She dumper ned i ein stol, elns, og starter kjapt og brutalt ved å spørre Chris "Har du falt?"

"Tidligere en gang, ja."

"Når? Og kor lenge var du der nede? Kven herska over deg?"

"På 1300-tallet, to hundre år og jeg jobbet direkte for Asmodeus."

"Du har rullebladet i orden i alle fall. Eg rekner med du har lese filene på Liriel og meg? Kva er det som truleg vert største overgangen som nyredeema?"

Han smiler litt, "Jeg et det er helt umulig å se nå, men man vil ofte innse at alt man angstet over var farlig tidligere når man skulle prøve å bli befridd ikke betyr halvparten så mye. Selvsagt er det jo ironisk at det virker lettere når man er ferdig med det."

"Korleis vil det verte avgjort kven vi skal arbeide for, om vi ikkje automatisk skal arbeide for Novalis?"

"Det må dere nesten forhandle med de andre om. Novalis sa til meg at hun hadde gitt dere en avtale om arbeid etter dette, men dere trenger som sagt ikke ta det."

"Tja, som sagt og som sagt. Vi veit knapt noko om korleis slikt vert ordna i det heile. Vi forlot tross alt Himmelen for siste gong før det nokongong hadde skjedd ein einaste redemption. Joda, vi har prata med fallne osb, men det er tross alt ikkje det mest geniale å diskutere der nede uansett..."

"Dere må nok belage dere på en forhanldingsrunde der oppe."

She smiler skeivt, "Trur du nett auka sjansane for at eg vil be om at eg gjennomfører avtalen Novalis tilbaud."

"Den vil stå åpen uansett om dere kommer frem til en avtale med andre eller ikke. Var det bare slike ting dere ville snakke om i dag?"

Liriel legger en hånd på armen til She og klemmer litt betryggende. "Det er et startsted..." sier hun mildt til Chris.

She smiler bort til Liriel, merker at han var i ferd med å verte nokså bisk, og girer seg ned litt.

"Det Liriel sa..." Han trekk pusten, "Det eg _faktisk_ lurer på er kva ein skal gjera når ein kjenner det som ein er i ferd med å gå mot eksekusjonspeletong."

"Er du redd for å ikke klare dette eller for hvilke konsekvenser ting kan ha når du er ferdig med det?"

"Begge, sjølvsagt."

"Det siste bør du ikke tenke på. Novalis vil beskytte deg, og hun vil at du skal konsentrere deg mest mulig på å komme igjennom dette. Jeg er her for å hjelpe dere, men det enkleste hadde vært om dere fortalte meg litt om hvorfor dere er hvor dere er i dag."

"Heh... Sei det..." She legg hovudet på skakke og smiler, "Det heile varnok nokså ureflektert."

[Om det ikkje er klart nok av teksten utover: She er på full fart inn i piggsvinmodus att.]

Liriel sukker innvendig. Hun stryker She på armen og tar hånden hans i sine. "Det er en _lang_ historie... Som du vet så er vi ikke akkurat ungdommer. Vi ble begge skapt av Lucifer en god stund før Krigen. Han assignet She til meg en stund før jeg fikk tildelt ordet mitt, og She var....en perfekt kjerub.

Da Krigen kom, valgte jeg å stå med min erkeengel. Jeg mente fullt og fast at han hadde rett. Til slutt så overvant jo Mikael ham og kastet ham ned fra det som ble Vulkanen. Etter et sammenstøt med en av Dominics kjeruber valgte jeg å følge min erkeengel i exil. Hadde det ikke vært for She, hadde jeg aldri kunnet ta det valget for da hadde jeg vært tilintetgjort. She fulgte meg. Han fortsatte å følge meg i de neste 20.000 årene." Hun rister stille på hodet.

"Jeg er her fordi jeg har vært idealist, lekt med politikk, gjort valg, prøvd å være lojal til Lucifer... She er her fordi han aldri sluttet å elske meg. Fordi han er fast bestemt på å holde meg i live uansett hva som skjer. Jeg er her fordi jeg ikke har skjønt det før nå nylig.

Og _vi_ er her fordi.... Vi "tilfeldigvis" kom til å kjøre ned og drepe noen vi ikke burde kjørt ned og drept, sammen med to engler og det førte til ting som førte til ting som førte til at vi stjal avkommet til Lysbæreren og til slutt måtte påkalle to erkeengler."

