"Mmm?"

"Det som skjedde da jeg om sider fikk brukt ressonansen min på henne, og hun rømte inn i kofferten... Det ligner _veldig_ på dissonans. Balseraff-dissonans.."

"Hmm. Interessant tanke... Har du tenkt på ei evt forklaring?"

"Den mest åpenbare forklaringen er at hun tross alt er datra til alle balseraffers Far. Og det har vært litt dumt av oss å automatisk gå ut fra at hun er menneskelig bare fordi Gud i sin tid lagde en sønn etter de målene. Jeg tviler ikke på at hun er godt nok forankret i symfonien til at det bråker dersom noen av oss skader henne, men jeg tror også at hun har atskillig mer essens enn vanlige mennesker.

Hun hadde som vi så bestemt seg for at det _ikke_ var noe sært med hverken henne eller oss, og når Phil og jeg så rev i stykker den virkeligheten så hadde det samme effekt på henne som det ville hatt på meg. Det var ikke noen liten filledissonans vi ga henne, og det var vel også den første hun noensinne har kjent. Den er den verste..."

"Tjaaa... datter er jo eit litt spesielt omgrep her... Meiner du verkeleg ho er reelt dissonant eller at det er meir, tja, psykosomatisk?

"Jeg tror at hun i hvertfall _var_ reelt dissonant. Hvordan det er nå, vet jeg ikke. Det virker jo som om hun er tilbake på sitt vanlige nivå. Forholdet hennes til oss er det samme som før, og det burde det ikke ha vært. Så hun er antagelig blitt reparert..."

"Hmmm, eg er søren ikkje sikker på om du har rett, men eg tør ikkje seie bastant du tek feil heller. Men, om ho no kan gjerast dissonant ved å verte mentalt overkøyrt, _og_ at det vil føre til reparasjonar og... bieffektar, tyder det at vi ikkje kan overtyde ho direkte om noko Dei Tunge Tingane, vi må få ho til å innsjå det overfor seg sjølv sjølv, og _så_ kan vi _evt_ byrje med å peike i retning Himmelen. Juhu."

"Spørs jo litt på hvor eplekjekke vi føler oss også. Det mørket som kom kan ha vært en intervensjon. De er det som vi vet helt umulig å forutsi, de bare skjer. Da er det ikke sikkert at det vil skje igjen om vi dytter på henne mer dissonans. Men med tanke på _størrelsen_ på den intervensjonen eller hva det nå var, så har jeg i grunnen ikke _lyst_ til å være eplekjekk..."

"Ditto. Rekner dessuten med det området er fullt av nyfikne celestials og/eller soldiers no..."

"Tipper det ja. De må jo ha merket den forstyrrelsen... *sukk* Nå mangler det bare at vi får en skikk med sure Jorditter etter oss fordi vi massakrete alle maisbillene i en 4 mils radius..." *smile*

"Neste er ein teori om at PETA vart starta av merkurialar av Jordi? :) Forøvrig treng dei ikkje merke forstyrringa ein gong for å komme, det der var såpass sært og lukter såpass vondt, at ein del ville dratt dit på eige initiativ uansett." Han strekk litt på seg.

"Ja, og det ble jo et og annen nyhetsoppslag om det. Heh. Hva skal man vel med aliens og hemmelige grupperinger styrt av myndighetene når man har oss demoner og engler:)

Nuhvel.. Jeg håper Phil greier å finne ut noe mer om den der nye saken som kan være en relasjon eller kan være 'noe'. I mine mer paranoide øyeblikk vingler jeg mellom å tro at det enten er en forbindelse til store L, eller en shedit som ligger på lur. Så husker jeg at shedim får trøbbel dersom de bare lar verten sin sose rundt som normalt.."

She gliser litt, "Mmm, dei får det..." Han vart alvorleg att, "Men, jo, eg skjønner kva du meiner, ein har to alternativ og det eine går ganske enkelt ikkje. Personleg trur eg vi må innsjå først som sist at vi tross alt ikkje veit kva det der er, før vi får totalt panikk..."

"Yup. Det er et nytt moment. Jeg bare fatter ikke hva..." Liriel sukker. "Du har jo sett hvor sterk hun er til sinns. Hun så Phil da han gikk celestial, men hjernen hennes bare visket vekk vinger og glorie og fylte inn hans vanlige klær og utseende. Og når vi endelig klarte å få hull på den muren, så fikk huntydeligvis en eller annen form for hjelp til å reparere den. Spørsmålet er om den nå er svekket eller om den er blitt sterkere enn noensinne."

