Første møte med pappa Brand.

Sheira hadde fått ordre fra Kongen om å rydde i Fanira. Der var det masse magi på ville veier, og i desperasjon ville hun undersøke om den store, mystiske rubinen i det veldig magiske rommet i slottskjelleren kunne brukes som hjelpemiddel. Moralen i historien er: Mystiske edelsteiner i magiske kjellere skal man ikke leke med.

Det var en stor, rød rubin. Den lignet litt på den som Random har, men den var større. Jeg forsøkte å undersøke den med psyken min - det var ett eller annet som sa meg at jeg ville finne noe inne i dypet av den så jeg gjorde et forsøk på å trenge inn i den. Det skulle vise seg å bli nær fatalt.

Jeg sank dypere og dypere inn i en rød uendelighet all følelse av tid og rom forsvant. En følelse av at det var "noe" der, fikk meg til å fortsette. Et vagt nærvær av noe slag.

Plutselig fikk jeg kontakt! Det var en link, og psyken i den andre enden er det kraftigste jeg noen gang har kjent. Mye sterkere enn Fiona.
Det var et ungt og sjarmerende sinn - akkurat som Mikhails, bare noen tusen ganger sterkere. Men det var også en følelse av noe illevarslende. Ondskap på sitt mest tiltalende.

Og så hørte jeg stemmen:

"Velkommen datter, og takk for at du hjelper meg."

Jeg ble kvalm - tror jeg. Det var Brandt selv som var inne i rubinen. På mitt spørsmål om hva han mente med det han sa, svarte han at han aktet å komme seg ut i verden igjen. Det lå an til et skrekkscenario av fryktelige dimensjoner. Jeg hadde jo ikke gjort som han ville - så nå kunne jeg bare angre.

"Du må jo forstå at resten av familien vil gå sammen om å ødelegge deg en gang for alle", prøvde jeg meg med.

Han svarte at "Når de oppdager hva som foregår vil det være for sent. Husk at den de ser er deg, min datter!"

Jeg hev opp Mønsteret for å prøve å bryte linken, men han bare tok opp sitt eget og de så ut til å smelte sammen - jeg greide ikke å få det ned igjen. de var limt sammen, og det var ikke mulig å se forskjell på dem!

Han takket pent, og jeg ante en klukkende latter i stemmen hans. Overbærende, smilende...

Så følte jeg fem fingre mot ansiktet mitt, og det var ikke mulig å bli kvitt dem. Han hadde full kontroll over linken - det var ingenting jeg kunne gjøre for å bryte den. Jeg var desperat, for han kom nærmere og nærmere. Jeg forsto at han tenkte å overta sinnet mitt og på den måten komme seg inn i kroppen min.

For å kjøpe meg litt tid snakket jeg til ham.

"Jeg trodde du var død, men du virker jo svært så levende nå?"

Han lo og svarte: "Jeg frøs tiden. Slik kunne jeg vente til barnet mitt kom i en posisjon til å overta og hjelpe meg ut herfra. Og et vakkert barn ble det."

"Hvem var min mor?" ville jeg vite. Det hadde en viss effekt - han var plutselig ikke så smørblid lenger.

Irritert svarte han: "Hun var en passende kvinne. Hun svek meg -en gang-. Hun prøvde å skjule deg. Det ble hennes siste gjerning."

"Hmm.. det virker egentlig som du hadde dypere følelser for henne enn som så. I hvert fall dersom man skal dømme etter den hjerteformede rammen rundt bildet av henne på kontoret ditt..."

Den setningen skaffet meg en kraftig mental ørefik. Jeg tror han følte mer for min mor enn han ville innrømme.

Det siste jeg ville var å slippe ham løs på verden - og jeg hadde lovet meg selv at jeg heller ville dø enn å være med på å gjennomføre noen av hans sinnssyke planer. Og det løftet aktet jeg å holde, så jeg kappet linen til kroppen min - hvilket er det samme som selvmord.
Jeg kjente ikke lenger fingre ansiktet mitt.

"Selvmord... jeg trodde ikke at slikt lå til deg, datter" kom det fra Brandt.

Det var et ondt smil i den røsten.

"Når jeg sier at jeg fryser tiden, så mener jeg akkurat det".