Liriel bruker såpass lang tid, og svarer i tillegg på ein såpass annleis fasett av spørsmålet at intellektet til She får tid til å ta seg einrundtur og slå ein del av dei automatisk forsvarsverka som slo seg på. Hanklemmer handa til Liriel.

"Og i dag sitt vi her av di eg ba Liriel verte med meg av di eg gjerne ville ha med meg nokon, og eg er her av di eg prøver å finne ut korleisein skal presse ein djinn gjennom nålauget. Og av di eg tenkte Liriel kanskje kunne ha noko å hente her òg..."

Han kikker bort på Chris, "Hadde du ein liten stemme inni hovudet ditt som sa 'Korfor bry deg? Er jo ikkje som noko gjer noko frå eller til?' da du var på veg heim att? _Eg_ har i alle fall det."

"Jeg hadde store problemer med å krangle meg igjennom. Og ja, jeg hadde noe som prøvde å fortelle meg at jeg ikke var god nok eller for god for dem."

"Vel, dei er her for meg. Eg klamrer meg til kva eg har av motivasjon til å vende tilbake, men det... Det er som det ikkje tel."

"Det er noe som mangler?"

"Kanskje. Eg veit ikkje." Han ser spørrande bort på kjeruben.

"Er det noe du er redd for? Altså i selve forandringen."

"At den skal vera det siste eg opplever. Akkurat _det_ er den lille stemmen _veldig_ bestemt på. Korfor i alle dager skulle eg ikkje verte utsletta, spør han..."

She legg så til før kjeruben vinn svare, "Det vil seie, det er det at den tanken _ikkje_ skremmer meg, som kanskje er meir problematisk..."

"Har du noe du tror vil virke som svar?"

"Tja, dei gongene eg prøver meg på det, vinn alltid stemmen. Korfor bry seg? Korfor ikkje berre slappe av og endeleg legge seg ned? Eit parskapningar vil kanskje få det vondt ei lita stund, men kva betyr vel eilita stund? Hjulet vil snu seg ein gong til for dei, og dei går vidare. Ogverda har vorte ein litt betre stad ved å verte kvitt meg..." Han kikker bort på Chris, "Aner du kor lokkande den tankerekka er?"

Han nikker, "Ja. Beklageligvis. Men hvorfor ikke hjelpe når det koster så lite?"

"Hjelpe, kva meiner du?"

"I stedet for å ikke bry seg?"

She sender Chris eit blikk som truleg ville smurt han utover veggen om blikk kunne drepe. "Kva trur du eg prøver på? Eg gjer det eg ser at eg kan gjera, eg er meir sosial enn eg har vore på fleire tusen år, eg prøver vera ein ressurs for dei rundt meg... ganske enkelt av di eg helst ikkje vil gå inn i mørket og treffe på meg sjølv."

Han lar ikke blikket affisere seg videre, "Det var det jeg mente." Han sukker, "Jeg må vite mer om historien din, begges egentlig, spesielt forbundet rundt fallet for å hjelpe."

She retter seg opp og legg litt band på seg sjølv att. "Min historie er Liriel sin historie er min historie. Sjølv om vi berre plukker ut fallet, vert det ikkje eit direkte kort kapittel. Er det noko spesielt du lurer på?"

"Jeg vil høre deg fortelle hvordan du opplevde det og hva som skjedde."

Liriel klemmer armen til She igjen. "Fortell ham hva du opplevde, She.. Og ikke bry deg om hva du tror _jeg_ har lyst til å høre. Fortell om _deg_." Hun ser opp på ham, hun ser ut til å være klar for å takle hva som helst.

She smiler bort på Liriel.

Han lener seg tilbake, sett seg til rette. Dette vil ta tid. "Eg tenker eg starter med da eg fekk i oppdrag å attune meg til daverande Angel of Investigation. Eg kjente meg priviliegiert som fekk gjera det naturen min var. Og det vart snart nok klart at det var naudsynt arbeid, klimaet i Himmelen var i ferd med å verte hurtig verre. Ein stad langs vegen, eg veit ikkje heilt når, forelska eg meg totalt i ho. Ein del ville vel seie det var lite profesjonelt, eg vil seie at eg truleg ville gjort det uansett hadde eg brukt tid saman med ho. Nåja."