"Det er to... opplagte forsøk som ville vera interessante i så måte, men eg har mine tvil om populariteten deira. Det eine er å sjå kva som skjer om vi fortel ho sanninga om kva som foregår, da meiner eg stort sett heile sanninga. Det andre er å late ho sjå ein demon i celestial form, fortrinnsvis deg, med tanke på utsjånaden. Ja, du kan tolke det tvetydig om du vil. ;) "

Liriel smiler litt. "Jeg ser cool og stilig ut, mens du er 'bare' tøff og raggete:) Vi vet jo at Lucy liker velstriglete dresstyper. And boy is she missing out bigtime!" Liriel sender et slengkyss i retning She.

"Jo, det begynner vel kanskje å bli tid for å gi henne litt mer av bildet. Vi har jo pushet engler velig til nå, og ikke nevnt demoner med et pip. Men det jeg i hvertfall er redd for der er at en sånn som Lucy skal få det for seg at Helvete er tingen og veien å gå. Hvis vi forteller henne hvem som er faren hennes, så kan det hende at hun bevisst vil prøve å få kontakt på et eller annet vis. Og det vil vi vel ikke..."

She smiler litt skeivt, "No fekk eg veldig ukomfortable assosiasjonar til tårevåte TV-seriar om tenåringsjenter som spring på tvers over USA for å finne dei biologiske foreldra sine. Men, no har du jo prata veldig mykje om val og alt det der, bør det ikkje da vera eit informert val? Eit val der ein veit kva ein har å velge mellom? Eg er uansett samd i at det ikkje treng vera lurt i det heile å pushe informasjon altfor hardt, poenget mitt var berre to opplagte eksperiment. Med det eg veit om menneske, eg trur mange ville prøvd ta kontakt berre av rein nyfikenheit om dei fekk veta at pappa var Lucifer." Han tek ein liten pause... "Hmmm, eg trur ikkje store L _ville_ svare om ho prøvde få tak i han, han har jo berre puffa litt her og der til no."

"Jeg er helt enig i at vi må presentere begge sider. Ikke mye til valg dersom man ikke vet hva men velger bort. Men demoner i celestial form bør vi spare. Som eksperiment så kommer antagelig det til å tryne akkurat like gloriøst som engel i celestial form. Selv om jeg ikke er så antropomorfisk som Philetus."

"Mmm... truleg, ho fortrengte jo rimeleg effektivt at ho såg meg icelestial form. Så, korleis skal vi, eller nokon andre, få presentert kva ho har å velje mellom utan å skyte oss sjølv i føtene?"

"Intensivkurs i La Comedia Divina? Den inneholder jo det meste..:)"

She humrer, "Skal vi satse på sjangerklassikarar, liker eg Paradise Lost betre."

"Uff... Milton er så...goth.. Sånnsett så skjønner jeg jo at du foretrekker ham fremfor Dante:)"

"Heh, trur uansett det ikkje hjelp på loonyinntrykket ho har av oss. Huff, eg har ikkje prøvd verte kjent med ho heller, av naturlege årsaker. Hmm... Ho verkar totalt emosjonelt sultefora, stakkar. Hadde eg vore i den gamle jobben, hadde ho vore prime picking." Han ser bort på Liriel, tydeleg klar over at han var litt usamanhengande, "Prøver berre tenke litt høgt for å komme vidare.

"Ja... Vi har vandret fra La Comedia Divina til Paradise Lost til Il Decameron..." Hum smiler litt og titter bort på She. "Tjue tusen år er ikke barebare å gå ut av systemet. Det er nok en mulig 'angrepsvinkel', men det vil antagelig bare lede til tragedie. Og da har jeg ikke engang _begynt_ å regne skytsengelen inn. *sukk* Men hun ønsker seg fremdeles en å stole fullt og fast på, noen å åpne seg for. Og..." Liriel ser ut som hun vantrives kraftig med hvor denne tankerekken er i ferd med å menadrere. "...det er antagelig du og jeg som har størt forutsetninger til å ematisere med henne. Vi kjenner Mørket, vi kjenner sjalusi, vi vet mye mer om hva det vil si å være Lucy enn det englene gjør."

"Misforstå meg rett, eg meinte ikkje ta fram den gamle, velprøvde verktykassa for å 'nå fram' til Lucy, det var berre ein observasjon, ein observasjon eg fann tragisk ironisk." Med den moglege misforståinga ute av verda, roter han litt rundt i ein bag og finn fram ei plate sveitsisk sjokolade han brekk opp i bitar, pakker ut og legg på eit. Han held fram medan han diller, "Eg trur ikkje englane eigentleg veit korleis Lucy har det, dei veit det sjølvsagt intellektuelt, men eg lurer på om dei eigentleg har opplevd det. Ikkje at eg skal hevde eg veit det heller, 'the human condition' har alltid vore ei gåte for meg." Han tek ein stor bit og gomler med tydeleg velbehag medan han tenker litt. "Så jo, eg trur du har rett, vi har meir til felles med ho enn dei har, korfor skulle vi ikkje? Og ja, det gjer oss eit litt annleis utgangspunkt." She gjer seg underleg lite av temaet. "Sjalusi, redsel, kontrollbehov mektige motivatorar."

