelig.

Gjør et nytt forsøk; både stoffet og personskildringen fortjener det.