Impulser fra Nygaardshaug

"Død over guvernør Brown" sto det skrevet på plakater klistret
over hele Tynset-byen i 1958.
12-åringen Gert Nygaardshaug hadde kvesset penna og var på hugget.

Reidun Røe <raidu@online.no> Det raste en heftig debatt om dødsstraff i USA. Nygaardshaug ville ha tynsetingene til å aksjonere. Han var åpenbart forskånet for det sunne bondevett. - Jeg savner menneskets evne til å tenke kritisk, sier forfatter Gert Nygaardshaug. - Jeg etterlyser provokasjonen som virkemiddel for å sette systemet under kritikk, men hvordan skal man provosere i en likegyldighetens virkelighet? Er alle grenser brutt? Hvorfor reageres det ikke når fjernsynet avspiser en livssynsdebatt med tre kvarter, mens en engelsk cupfinale får tre timer av beste sendetid? Nysgjerrig av natur, undersøkte han sjøl hva tilfeldig forbipasserende på Østbanen hadde å si om saken. Én prosent svarte at de var interessert i engelsk fotball. 27 prosent svarte at de hadde lest ei god bok den siste måneden. Hvis Nygaardshaug var kulturminister, ville han sensurert det meste som kringkastes via fjernsyn og radio. Kunst, kultur og underholdning skulle blitt passelig utporsjonert og hjulpet til å endre folks syn på verdier. Han mener at mediemekanismene driver respektløst framover og påvirker tankene våre destruktivt. De ledende idéene i enhver tidsalder, har alltid vært idéene til den herskende klasse, mente Karl Marx. Gert Nygaardshaug forsvarer ikke kommunismen slik den har kommet til uttrykk gjennom tidas løp, men han har aldri gått av veien for å markere sin avsky mot den maktgriske storebror. - Ser du arret her? Nygaardshaug bøyer hodet bakover og skyter fram hakepartiet. - Til minne om Achmed Bouchiki, som ble drept på Lillehammer i 1973. Vi holdt en rolig demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden. Plutselig ble jeg angrepet av politiet. Han var politisk aktiv i AKP i 70-årene. Det har ikke skortet på politiske innspill fra Nygaardshaug senere heller. Han tar til mæle som forfatter. - Jeg blir provosert av Carl I. Hagens beregnende vesen, som pakker klart føydalistiske holdninger inn i fine fraser. Jeg blir skremt av prototypen Ola Nordmann, som sitter tilbakelent hjemme i stua, halvveis rasistisk i sitt sinn, med frykt for alt som er fremmed grunnet uvitenhet. Politikernes "bærekraftige utvikling" er ei utvikling med så mange fallgruber at den er håpløs. Jeg ser ikke mennesket som en spesielt vellykket art. Hvordan har vi ellers, i den korte tida vi har levd, klart å ødelegge så mye? Gert Nygaardshaug blir trist av å tenke på raseringa av Tynset sentrum. Han nekter å godta den såkalte funksjonalismen som forklaring. - Se på byggverksammensuriet! Det er lov å bli indignert og forbannet over en så hjerteskjærende mangel på gangsyn for sosial trivsel og bånd til elementære røtter. Men det er oppi dalen han finner ro. Her vokste han opp. Her bodde oldemor, som førte ham inn i eventyrenes verden. Han tror det var hun som sådde spiren. Han har sansen for de gode historiene. Det speiler seg i hvordan han skriver. Han går grundig til verks og bygger fantasirike fortellinger på faktakunnskap. Nygaardshaugs litterære figurer er ingen dumskaller uten mål eller mening. Han sier at han blir betraktet som en særing fordi vi i Norge har lullet oss inn i en skrivekunstperiode preget av sosialrealisme og private sfærer, hvor sjelas kvaler gjøres til hovedpoeng mens historia seiler sin egen sjø. Siden Gert Nygaardshaug debuterte som purung poet i 1966 med "Impulser", har han gitt ut 25 bøker; diktsamlinger, eventyrskatter og romaner. Han er i sitt ess når han får sitte i fred ved et restaurantbord, drikke vin og fabulere, men det er ute i det fri han høster store tanker. Han kan sitte ved elvebredden med fiskestanga i det uendelige, langt fra menneskenes mylder. Han håper og tror at tre fjerdedeler av jordas befolkning blir utslettet av et virus fordi så mange av oss kreaturer i universets galehus gir tapt på oss sjøl for å følge strømmen av destruktive impulser.