"Det politiske klimaet i Himmelen var på full fart inn i ei istid, som sagt, og jobben min var i ferd med å verte tyngre. Ikkje at det plaga meg _i seg sjølv_. Situasjonen var tragisk som heilheit, men eg tenkte som så at alle involverte var tross alt Guds engler, vi måtte da vel kunne løyse det til slutt? Eg trur ein ting er viktig å nemne no, for oss som levde da, var denne konflikten heilt annleis enn det eg har inntrykk av at er vanleg å tenke på no: Helvete eksisterte ikkje som konsept, ideane hadde ikkje stivna. Det heile var nokså mykje meir grumsut når ein stod med føtene oppi det enn ein del vil ha det til i ettertid. Og begge sider var stappa med idealistar, og mange på begge sider ville berre det beste. Sjølv var eg totalt apolitisk, eg er det vel enno, som sagt, alle i krigen var Guds englar, om alle fulgte samvettet sitt ville vel det heile løyse seg på ein god måte?"

"Og det var kva eg gjorde. Korleis kunne det vera galt å verne the Angel of Investigation som tente den, i alle fall meinte eg, framste engelen? Og slik gjekk det ei stund, heilt til vi brukte opp flaksen vår."

"Det er lite vits i å gå i detaljar, men det koker ned til at kunne late nokon eg var glad i verte utsletta, eller kunne hindre det. Kva ville du gjort? Eg gjorde kva eg gjorde, og fall for det. Det er greitt, eg har aldri vore bitter for det."

"Det var korleis eg fall, men eg trur eg bør nemne litt til. Det var den første tida i Helvete som kanskje like mykje definerte vegen vidare som fallet. Tenk deg, ein slått hær, på den verste staden i Skaparverket. Mange er heil- og halvgale etter å ha vorte gjort om til ein type skapningar som ikkje hadde eksistert før krigen, dei virrer rundt og prøver lage meining. Og kva gjer dei? Dei byrjer krige seg imellom... Dei krigane er noko av det verste eg har opplevd, _langt_ verre enn krigen i Himmelen... Eg hadde ikkje vore i live i dag hadde det ikkje vore for Liriel. Som før heldt vi oss til Lucifer, og det er den andre grunnen til at vi framleis eksisterer. Det var på den tida eg verkeleg byrja akkumulere kynisme, vi hadde stått saman, no dolka vi kvarandre i ryggen? Vi var i Helvete allereie, og dei ville gjera det _verre_ enn det allereie var?"

"Og derifrå, tja, det her var vel det viktigaste." She puster ut, det her var frykteleg mykje på ein gong.

"Hva var omstendighetene rundt akkurat fallet? Hvordan var det øyeblikket?" Øynene hans lyser opp litt når She forteller historien sin.

"Hmm... Eg følte eg hadde eit val. På eine sida låg å støtte den vinnande sida, bli verande i Himmelen, på andre sida låg evig fortaping og livet til Liriel. Det var ikkje eit plagsamt vanskeleg val."

She undertrykker trangen til å kalle fyren noko nedsettande for at han tydelegvis ler av historien til She, _prøv_ i det minste å tru på at det ikkje var det som låg i det. Han _skal_ jo vera der for å hjelpe...

"Var det noen som ba deg gjøre noe?"

"Tja, bortsett frå dei vanlege sjølvrettvise krigsropa, kan eg ikkje komme på at nokon ba nokon som helst om noko som helst."

"Og nå holder apatien på å tar fra deg viljen til å vende om?"

"Mmm..."

"Hva var det som fikk _deg_ til å søke frelse?" spør Liriel Chris mens hun klemmer handa til She.

"Jeg hadde det nok litt lettere, noen jeg var veldig glad i tilbragte tid med meg alene helt til jeg ble med tilbake. Det var forsåvidt hun som spurte om jeg kunne dra hit for å snakke med dere."

"Novalis?"

"Ja. Dette blir nok tomme ord nå, men uansett hvor dystert ting ser ut nå, straks dere har kommet dere igjennom den døren vil dere kjenne vekter bli løftet av dere, jeg syntes til og med det ble lettere å puste, selv om jeg ikke trengte det." Han smiler litt, "Men jeg må vel understreke at noen av problemene vil aldri forsvinne. Litt som å være alkoholiker, har man tvilt en gang..."

"Eg forventer ikkje at det vi har vore gjennom kjem til å sleppe taket i oss... Men, først må vi uansett gjennom den døra."

Liriel funderer litt før hun formulerer sitt neste spørsmål. "Har jeg forstått dette rett? Er det aller, aller viktigste som må til for å overleve en frelse at man _ønsker_ frelse?"

