"Jeg vil gjerne be deg om en tjeneste. Når du...skal føre oss inn i Lyset.. Kan du ta Shehariah først?"

Novalis går litt rundt i rommet, titter ut vinduet og ser på den nye hagen de har jobbet med, "Hvorfor det? Om jeg kan spørre." Stemmen er mild og moderlig.

"Fordi..." Liriel puster inn igjen. "Fordi han.. fordi jeg vil være sikker på at han får kommet seg Hjem. Hvis du tar meg først, og jeg ikke overlever... Det vil antagelig knuse ham. Er han tilbake i Lyset vil det kanskje gi ham styrke nok til å klare seg."

Hun ser på Liriel med litt triste øyne, "Så det du sier er at du tror du ikke vil greie det?"

"Jeg...jeg vet ikke. Jeg er sikker på at She greier det. Han har holdt fast på en kjerne i seg hele veien hvor han har vært kjerub. Jeg har også prøvd å holde fast på en kjerne av selv, av Liriel, men jeg kan ikke annet enn å være åpen for at den kanskje ikke tåler Lys. Jeg trenger å vite at She i det minste kom seg Hjem selv om jeg skulle feile. Mitt valg etter at Lucifer ble kastet Ned, var det som førte She til Helvete. Jeg vil ikke at min svakhet skal være det som stopper ham fra å endelig komme Hjem når vi er _så_ nære.."

Novalis setter seg på huk ved Liriel og tar hendene hennes i sine, "Det er et lite problem." Hun smiler vemodig.

Det går kaldt nedover ryggen på Liriel. "Hva..? Hun stålsetter seg.

"Han har spurt om det samme."

"?"

"Han vil at du skal gå først."

Liriel sukker tungt. "Men hvorfor??"

"Han vil vite at du har det bra tilfelle han ikke klarer det."

*sukk* "Hvorfor er jeg overrasket? Må ha mistet grepet... Selvsagt vil han det. Han er kronisk pessimist og tror at han kommer til å stryke med, og det kommer han antaelig til å gjøre dersom han ser meg oppløst i mine enkelte deler først. Lady Novalis - en av de ytterst få tingene jeg er sånn noenlunde sikker på her og nå, er at She vil klare frelsen med glans dersom han går først. Hvordan _jeg_ vil gjøre det er jeg atskillig mindre sikker på. Jeg _har_, for Shes skyld, til nå overbevist meg selv om at det vil gå bra. Men jeg er i stand til å lage masse forskjellige sannheter hvis jeg vil.

Jeg er redd for å overbevise meg selv om ting nå før frelsen, fordi jeg er redd for at jeg henger meg opp i feil ting. Jeg stiller meg åpen, håper jeg. Den _ene_ tingen som jeg klamrer meg til er at She vil klare det. Og da er det verdt det for meg å prøve og prøve mitt beste."

"Jeg har all tro på at dere to vil klære det. Og jeg tror nesten den eneste løsningen vi har på dette er at jeg tar dere to med opp samtidig."

"Ehm... Går det an?" Liriel ser overrasket ut.

"Hvorfor skulle det ikke gå an?" Hun smiler.

"Vel, slik jeg har skjønt det så krever en frelse en voldsom konsentrasjon og innsats fra den som utfører den. Jeg har aldri hørt om at noen erkeengel har frelst to demoner samtidig..?"

"Tro meg, dere gjør mesteparten av arbeidet."

"Å.. Vel jeg skulle gjerne hatt ham frelst først, for.. Vel det hadde vært greit å være sikker. Men..." Liriel kjenner en slicet gordisk knute når hun ser en..

"Du tror du vil klare det?"

"Novalis, jeg Vet ikke. Serafer henger høyt og faller dypt. Det er veldig, veldig langt opp igjen. Alt jeg kan gjøre er mitt beste. Jeg har klart å drive frem et inderlig ønske om å komme tilbake til Lyset og høre Symfonien igjen. Jeg _håper_ i det minste at det ønsket er genuint, men jeg Vet det ikke. Har lurt på om jeg skulle be deg hente inn en seraf, men den vil vel neppe finne noe mer enn at jeg er sikker på at det er sant."

"Jeg tror ikke det vil hjelpe, Liriel. Og jeg tror holdningen din er genuin og at vi kan prøve om en uke."

Det er hun jo forpliktet til å mene, tenker Liriel. "Det er en annen ting - jeg har skrevet ned en fullstendig rapport fra min tid etter Krigen. Det vil si, den inneholder alt jeg har greid å huske. Mye av det er nok uinteressant og utgått av dato for lengst, men det er nå der. Hele rapporten min ligger på laptopen min pluss at jeg har laget en backup for sikkerhets skyld. Hvis jeg ikke overlever så har du nå i hvertfall den å gi til Mikael hvis han bråker.

