Sheiras personlige meninger om familiemedlemmer

Gamlingene
Random	Flora	Fiona	Bleys	Dworkin
Gerárd	Julian	Caine	Llewella	Corwin

Ungdommene
Martin	Duncan	Kim
Mikhail	Tehanu	Noriko

Random:Konge av Amber. Utnevnt til posisjonen av Enhjørningen selv på kantet av Avgrunnen. Han har en utakknemmelig jobb, Random. Det å være konge er en til dels uhyggelig kjedelig jobb, med masse folk som ustanselig frembringer latterlige saker for Kongen. I tillegg kommer diplomati, papirhauger som aldri slutter å vokse, og en og annen konflikt. Men det er ikke det som er det verste i Randoms tilfelle. Den verste delen av jobben hans er å være Familieoverhode. Han skal liksom prøve å holde styr på Amberfamilien, og det er ikke en jobb noen burde misunne ham. I det siste har han foretatt en del endringer på 'oppfordring' fra den yngre garde (les. Mikhail). Jeg tror at han virkelig prøver så godt han kan å gjøre en god jobb som konge, og at han vil jobbe hardt for å unngå å bli slik som Oberon. Det skal bli interessant å se hvordan det går...

Flora: Hun er ei jåledukke. Jeg liker henne ikke, men hun kan sikkert være nyttig i gitte situasjoner. Dessverre så er Mikhail veldig glad i henne. Han ser vel på henne som en slags mamma, og det gjør at jeg ser atskillig mer av Florimel enn jeg setter pris på. Det er ikke det at jeg ikke respekterer henne. Det er ikke det at jeg ikke tror hun er noe tess. Hun er bare rett og slett en type menneske som får piggene mine til å stritte vilt i det øyeblikk hun entrer rommet. Det er vel egentlig ikke noens feil. Jeg holder fred, er høflig og prøver å være like vennlig til henne som til de andre. For Mikhails skyld.

Bleys: Min hel-onkel. En av Mikhails fars-kandidater, og den jeg ser på som den mest sannsynlige. Skremmende flink til alt, og klarer på mystisk vis å få plenty med tid til damer vin og annen moro... Totalt uberegnelig og med tonnevis av sjarm. Og sjarmen har han bruk for hver gang han åler seg ut av en potesielt pinlig eller vanskelig situasjon.

Fiona: Hun er Mønsteret. Hun er en enormt dyktig magiker. Hun har ambisjoner som ingen andre enn hun selv kjenner rekkevidden av. Hun er min hel-tante, og hun er farlig. Men hun er også et endeløst og fasinerende mysterium. Et par ganger har jeg sett glimt av noe menneskelig i henne. En slags melankoli som jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal tolke. Det er ikke vanskelig å forstå at Mikhail har falt for henne. Kombinasjonen av mysteriet Fiona, hennes sylskarpe intellekt og det faktum at hun er Mønsterets avatar er ganske uslåelig. Hun er ikke akkurat stygg heller... Jeg vil gjerne tro at hun virkelig bryr seg om oss. Jeg vet at hun er holder av Mikhail. Hva hun føler mht. meg er jeg mer usikker på. Han har kommet med antydninger, men det er håpløst vanskelig å vite hva som ligger bak masken. Fiona er og blir et mysterium.

Det har ikke blitt mindre etter at hun plutselig fant ut at hun var vilt og inderlig forelsket i Mikhail, og sjalu på meg. Ikke at hun brydde seg med å si det til meg, slik at jeg kunne tre til siden. Nei, hun ville helst at jeg skulle opphøre å eksistere. Det var sannsynligvis bare Mikhail som hindret henne i å gjøre noe med det. Så ble hun styrtet fra toppen da. Når Familien med Kongen i spissen bestemte seg for at hun hadde gått alt for langt. Kanskje er det riktig det der med at forelskelse er en form for sinnssykdom. Det føles i allefall ganske sinnssykt å elske noen. Jeg skulle ønske hun hadde fått lov til å elske uten å bli gal. Jeg savner henne.

Corwin: Så vidt jeg vet har han hatt svært lite med Familien å gjøre etter at han laget sitt eget Mønster. Han er den desidert stiligste av de mannlige medlemmene (beklager Mikhail!) - en skikkelig østrogenmagnet. Han har forfattet den eneste skriftlige oversikten over hendelsene rundt Mønsterfallet, og den er naturligvis helt objektiv og fri for baktanker... Helt sikkert! Ut i fra det man får vite om Corwin i hans egne kommentarer, så tror jeg at jeg ville like ham. Han har i hvert fall ikke prøvd å fremstille seg selv som perfekt. Men han er Amberitt like fullt. Nå har han et problem. Han er visst blitt litt tettere knyttet til Mønsteret sitt enn han setter pris på. Det kan bli interessant å se hvor det leder. Egoet til den mannen blir neppe mindre av dette. Jeg frykter at han kan bli skrekkelig farlig.