Så begynte han å komme mot meg igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å stoppe galskapen. Et øyeblikk holdt jeg på å gi opp. Jeg tenkte på å prøve å kontakte fontenen, men slo fra meg ideen - den var alt for langt unna.
Var det noe jeg kunne gjøre med Mønsteret? Han holdt det for sterkt til at jeg kunne tre det ned over hodet på ham og drepe ham med det, slik jeg hadde aller mest lyst til.

Jeg fant startpunktet og konsentrerte meg om det. Kanskje det gikk an å flykte inn i Mønsteret? Jeg hadde ingen større plan, jeg fikk ta tingene som de kom - kanskje en løsning ville åpenbare seg.

Plutselig sto jeg på Mønsteret - jeg følte gnistene stå rundt meg, og fra Brandt kom det overrasket:

"Hei! Hva er det du gjør? Du er ikke sterk nok til å initieres på dette planet ennå!"

Det var tydelig at han ikke hadde ventet dette. Selvsikkerheten var atskillig spakere. Var han rett og slett nervøs og redd for at han hadde undervurdert meg?
Jeg begynte å gå slik jeg hadde gjort i Amber, og det var med en gang klart at dette var veldig mye tyngre enn sist.

"Dworkin ser deg nå, vet du" sa han.

"Så la han se", svarte jeg.

"Han liker deg ikke."

"Hvorfor ikke det?", ville jeg vite.

"Fordi du ødela Kaos-planen hans."

"Å, hvordan da?"

"Du var i veien da han prøvde å drepe Bleys med den annihilasjonsrunen han hadde plantet i hodet på Mikhail."

"Men den runen prøvde jo å drepe meg!"

"Du ser ikke ut til å være typen som kysser, så du sto vel ikke nær nok da den ble uttalt", kom det syrlig fra Brandt.

Jeg støtte på det første Sløret og fikk nok med å tvinge meg fremover. Det var tungt, fryktelig tungt. Senen i knehasen protesterte kraftig, og smertene i resten av kroppen kom tilbake. Jeg klarte å presse meg gjennom til slutt. Men det kostet.

Plutselig var det svart foran meg. Mønsteret sluttet bare, og bak meg så jeg at en til var på tur innover. Fra gnistene kom Brandts stemme:

"Kom ut nå, Mønsteret kommer til å drepe deg. Du er sliten og skadet, du har ikke kjangs til å greie det."

Han hørtes på nytt selvsikker ut, og jeg kjente hatet stige i meg.

"Jeg kan ikke snu nå når jeg først har begynt å gå det. Da dør jeg i hvert fall."

Han fnyste høylytt og kom med noen lettere obskøne bemerkninger til det utsagnet. Det var tydelig at han mente at det var bare tull.

"Jeg burde vite hva som er mulig og umulig, det er trossalt mitt mønster du går nå."

"Jeg tror deg ikke - du lyver!", svarte jeg og bet tennene sammen mot smertene.

Plutselig fikk jeg øye på Mønsterlinjen. Den hadde snudd seg nitti grader opp. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å prøve å følge den. Det blir omtrent det samme som å gå opp en vegg. Jeg satte foten på linja og satt fast. Det gikk alt for sakte og jeg hadde ikke engang kommet til det andre Sløret.

"Jeg akter å forsøke å gå dette mønsteret koste hva det koste vil!"

"Du hører hva jeg sier!! Du er ikke sterk nok til å gjøre dette ennå. Jeg kan dette, jeg har initiert flere på mitt Mønster. Bare spør Bleys - han initierte jeg inne i mitt eget hode. Nå kommer jeg og henter deg ut."

"Hold deg unna, far!".

Men han kom så fort og jeg gikk så sakte. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

"Hvorfor kommer ikke Dworkin selv og henter meg ut?"

"Det tar litt tid å komme hit, så jeg går inn i stedet. Men han er på tur!"

Igjen kjente jeg smilet hans bre seg utover.

Jeg traff Andre Slør og trodde jeg skulle dø. Da jeg endelig kom ut av Sløret, var Brandt kommet mye nærmere. Han prøvde på nytt å lokke meg ut, men jeg ville ikke høre på ham. Da han kom så nær at han kunne dytte meg av linjen, la jeg meg med på kne og krøp.

"Det der nytter ikke, snart tar jeg deg igjen og da henter jeg deg ut." Å, hvor jeg hatet den myke selvsikre stemmen hans! Å, hvor tungt det var å reise seg igjen. Sammenliknet med dette var det å gå Mønsteret i Amber som en tur i parken!
Bak meg kunne jeg høre hånlig latter idet jeg beveget meg ut i den Store Svingen. Plutselig var Mønsteret borte igjen, og jeg befant meg et helt annet sted.

