4. Eleint 1372 DR, om morgenen. Shandri & co har returnert fra Essembra, gaven er overlevert og alle har sovet en forhåpentligvis god natts søvn. Nå vil Grimm gjerne ha en liten prat under fire øyne (og en øks, siden han alltid er med). De går til Grimms rom... Grimm nøler litt. Det ser ut til at han har tatt en tøff avgjørelse som involverer å krype over bekken til det sure korset etter vann. Så kaster han seg ut i det. "Jeg har tenkt en del på den seremonien du ba om. Med det du har beskrevet, og det jeg kan så har vi jo fådd sydd sammen noe som virker bra. Men... Det er jo ikke til å stikke under en stol at *kremte forlegent* avstanden og forskjellen mellom Liiras ritualer og de vi praktiserer for dvergegudene er.... Stor. Så. Um. Så vidt jeg har skjønt, så har Liira og Sune et nært forhold. Kanskje...om du vil... Kanskje du - eller vi - burde spørre Delthrin eller han paladinen..?" "Å. Men du er..." Shandri leter etter ordene før hun ser opp på Grimm og fortsetter, det er tydelig at det hun sier er viktig for henne, men hun vet ikke helt hvordan hun skal utrykke det. (Følelser er en vanskelig ting). "...Father of my heart... så det føltes riktigere å spørre deg." Hun er blank i øynene. Grimm blinker faktisk, før han går hen og blir stor i øynene. Og en smule fuktig. Han er stille en stund, mens han ser opp på henne med hodet litt på skakke. "Å... Du gjør meg stor ære, Shandri Sigi-Emnekh." Litt usikker på hva nå, tar han den ene handa til Shandri og klapper den forsiktig. "Stor, stor ære," gjentar han. Etter å ha summet seg litt, sier han: "Jeg er veldig glad for at du spurte meg, jeg har gjort og kommer til å gjøre det aler beste jeg kan. Det jeg vil være sikker på, er at du får det beste. Uavhengig av mine personlige...meninger." Ny stillhet, han har fremdeles ikke sluppet hånden hennes. "Jeg mente ikke å gjøre deg forlegen eller såre deg. Har jeg gjort det, så ber jeg om tilgivelse." Shandri klemmer hånden til Grimm hardt. Hun er fremdeles blank i øynene, men det virker ikke som om hun er lei seg... bare som om hun føler veldig sterkt akkurat nå. "Du har ikke på noen måte såret meg. Jeg ville bare forklare hva du betyr for meg... hvorfor det føles rett at det er du som hjelper meg med denne seremonien." Hun tar en pause for å samle seg litt før hun fortsetter. "Jeg tror at siden Kelemvor selv grep inn, så kom nok sjelen til Talenna trygt til hans haller, uansett hva vandødhet vanligvis kan gjøre med folk. Og kommer hun først innenfor porten så ender hun i Lliiras Hage. Men, selv om hun ikke trenger noe rituale for å finne hvile, så vil jeg gjerne gjøre noe... for å hedre minnet hennes... prøve å akseptere at hun er borte." "På en måte kan du vel si at hun var jordmoren min, læremesteren min, den som hjalp meg å holde meg tro mot meg selv mens jeg var en Mahon, og den som lærte meg at det gikk an å velge et annet liv. Og når jeg skal ta farvel med henne så vil jeg gjerne at... den som har plassen som Far i hjertet mitt er der." Grimm nikker bestemt. Han er tydelig både rørt og stolt. "Jeg skal være der når du tar farvel med Talenna." Han slipper hånden hennes og tar tak i armene hennes, klemmer litt før han så omfavner henne på faderlig vis. Shandri omfavner Grimm tilbake. Øynene hennes skinner av glede og hun må tydelig svelge et par ganger før hun greier å si noe. "Tusen takk." Grimm slipper Shadri etter en (for ham) lang, og ektefølt klem. Han kremter litt og ser litt forlegen ut. (Nå er det klamt nå!) Shandri ser fremdeles lykkelig ut. Hun gir Grimm litt tid til å komme seg etter disse udvergiske følelsesutbruddene før hun spør han "Hva betyr egentlig Sigi-Emnekh?" Grimm hufser litt på seg og tar seg sammen. *brum* "Det betyr noe sånt som 'av det store hjertet' - 'of the grand heart'. Det er en dvergisk...øh.." Han leter etter ord. "Et uttrykk for vennskap og respekt overfor en person som har vist seg stor i hjerte og sjel og gjerninger." Og, som Shandri vil få bekreftet om hun spør Maerl eller Delmuth, dverger slenger ikke om seg med slike navn og titler sånn helt uten videre. "Å" Shandri lukker øynene halvt og glemmer hoder på trappa og onde eklinger et lite øyeblikk mens hun konsentrerer seg om å lagre dette øyeblikket innerst inne i seg slik at hun kan ta det frem i senere, mørkere stunder, når hun trenger noe å dra styrke fra. "Jeg... takk. Du gjør meg stor ære." Nå er det hennes tur til å ikke helt vite hva hun skal si. Hun ser ned på gulvet litt før hun ser opp og smiler forlegent til Grimm. Grimm ser minst like forlegen ut. Ladet taushet senker seg.... De ender opp med å rømme ut i hagen for å slippe å møte de andre mens de fortsatt er klamme. I stedet titter man etter et passende sted å gjennomføre minneseremonien for Talenna. The End.