Julian: Av alle mine slektninger er det antakelig Julian som skremmer meg mest. Ikke fordi jeg er redd for at han har utrivelige planer for meg, men fordi jeg ser meg selv i ham. Tilbaketrukket, taus, kald og bitter lar han plikten gå foran alt annet. Men det ligger en intens lidenskap gjemt i Julian, og den dagen den slår ut i lys lue... Måtte Enhjørningen beskytte oss. Jeg ønsker ikke å bli som Julian, men jeg har grunntreningen som skal til.

Gerárd: "People who are rather more than six feet tall and nearly as broad across the shoulders often have uneventfull journeys. People jump out from behind rocks, then say things like 'Oh. Sorry. I thought you were someone else.'" (T. Pratchett, Guards! Guards!)

Den eneste i Familien som jeg ikke klarer å finne noe negativt med. Han er den han er; stor og sterk og totalt pålitelig. OK, så han tyller i seg store mengder øl og er som de fleste av sine brødre en uhelbredelig skjørtejeger. Men han er i det minste en hyggelig og hederlig mann. Og det kan man ikke si om noen andre i denne familien. Jeg har tenkt mye på hva det er som er så flott med Gerard, og alt jeg kan si er at han har sin egen helt spesielle magi... I Gerard har jeg funnet en som jeg føler meg trygg sammen med. Det er liksom ingenting som er skummelt lenger når han er i nærheten. Jeg har oppdaget at jeg kan si ting til ham som jeg ikke tør å si til noen andre; knapt nok til Mikhail. Jeg har vel kanskje et litt barnslig rosenrødt forhold til min onkel, men nettopp den uskylden vil jeg tviholde på så lenge som overhodet mulig. Det er snart den eneste uskylden jeg har igjen, og det gjør den meget verdifull.

Llewella: Vår tause tante. Jeg kjente henne ikke. Fikk aldri sjansen til å lære henne å kjenne. Hun skjulte mange hemmeligheter og større krefter enn de fleste var klar over. Det kan i hvert fall virke slik. Llewella hadde med Benedicts hjelp fått kontroll over en primærkraft ute i skyggene. Hva hun var i stand til med den, er det ingen som kan si noe om lenger. Hun elsket Benedict og han elsket henne. Etter århundrer i dølgsmål og taushet satset de alt på et kort og tapte. Hun var tapper til det siste. Villig til å gå i døden fremfor å frasverge seg sitt forhold til Benedict. Kanskje de var sjeletvillinger de også? Nå er det uansett for sent. Hun ble sammen med sin elsker halshogd av Mikhail for fem år siden. Borte for alltid. Hvil i fred!

Caine: Han er skummel. Og så er han en dyktig diplomat. Og så er han faren til Tehanu. Og så har han helt sikkert full oversikt over det som står her, og akter å bruke den informasjonen en gang det passer ham.

Dworkin: Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal mene om ham. I følge alle andre er han en livsfarlig galning som bare er ute etter å ødelegge oss. Men meg hentet han ut fra dødsriket... Dersom jeg kun skulle dømme ut i fra mitt møte med ham, så liker jeg den gamle bukken. Men det blir nok litt i enkleste laget, er jeg redd. Han sloss med Fiona om Mønsteret, og jeg gir helt ærlig blaffen i hvem av dem som er/har det. Så det er kanskje tryggest å si at Dworkin stiller jeg meg foreløpig nøytral til.

Etter at Fiona prøvde å kverke meg, er jeg blitt litt mere usikker på det der... Dersom hun vil meg til livs, så blir det vanskelig å holde på nøytraliteten overfor hvem som er Mønsteret til en hver tid. Jeg foretrekker en skrullete Dworkin som ikke prøver å drepe meg fremfor en vårkåt Fiona som prøver å drepe meg. Men det er noe muffens med hele opplegget. Har Fiona mistet kontrollen over empatieksperimentene helt av seg selv, eller har hun fått hjelp av snille, gamle Bestefar?

Ungdomsklubben

Martin: Mitt forhold til Ambers kronprins startet som en katastrofe. Han ville ha oppreisning for Brands mordforsøk mot ham, og jeg hadde ingen kunnskaper om hvordan slike saker ble behandlet i Amber. Han fikk nå duellen sin til slutt, men jeg mener at hele opplegget var en stor vits. Hva slags tilfredsstillelse er det i å sloss mot en som ikke engang er halvparten så flink som deg? Jeg stoler ikke på Martin, og når han er i nærheten tar jeg mine forholdsregler. Etter den såkalte duellen har han vært helt OK, men slike inntrykk har aldri betydd noe på disse kanter av verden. Når det er sagt, så må jeg få legge til at Martin alikevel har min fulle sympati. Det Brand gjorde mot ham er utilgivelig.

Duncan: Duncan er en kald fisk. Han er om mulig enda mere paranoid enn Mikhail og mangler totalt sistnevntes sosiale ferdigheter. Han liker ikke folk, og folk liker ikke ham - hvilket passer ham aldeles utmerket. Slik sett minner ham meg ikke så rent lite om et par av instruktørene mine i Iron Web. Den perfekte misantrop, med andre ord. Duncan er uhyggelig kompetent i alle aspekter av krigs- og kampkunst, og for det respekterer jeg ham. For noen av mine mer følsomme bekjentskaper har det ofte kommet som en overraskelse når jeg har påpekt at en ikke trenger å like noen for å respektere dem og kunne jobbe sammen...