Han nikker, "Stort sett. Man trenger ikke innrømme feil, eller konfrontere dem, egentlig. Man må bare ha et ønske om å forandre seg."

"Det er den vanskelige biten med sånne som oss... Vi er ikke dissonante, vi har frem til nå vært veldig komfortable med å være oss. Det er der jeg sliter og det er vel der She sliter også..." Hun ser litt spørrende opp på djinnen sin.

"Mmm... stemmer bra det, likevel no når eg har fått meir av eit val og har måtta tenke over ting litt meir... Vel, det er ting med tilstanden eg verkeleg ønsker endre..."

"Det hjelper alltid om dere har noen på andre siden som motivasjon, det gjorde det hvertfall for meg. Men for all del husk at det er ikke det eneste som kan hjelpe."

"Og når ein har rikeleg med motivasjonar, men ein har problem med å håpe?"

"Håpet kommer med en forventing om _noe_ positivit på den andre siden, som regel. Enten det er frihet fra feil i fra helvete eller folk man bryr seg om på den andre siden. Som eksempel."

"Høyrest ut som eg burde vera i ein absurd luksussituasjon. Kanskje eg er det..."

Liriel smiler varmt til She. "Du har det privilegie å ha noen som venter på deg på den andre siden, du ønsker endring, du ønsker ikke å ha noe mer med Helvete å gjøre og du er ved dine fulle fem for du har ikke dissonanssjuka ulnde i hodet ditt. Ja, jeg vil si at du befinner deg i en atskillig med luksuriøs og trygg situasjon enn de fleste anre som søker frelse."

She skal til å stryke Liriel over kinnet, stopper seg av di dei ikkje er åleine, og gjer det likevel av di han må _prøve_ å stole litt på folk sjølv om dei ikkje er "kamptesta" saman med han.

"... Og du?"

"Og jeg." fastslår Liriel.

She tek ikkje ned handa, smiler varmt, og kommenterer "Det var ikkje det eg spurte om."

"Da må du nesten fullføre setningen, jeg er ikke tankeleser:)"

"Har du noko som gjer at du ønsker endre deg?"

Ah, var det _det_ han ville vite... Liriel smiler og nikker. "Ja, det har jeg. Du."

"Kan du seie noko fornuftig for meg, Chris?"

"Nei, jeg tror nok du må si det selv. Har dere noen andre enn hverandre?"

"Er ein kjerub ute i smia eg kjem godt overeins med."

"Hva mener du med godt overens?"

"Tja, trur hu er småforelska i meg, og eg liker ho så mykje som nokon i posisjon klarer like nokon dei ikkje har eit meir... ekstremt forhold til. Ikkje gje ho problem for det, da, er da ikkje hennes feil."

"Det er jo fint om dere er glad i hverandre?"

"Skulle gjerne ha _kunna_ ha vore glad i ho..." She misliker intenst å prate om temaet føre Liriel, men...

Han smiler, "Det var ikke det jeg ville frem til. Det virket som om du mente å like henne i seg selv var en feil ting og noe jeg kunne gi henne bråk med."

"Skjønte det, og du skjønte meg delvis rett, eg var redd at ho likte meg var noko som kunne forplante seg til problem for ho. Det siste var berre at eg ville rette ei litt optimistisk haldning du hadde til mine evner til å relatere til omverda. Det emosjonelle vokabularet vert litt... begrensa med åra... og fallet..."

"Desto mer dere klarer å være glad i noen, og desto mer dere klarer dere å bry dere om folk rundt dere og som et resultat av det omverden, desto lettere vil det bli å ta spranget."

"Og når du sitt og er usikker på om du har kjensler, om du berre er 'going through the motions' og det strengt talt er ganske tomt på botn? Når du jamnleg må hindre deg sjølv frå berre å seie det du tipper personen du prater med ville like å høyre eller puffe han eller ho i rett retning? Og når du snur deg og går er du akkurat like tom? Liriel her er einaste skapningen eg _ikkje_ jamnleg har det slik saman med... Og ho... Du veit korleis djinnar er når dei ikkje er likegyldige..."

"Vi har et problem, cheruber og djinner. Vi er veldig fokusert og glemmer veldig mye annet enn det vi har i fokus akkurat. Trikset er vel å slappe av litt, lene seg tilbake og prøve å få inn mer. Ting henger sammen, hvis du vil at Liriel skal være lykkelig er det viktig at hun har det bra, skal hun ha det bra må ting hun bryr seg om også gå bra, og dermed kan din sympati strekke seg til det, osv osv."