"Kanskje vi skulle fortelle henne litt om oss. Om hva vi har gjort. Hvordan vi har brukt og kastet folk, manipulert, villedet, og drept. Hva vi har gjort mot hverandre og hva det gjorde med oss. Det er jo ikke som om noen av oss virkelig har prøvd å gi av os selv i prosessen med Lucy ennå. VI har jo bare drevet propaganda.."

"Mmm, har tenkt på det same. Om vi tek den lina, bør vi halde kjeft om kva vi er? Trur det kanskje er like lurt... er ikkje som om vi ikkje har nok å ta av innafor perioden vi har hatt desse kara, sjølv om det ikkje vert dei beste døma. "

"Og noe av det vi har gjort tidligere kan lett fortelles uten å nevne tidsalder. Vi kan begynne med vårt siste jordiske liv, så får vi ta Helvete når tiden er inne."

She tek ein ny sjokoladebit, "Og nokre av døma på at til og med gærningar som kidnapper 'uskuldige' ungjenter har ting å stri med, har ho tross alt overvore."

Liriel squirmer litt. "Ja, det har hun. Men så spørs det hvor mye hun har nedlatt seg til å legge merke til. Velvel - det er et utgangspunkt."

"Og du sa eg ikkje skulle ta fram den gamle verktykista?" She rister godmodig på hovudet. "Svakheit er eit klassisk våpen."

Hmf. "Har du tenkt å spise all den sjokoladen helt alene?"

"Var ikkje planen, nei." Han skuver heile greia bort mot Liriel.

Hun plukker opp en bit og nibbler på den. "Svakhet er et klassisk våpen ja. Men som regel bruker man 'motstanderens' egen svakhet mot henne. Nå snakker vi om å bruker _vår_ svaket mot henne. Den er litt mer finurlig."

"Tja, om vi skal sjå slik på det, kan vi jo at vi fint kan argumentere for at vi bruker vår svakheit _for_ ho," smiler She.

[ OOC- Tenk på Liriels situasjon her: Hun å mene det hun sier. Hun må tro på det hun sier. Hun kan ikke ytre en bevisst løgn. Og hun skal kanskje være nødt til å ha lange samtaler med Lucy om sitt forhold til She og hva som er dysfunksjonelt og hva som ikke er det og hvordan ting skal bli besre. hun må antagelig sette ord på en del ting. Og She vil antagelig være der og....:) ]

[OOC: Hihi, djinnen har det veldig mykje enklare enn balserafen sin. :) Apropos: For She er det å bruke eiga svakheit totalt sjølvsagt. Gaaaaaammalt sjekketriks o.l., tross alt. Sikkert ei Andrealphus-greie. :) ]

"Jo'a.." Liriel smiler og nibbler i seg resten av sjokoladen. "Av alle de mundane tingene vi, engler og demoner, kan..." Hun slikker sjokoladeklissede fingertupper, "...gjøre så er vel dette det eneste vi ikke har prøvd. Så jeg mener at det er et forsøk verdt.

She fell for fristinga for å ta hendene til Liriel og dermed stoppe ho frå å slikke sjokoladen av fingrane sine, og gjera det for ho.

Vekk med glansbildet av Skytsengler og alt det der og inn med Gritty Real Life. For alt vi vet kan hun jo komme til å reagere positivt på å bli snakket til som en voksen. Men Sjefen skal vite at hun har ikke akkurat gjort seg fortjent til det."

"Tjaaa... På andre sia har ikkje vi, i hennes univers, gjort oss fortent til noko som helst heller. Eg er samd i at vi bør prøve det. Ein skulle tru at 'vårt' univers passer betre med verdssynet hennes enn 'englanes univers'. Vi kan dog få ein del interessante spørsmål vi bør ha svar klare på, gode svar.

"Sant. De beste svarene er vel de som er sanne. Alt det krever av forberedelser er at man er klar for å si ting man kanskje ikke har lyst til å si."

Eine augebrynet til She dunker opp i taket. "Det der høyrtest ut som famous last words."

"Det er ingenting i veien med hørselen din i hvertfall." Liriel smiler beskt. "Livsfarlig vei å gå, dog. Havner hun hos en Erkeengel, kan hun sladre til den. Havner hun i Helvete kan hun sladre til hvemsomhelst. Og så har Gud og Hvermann og mora dems plenty med knagger å henge oss på. Kanskje ikke FLW, men antagelig famous second-to-last words..."

She tek ein sjokoladebit og gomler tenksamt. "Absurdly high risk, high gain-strategi. På andre sida var det eksakt dette Phil sa ho ønska seg. Eg veit ikkje heilt om eg liker det her, men..."

