She slutta vera redd for ei god stund sida, og betrer seg ikkje i den siste tida. Godt å ha Liriel der, og godt at Liriel kjem til han, dog. Closure, it's a good thing.

Over til Novalis...

De går ute i hagen (som ikke er helt ferdig enda) og får de til å stå i ring. "Det som kommer til å skje er at vi går over til celestialform også skal jeg prøve å lede dere oppover. Hold tak i meg hele veien og ikke slipp. Når vi er oppe er det hele over."

She trekk litt på smilebandet over ordvalet, og gjer no som ho seier.

Liriel gjør som Novalis sier. En mørkerød, metallisk slangeform henger i luften der Courtney sto.

Novalis ser seg litt om, sniffer litt, "Kan ikke dra og la det se slik ut." Hagen springer så ut i full blomst og blir en fullbyrdet praktfull hage av enorm skjønnhet og blomster springer ut, før selv Novalis sklir over i celestialform. Hun er en enorm, praktfull, løvinne og rekker frem en stor labb/hånd til hver av Liriel og She, "Klar?"

"Så klar som eg vert." She tek tak Novalis med eine antropomorfiske klohanda, og Liriel med andre. Han kaster eit siste blikk på hagen. Eit bra bilete å ta med seg.

Liriel snor halen rundt Novalis' fot noen ganger og bukter seg rundt armen til She også, slik at han sitter fast. Nå merkes det at hun skjelver litt. "Nå eller aldri." Hun ser på She. "La oss dra hjem, elskede."

She har ikkje noko fornuftig å seie, så han klyp slangen varsamt og kjærleg med rovdyrtennene. Han nikker lett til Novalis...

Novalis brer ut to store vinger og strekker dem ut fullt en gang for å strekke dem litt før hun flakser oppover med Liriel og She på slep. Det tar ikke lenge før gården og den flotte hagen er en liten prikk under dem og skyene raser forbi dem. Ting skjer ikke lang tid etter, de kjenner ting som griper fast i dem og river, prøver å holde dem tilbake. For hver gang en slik ting mister taket forsvinner litt av demonheten deres men de blir fort skiftet ut minst to nye.

She låser seg fast kva han klarer til Liriel og Novalis. Klørne ét seg inn i slangehammen.

Liriel biter tennene sammen og slår med vingene for å hjelpe på oppdriften. Smertene som skriver seg fra rearrangeringen av sjelen hennes overdøver fullstendig klørne til djinnen.

Turen går oppover og oppover og følelsen blir bare mer og mer intens. Novalis holder godt tak i begge to og stopper aldri opp.

Turen går opp med en hylende hastighet, det klores og rives på dem begge i det de er på vei. Etter det som virker en evighet så klarer de endelig å se kanten av Himmelen med Gabriels flammende fort i distansen og endelig kan man føle Håp bre seg igjen.

For She sin del kombinert med forvirring, i den grad han har energi att til slikt, noko som strengt talt ikkje er tilfelle.

Liriel holder fremdeles et dødsgrep på She og Novalis. Hun tør ikke slappe av på noe som helst vis, her gjelder det å stå løpet ut..

Novalis suser over portene og straks de er over føler de at det som grep etter dem ikke er der lengre, de slipper helt tak.

She held seg no fast i Liriel og Novalis uansett, han. Forøvrig er hjernen hans litt lamma av det heile.

Liriel blinker med øynene i det voldsomme lyset, men slipper ikke Novalis. Hun er også ganske ferdig i hodet sitt. Alt er bare lys og lys og...

De sakker ned og til slutt lander de på en enorm gren i Novalis' tre. Hun setter dem ned og er helt klart svett og sliten.

She flater ut, dei gjenvunne vingane flater seg ut frå kroppen og han ligg og peser med tunga ut frå kjeften og tek seg att.

Hjernen er lapskaus, kroppen er lapskaus og alt er berre rart. Liriel er her og Symfonien er her og ... Kva i granskogen gjer han sjølv her?

Liriel strekker ut vingene og ser forvirret og overveldet på dem, hun ser nedover seg selv og så ser hun på She. Hun er blitt seraf igjen! Vingene har fått fjær og hun glitrer som en rubin i lyset. "Shemariah..?"

Liriel spør etter han. Jaja, hovudet kan vente. Stavre seg på beina, folde saman vingene, prøve gå stødig dei to stega bort til ho. Nokre gonger er fire bein fint. Fire bein. Den digre, sølvglinsande ulven løfter hovudet og kikker opp på slangen. "Liriel." Han stryk sida av hovudet usikkert mot serafen. Ulvar kan ikkje gråte, men kjerubar kan.

Liriel bøyer seg og gnir haka forsiktig mot hodet til kjeruben. Så snurrer slangekroppen seg så mange ganger rundt ulven som den får til uten å kvele ham og hun folder vingene rundt ham. "Å Shemariah... Vi kom oss Hjem..." Hun lar tårene flomme fritt fra tre par øyne.

She står roleg og gnir seg varsamt mot slangen med vingane og små rørsler i nakken. Han er stille, men slutter ikkje gråte.

Novalis har ingen planer om å forstyrre dem.

De blir vel værende oppe på den grenen ganske lenge. Ikke at tid betyr så mye i Himmelen. Når hun kommer til seg selv igjen såpass at det finnes en verden bortenfor She, bøyer Liriel seg for Novalis og takker.

Tek ganske lang tid før She bryr seg så veldig mykje om andre ting enn Liriel. Når han kjem så langt, er han litt understated. Han sett seg ned, bøyer hovudet. "Takk." Mest rart høyre seg sjølv snakke enochian.

"Vær her så lenge dere vil. Det er krypinn i der inne." Hun nikker mot stammen, "Rop på meg når dere vil tilbake til jorden."

Liriel ser spørrende på She. Skal de finne et krypinn eller skal de finne seg et stille sted og hvile i Lyset?

She er litt usikker, men heller til å finne seg ein stille stad.

For to gamle tjenere av Lys, så er vel det det riktige. Liriel spør Novalis om hun kan peke dem i retning av et passende sted, hun kjenner seg overhodet ikke igjen og er for ovelveldet til å ha noen steds- eller retningssans. Ei lite delle i ei solhelling burde være perfekt.:)

Novalis leder dem til en liten grein for seg selv med utsikt over Himmelen og hvor Lyset kan skinne inn.

She rusler bortover og er omtrent limt inntil serafen.

...Fade to Light...