She vender seg mot Liriel for innspel...

Hun smiler bredt, på grensen til å glise fra øre til øre. "Det er jo det du holder på med per i dag, She. Du putler rundt og stuller og steller for meg og er mer kjerub enn du har vært på veldig, veldig lenge. Ikke for det - du har vært kjerubisk av deg hele veien, men mengdeforholdet har vært i djinnfavør. Bare nå i natt satt du jo og pusset og oljet pistolen min. Jeg vet ikke om du tenkte over det engang..."

"Den trengte rensing..."

Liriel stryker She over kinnet. "Du lot være å attune deg til meg da jeg ikke ville. Du _kunne_ ha attunet deg til øredobben min eller en ring eller et smykke uten at jeg visste om det - men du lot være. Du kommer med kakao og skuldermassasje når jeg trenger det, du ser til at det alltid er ryddig og rent på rommet vårt og på badet fordi du vet at jeg liker det sånn og uten at jeg har bedt om det. I himmelens navn She - du kjøpte inn en dritdyr tøymykner fordi du lutselig fant ut at sengetøyet ikke var mykt og velduftende nok. Og jeg _vet_ at du egentlig foretrekker ting litt mer naturell og litt mer *kremt* muskaktig, så ikke kom med vikariarende motiver er du snill. Det er _meg_ du snakker til. Jeg skrev pratisk talt boken på vikarierende motiver."

She leiter litt etter ord. Han gir til slutt opp, smiler litt, og klemmer handa til Liriel.

"Spør deg selv om du trives med å gjøre de tingene du gjør for meg. ...og for Amana.."

"Joda, eg trivst med det... Det er berre at nokre gonger gjer eg det berre for å ha noko i hendene, for å sleppe å... vel, møte meg sjølv i mørket."

"Hold fast i alle de andre gangene. Det er de som er hjertet ditt. Og...alle de små og store tingene som du gjøre for meg.. De varmer. Jeg er for lite flink til å vise det..."

Han smiler litt. "Du syner det, det ville vera vagt absurd om du skulle gjera noko stort ut av at nokon plukka opp tymjuknar. Du deler ting med meg, du let meg veta kva som er gale. Du let meg slippe inn." Han bøyer seg litt ned for å vera eksakt på høgde med ho, "Dårleg praksis frå ein demon. Du let deg sjølv sjå sanningar som vil skade deg utan vekesvis med prinsipiell drakamp no. Etterpå tek du imot trøst, i staden for å nekte for at det har konsekvensar eller at det plager deg. Du har ikkje vore så ærleg mot deg sjølv, eller meg, på... du veit sjølv eksakt kor lenge. Men, ein ting, ein ting tek du feil i, det var ikkje din feil at eg vart sparka ut av Himmelen."

Nå er det Liriels tur til å tviholde på piggspaken for å hindre den i å svinge i 'på'-posisjon.

"Det hjelper å være i stand til å bestemme seg for at "This Is How It Is, And Damn The Torpedoes.." Jeg kan definere at jeg stiller meg åpen for 'sannheter' fordi jeg definerer at det er Rett. Det er mye etspørsmål om å huske tilbake til hvordan jeg var før Krigen. Hvile æreskodekser jeg fulgte......og tillate meg å se hvilke rester av de kodene jeg innerst inne har fulgt eller prøvd å følge. Med generøse mengder vikarierende motiver."

She smiler varmt og stryk ho over ryggen. "Eg trur ikkje alt du seier no. Høyrer du ikkje inkonsistensen i argumentet?"

"Nei? Jeg har hadd en del 'hang-ups' som balseraff, og en del av de bunner i min gamle æreskode. Men jeg dekte dem flittig til med vikarierende motiver. Det vansligste og beste var at det var 'nyttig' for å få jobben gjort."

"Du har ein enorm trang til å intellektualisere til du ikkje ser skogen for berre tre. Jepp, du hadde ein del hang-ups som du no let komme fram, men at resten berre er at du har brukt din balserafnatur til å vinkle deg sjølv i ei viss retning? Det held ikkje. Eg veit ein ting eller fem om balserafar, og ein av dei er at dei er dei mest einsame skapningane som finst. Og du har innsett at du ikkje er åleine, det er eg sikker på."