Jeg var i Urmlaspyr på veien utenfor Helmtempelet. Jeg forsøkte å blinke vekk synet, men det var fortsatt der. Jeg fortsatte å gå bortover veien og der dukket sannelig Gnaud opp ved siden av meg. Han pekte mot et stativ hvor Sofia hang - noen var i gang med å torturere henne. Jeg prøvde å ignorere det, men Gnaud tok meg i hånden og ba meg om å komme med ham for å hjelpe henne før de drepte henne. Hjertet mitt var nær ved å briste da jeg sa til ham:

"Slipp meg, du er ikke virkelig og jeg her ikke tenkt å bli med deg!"

Det blikket han gav meg kommer jeg aldri til å glemme. Å gode guder hvor jeg ønsket at det var virkelig, at alle mine opplevelser med Amber og hele suppa bare var en vond drøm. Men jeg visste at dette ikke var mere virkelig enn de drømmene jeg hadde hatt da han ville ha meg til å hente Sølvtåren.

Jeg sa dette høyt, og en stemme svarte:

"Ikke engang jeg kan skape illusjoner på Mønsteret."

"Men du kan utmerket godt plassere hallusinasjoner i sinnet mitt", svarte jeg og gjorde en kraftanstrengelse for å komme tilbake til Mønsteret.

Og jeg klarte det. Men nå var han fryktelig nær - bare tre-fire meter bak meg.

"Har du ikke tenkt å gi deg snart. Du klarer ikke å gå gjennom det Siste Sløret på det beinet."

"Nå har jeg kommet helt hit, og jeg lever fortsatt. Jeg akter å fullføre om jeg så må krype. Hvorfor vil du ikke la meg fullføre?"

"Det er for tidlig, og jeg kan fortelle deg at du må gå oppreist for å overleve Siste Slør. Du er så ufordragelig sta!"

"Og hvem har jeg arvet det fra, tro?"

"Din mor!"

Siste Slør nærmet seg, og jeg samlet all min konsentrasjon. Senen begynte å krype over setemuskelen. Jeg var i en tilstand av så mye smerte og så utslitt at jeg ikke registrerte noen smerteøkning. Rett bak meg hørte jeg Brandt heslige stemme si at han hadde full kontroll over dette mønsteret og at nå skulle han øke vanskelighetsgraden. Det var definitivt ikke det jeg hadde mest bruk for....

Underlaget forsvant, og jeg balanserte på en tynn line over en bunnløs avgrunn og det blåste vind. Jeg fokuserte nok en gang all min konsentrasjon på linjen og fortsatte forsiktig videre. Jeg møtte Siste Slør. Jeg kunne like godt ha spasert rett inn i en murvegg. Jeg presset og presset og kjente at senen for over setemuskelen og krøllet seg sammen øverst på baken min. Jeg var villig til å prøve å krype inn selv om det skulle koste meg livet - det var -og er- fremdeles et bedre alternativ enn å gi etter for Brandt.

Da økte han vanskelighetsgraden enda mer.

Vinden økte til storm styrke, og linjen jeg gikk på begynte å bølge og vri seg under meg. Jeg falt og måtte klamre meg til tråden for ikke å falle av. Hjelpeløs så jeg ham komme mot meg - under føttene hans var det selvfølgelig helt rolig. Jeg hadde ikke mulighet til å bevege meg vekk fra ham og jeg gjorde meg klar til å slippe og la meg styrte ned i avgrunnen.

Han strakte hendene mot meg og i det jeg slapp taket i Mønsteret og idet han akkurat skulle til å gripe meg, eksploderte hele verden.

Jeg kunne se kroppen min stå ved sokkelen i hvelvet og jeg stupte ned mot den for å komme meg på plass. Brandt kastet seg etter meg og grep tak i foten på astrallegemet mitt. Den røk tvers av og jeg var tilbake i kroppen.

Smerten overdøvde alt et øyeblikk. Jeg kunne kjenne at jeg manglet en fot, jeg kjente at jeg hadde en sene krøllet sammen over den ene rumpeballen. Huden min var full av hårtynne, røde nåler - veggene og alt annet i hvelvet var også dekt av disse nålene.

Det sved i fem punkter i ansiktet mitt. Og jeg så opp på Fiona. Hun hadde knust rubinen og dermed reddet livet mitt og sjelen min.