Kim: Kim.... Hva skal jeg si om Kim, da? Jeg kan vel begynne med å si at jeg liker Kim. Det blir verre med "hvorfor". Han er fryktelig umoden til tross for at han er nest eldst av oss. Underlige ideer som demokrati under unntakstilstand og en uovertruffen evne til å bli fornærmet på andres vegene er store minus i boka til Kim. Enten så har han ikke forstått familiespillet og dets regler, eller så har han satt opp det mest fantastiske skalkeskjulet jeg noensinne har sett. Kim er en forferdelig masete person å ha rundt seg og en drømmer, men han er sannsynligvis den hyggeligste av oss alle, og har fine trynefaktor-rabatter på trumf. Uff - det var stygt sagt. Så hvorfor liker jeg Kim, da? Jo mere jeg tenker på det, jo mere mistenker jeg at det er et slags mors-instinkt. Det virker helt sykt, for han er over hundre år eldre enn meg - men det er noe barnslig hjelpeløst med hem. Han er som en klønete hundehvalp.

Mikhail: Her har vi mitt livs største paradoks. En sleip og iskaldt kalkulerende manipulator med ambisjoner. Store ambisjoner. Han er spydig og nedlatende overfor dem han føler er under seg på noe vis - selv om han prøver å skjule denne holdningen for meg mesteparten av tiden. Jeg lar meg ikke lure av det. Jeg liker ikke Mikhail - han er en type person som jeg rett og slett ikke utstår. Og så har det seg altså slik at jeg elsker ham. Jeg synes ikke det er rettferdig.
Jeg liker heller ikke dette med at vi skal være en slags tvilling-sjeler. Det er ikke særlig flatternde å få vite at jeg er nesten identisk lik Mikhail på et dypere metafysisk plan! Men det aller verste er at han nå vet hva jeg føler for ham. Og kjenner jeg ham rett, så kommer han ikke til å klare å motstå fristelsen til å bruke det. En liten trøst er det da at jeg er fysisk sterkere enn ham, og flinkere til å sloss. Det er ren terapi å kunne knekke nesa hans fra tid til annen.
Har jeg da intet positivt å si om min kjære "prinsgemal"? Jo: Han er i likhet med Duncan spesialist på sitt felt, og kompetanse er noe jeg vet å respektere.

Det var en tid da alt det der var sant. Nå er det ikke fullt så riktig. Jeg elsker Mikhail, og hadde jeg vært nødt til å velge om jeg ville være sammen med ham eller Noriko, så hade jeg valgt ham. Så fremt han elsket meg, selvfølgelig. Han har forandret seg voldsomt de siste årene og har forbedret seg kraftig. Om han noensinne vil kunne føle for meg det jeg føler for ham, er jeg i tvil om. Jeg tør ikke håpe, og går vel egentlig å venter på den dagen han endelig bestemmer seg. Jeg frykter det verste, men uansett så blir det godt å bli kvitt usikkerheten. Hvem som enn ender opp med ham vil nok få merke at han fortsatt har en god del mindre sjarmerende karaktertrekk igjen. Men det er utrolig hva man venner seg til. Vel, vel Romeo.. Jeg håper du finner noe eller noen som kan gjøre deg lykkelig. Og jeg ber til Enhjørningen om at dersom det blir 'noen' så er denne 'noen' meg...

Tehanu: Hun er min første elev. Jeg tror de to årene med intense konsentrasjons- og selvdisiplinsøvelser har gjort henne godt. Hun virker litt roligere og mer reflektert enn da jeg først møtte henne. Men hun er fremdeles litt av et mysterium for meg. Jeg liker Tehanu selv om hun er en smule promiskuøs. (Adjutanten min i Fanira er vel enda ikke kommet over henne...) Og jeg kommer til å fortsette å trene henne dersom hun vil det selv.

Noriko: Noriko er uten sidestykke det beste som noensinne har hendt meg. Hun kom inn i livet mitt som en mild vårbris, og vokste på rekordtid til å bli en varm sommervind som løftet meg opp fra bølgene som ville drukne meg. Hun er vakker, snill, morsom, varm og vidunderlig fri for alle disse vriompeis-faktene som rir resten av familien (antagelig meg selv inkludert) som ei mare. Hun er rett og slett til å spise opp, og jeg elsker henne. Og hun elsker meg! Er det rart jeg tidvis blir stående i ren undring mens jeg betrakter henne: Er hun virkelig? Men vi kan ikke være sammen. Gerard kunne ikke akseptere oss som kjærester, og Noriko kunne ikke gå mot sin far. Ikke jeg heller... Så nå lever vi hver for oss med et vennskap som styrkes av et vakkert minne. Dersom Mikhail er min verre halvdel, så er Noriko for alltid min bedre halvdel...

Flere meninger