Aha.. Liriel skjønner endelig hva She snakker om (tror hun);)

Kult, for She er totalt usamanhengande og veit ikkje heilt kva han prater om sjølv. det er berre noko som absolutt ikkje stemmer med kva Liriel seier. Han klarer berre ikkje sette fingeren akkurat på rett punkt eller formulere det skikkeleg.

"She.." Hun legger hendene sine på siden av ansiktet hans. "Jeg _må_ intellektualisere alt rundt meg. Hve en eneste tanke. Fordi jeg vet ikke hva som er Sant. Hvis jeg ikke skal bli fullstendig gal, så må jeg bestemme meg for at en del ting er Sant. Det at jeg har beholdt en del rammeverk fra 'gamle dager' har hjulpet meg til å bevare noe av forstanden. Det at jeg har latt deg definere en del av mine sannheter har også hjulpet veldig.

Nå har jeg under fem måneder på meg til å bli klar for frelse. Under fem måneder på meg til å bli klar til å bli en _seraf_. En representant for Sannheten. For hver dag som går så blir jeg reddere og reddere, for jeg _vet_ ikke Sannheten. Jeg vet bare min egen sannhet og den er en konstruert ting, det vet jeg fordi jeg har vært en seraf en gang. Jeg prøver å huske hva jeg var og hva jeg visste - men det er så lenge siden. Det ligger tusenvis av år med konstruert, rasjonalisert virkelighet mellom meg nå og meg da.

Ja, balseraffer en ensomme. De er helt alene med seg selv i sitt eget hode og det kan være mye mer skremmende enn å være helt alene sammen med andre demoner. Jeg har 'innsett' at jeg ikke er alene, men jeg Vet ikke Sannheten i det før jeg har overlevd frelsen. Det føles godt og sant når jeg greier å åpne portn for deg og når jeg greier å slippe meg løs med deg. Men jeg kan ikke være Sikker før jeg er frelst. Og det skremmer meg mer enn du aner. Ikke minst fordi jeg også vet at Sannheten kan justeres på. Det var derfor Lucifer Falt og derfor jeg fulgte ham ned...."

Liriel slpper She og puster tungt.

Det der er hakket meir enn She akter sitte stille og sjå på, så Liriel vert fort og greitt omplassert over i fanget hans når ho slepp han.

"Stoler du på meg? Du veit kva konsekvensane av det vil vera... Og det du sa no... Var ikkje det eit ønske om endring, har eg aldri høyrt eit."

"Jo, det er et ønske. Tror jeg. Det må være det. Og jeg stoler på deg. Jeg må det." Hun gløtter sidelengs på Chris som antagelig noterer så blekket spruter...

Han følger nå interessert med hvertfall. Det ser ut til at de har et øyeblikk med mer bearbeidelse enn det han vil få til med dem så han har tenkt å la dem fortsette :)

"Du _må_ ikkje, men du gjer rett i det. Denne gongen i alle fall. Eg skulle ønske eg kunne vera kompass for deg på denne turen, men frelse er ikkje ein test på om du allereie _er_ ein seraf uansett. Eg seier ikkje at uvisset ditt ikkje er noko å vera redd for, eg seier du ikkje skal vera redd åleine."

Liriel nikker. Og prøver å kravle seg ut av fanget til She og tilbake til sofasetet sitt ved siden av She. Ikke at det er mye verdighet igjen å bevare, men man har prinsipper uansett:)

Ho får ei diskret hjelpande hand slik at ho kan flytte seg på ein nokonlunde verdig måte, alt tatt i betraktning.

"Vi kan kanskje klare sammen noe vi ikke ville klart hver for oss...?"

"Hmm..." Liten pause. "Er det ikkje kva vi har drive med heile tida?"

"Jo. Det er det."

She smiler berre litt, men seier ikkje noko på ei lita stund.

Cheruben syns nok dette er søtt, men lar vær å kommentere igjen.

Liriel ser opp på She. "Er det nok for i dag, eller har du mer..?"

"Nok for i dag."

Liriel reiser seg. "Takk for praten da, Chris." Hun holder fortsatt hånda til She.

She reiser seg, "Mm, du får sette det på rekninga." Han gjer ikkje mine til å sleppe handa til Liriel sjølv.

Han smiler og syns det har vært en bra samtale så får de komme tilbake om det skulle være mer.

Fadeout med spasertur og solnedgang. Ingen får revet av seg klærne denne gangen;)