Den _er_ skrevet av en balseraf, så det kan godt være ting i den som ikke stemmer med det som faktisk skjedde. Men jeg tror jeg har klart å holde kontrollen. Jeg har opp gjennom tidene prøvd å forbli Liriel og ikke gå meg bort i mitt eget hode. Takket være She tror jeg at jeg har klart det relativt bra. Overlever jeg. skal jeg gå over rapporten og luke ut feil."

Hun nikker, "Godt å vite."

"Hva vil skje etterpå, hvis vi overlever?"

"Hva dere selv føler for når dere kommer opp."

"Hvordan gjør dere.. Jeg mener, blir slike frelser annonser offisielt? Må vi inn til debriefing hos Laurence eller Mikael?"

"Nei, det tillater jeg ikke. Dere får fred og ro."

"Hva med..." Liriel ser ukomfortabel ut. "Rettssak... Vi er vel formelt og reelt sett forrædere mot Himmelen i og med at vi er av de første Falne."

"Det er jeg som må svare for redeemingen av dere. Dere vil trolig ikke se noe til det i det hele tatt." Hun smiler, "Å tvile på en tilbakekommen engel er jo å tvile på Gud."

"Sant. Men det var ting vi, og da særlig jeg, gjorde mens vi fremdeles var engler..."

"Jeg vet det. Men det får være grenser, dere hadde ikke kunnet vende tilbake om det ikke var sant."

"Jeg er beredt til å ta straffen dersom Dominic og/eller Rådet stiller meg for retten," sier Liriel rolig.

"Det blir nok bare en prøveperiode før dere får gjøre noe viktig."

Liriel nikker. "Hvis vi overlever og hvis vi ikke er alt for dypt i sjokk, så tror jeg vi fint taler en debriefing med Mikael eller Laurence. Hvis de lager mye bråk, mener jeg. Jeg vil ikke at du skal få masse ekstra pes på grunn av oss, du har vært mer enn god nok mot oss.."

"Jeg gjør det jo i et håp om at dere skal klare dere. Det er så mange sinte folk der oppe, vi kan ikke alle være slik."

Liriel smiler litt. "Nei. Og takke Herren for det."

"Mhm."

Liriel skal til å avslutte i det hun plutselig kommer på noe. "Å! Det glemte vi vel å fortelle deg sist.. She og jeg har en geas hver. En lilim i London eier dem. Det var hun som skaffet oss skyss ut fra Helvete da vi hentet hjertene våre."

"Det er en smule kinking, men noe dere må leve med."

"Men du er fremdeles villig til å frelse oss?"

"Selvsagt. :)"

Liriel smiler igjen. "Takk."

Og så bare _må_ hun spørre..:) "Hvor sint er Mikael..?"

"På hvem?"

"Oss..deg.. Jeg kan tenke meg at han ikke er særlig fornøyd med at han ikke fikk ha Lucy i fred.."

"Mikael er sjelden sint."

Liriel ser veldig tvilende ut. "Det er ...overraskende nytt.."

"Mikael er skummelt kontrollert. Og kalkulerende."

Liriel ser ikke glad ut. Den karakteristikken der minner henne litt vel mye om Lucifer egentlig. Og hvorfor ikke, de to er jo på mange måter speilbilder av hverandre... "Huff... Og vi etterlot Lucy i hans tether.."

"Jeg passer på henne. De gjør henne ikke noe vondt."

"Ennå.. Kan du prøve å få henne vekk derfra etterhvert? hun er bare 17 år og en militærbase er neppe det beste stedet for en ungjente å vre. Uansett hvem foreldrene er."

"Det blir nok en Tether til Mikael uansett. Eller en i nærheten. Hvis ikke Rådet krangler frem noe annet."

"Håper de gjør det fort. Fordelen med en av hans tethere er vel at man neppe finner noen som er bedre beskyttet.. Men - uff... Vi vurderte faktisk Marc først da vi diskuterte erkeengler. Kan folk burde kunne greie å finne noen innfallsvinkler mot en person som henne.."

"Kanskje. Det er ikke sikkert."

"Veldig få ting er... Vel, hun er ute av våre hender nå, men jeg føler fremdeles et slags ansvar for henne.."

"Det er bra :)"

"Ja, kanskje. Jeg håper bare at vi gjorde det riktige med henne."

"Dere gjorde ikke dårlig hvertfall."

Liriel har ikke så mye mer å si. Hun takker Novalis for praten og rusler ut i hagen.