"To demoner, en tanke. Eller noe sånt. *TUNGT sukk* Det hadde vært lettere å svelge dersom vi ikke hadde hatt en skokk med engler rundt." En ting er å blottlegge seg med djinnen sin til stede - det er noe helt annet å brette seg ut for de derre englene. Særlig Mr. Selfrighteous Celestial Experimental Psychologist...:)

"Hmm, to demonar ein tanke. Igjen. Hadde berre englane vore problemet, kunne vi ha sperra greitt med å halde det på helltongue om naudsynt, men eg har ufatteleg lite lyst til at Giorgiel skal få altfor mange detaljar. Uansett, det koker ned til at det er private samtalar, dei er uansett ikkje publikumsidrettar." Det ser absolutt ut til at synet på Phil er delt. :)

"Du har rett. Den type 'samtaleterapi' vil ikke ha en snøballs sjanse i Sheol hvis det er masse folk til stede."

"Mmm. Skal vi konfrontere ho saman, eller kvar for oss? Ser føremonar og ulemper med begge delane."

"Jeg heller til at vi skal gjøre det sammen. Det som antagelig blir spydspissen vår vil være trusselen om evid ensomhet. For det er det hun er. Det er det en hver som bare kontrollerer og aldri stoler på noen blir."

"Ja." Han smiler bort på ho, med hovudet på skakke. "Dessuten ville det vera pussig om vi 'baksnakka' kvarandre gitt at vi prøver å få ho til å opne seg litt for oss."

Liriel nikker. "Tid for tough love..?"

She stopper seg sjølv frå eit latterutbrot, "Sorry... Ja, eg trur det."

Liriel ser dyster ut. "Dette er ille..."

She sett seg inntil Liriel, og legg ei arm rundt ho. "Mmm... Vi _må_ ikkje gjera dette."

Liriel sukker og gjentar seg elv. "Dette er veldig ille." She gjenkjenner nå Liriel på sitt aller mest kullsvart selvironske. "Enn å skulle synke så dypt..."

(She trudde først ho snakka om noko heilt anna, ja.) She held godt rundt ho, "Eg trur retten på å verdigheit forsvann med spansk 1500-talsmote.";)

Av alle syke...:) *snort* Liriel ser opp på She. "Jeg håper jeg er ferdig med å være ensom. For godt. Og jeg håper at du også er ferdig med det. For godt."

She legg panna si mot panna til Liriel. "Eg... Eg voner vi er ferdige med det. For godt."

"Jeg er glad i deg, Shehariah."

"Og eg i deg, Liriel... og eg i deg..."

Liriels puls roer seg ned. Takk og pris.... Utrolig nok så gikk det bra å si det. Hun sitter der fremdeles, She er der, ingen dissonans, alt føles Godt. Et par armer smyger seg rundt She og holder ham fast. Liriel smiler lykkelig.

She er litt overraska over at Liriel fekk seg til å gå så langt som ho gjorde, så han vert sittande stille og nyte situasjonen.

*SNUGGLE* Vel, det føltes ikke helt rett at Lucy av alle skulle få høre visse setninger om She før She fikk høre den/dem... Og det er jo lurt å ha øvd seg litt før man skal i gang med masse klmme ting som stemmer med hva man føler:) Liriel er ganske fornøyd med at hun klarte å si det så rett ut, det lå endel reflekser og hyyyylte FARE!! FARE!!! i ryggmargen. Dessuten er det ene ny og forfriskende vei å gå og akkurat nå involverer den dessuten sjokolade. Livet er Godt...:)

Snille balserafen får masse sjokolade og kos. :)

She er gammal veteran og nyt augeblinken utan å bry seg med at den private, fredfylte bobla dei har no ikkje vil vare meir enn nokre få timer.

Liriel har også entret e mindset som prøver å gjøre det meste ut av hvert øyeblikk. Hun og She er noe så inni gamperævva renegades, og de har ikke tenkt å søke redemtion. Det er som regel konsistent med en svrt kort karriære som eksisterende vesner. Og det er utrolig hva den vissheten gjør med evnen til å nyte eksistensen:) Når sjokoladen tar slutt viser Liriel She atter en gang hvorfor serafiske vesner er gode sengepartnere:) *åle* *sno* *makke* *tvinne* *smyge* *klemme* *etc*

Eg trur eg står over detaljerte forklaringar av kva She føretek seg for å gjera livet godt for Liriel, det koker nok ned til at han gjer det han kan for å gjera noko veldig bra betre. Å verte ålt rundt av nokon ein er glad i er ein Fin Ting, tykkjer She. :)

Planene i denne tråden ble det aldri noe av, da Malphas så sitt snitt til å ødelegge opplegget. I stedet for fortsatte forsøk på å nå inn til Lucy, kulminerte hele greia i påkallingen av ikke mindre enn to Erkeengler...