Et ekteskap fullbyrdes

Jeg har tilbragt dagen ute i slottshagen. Har bevilget meg en fridag fra alt det offisielle arbeidet. Jeg har begynt å lese en del bøker som... Vel... La oss si at jeg håper ikke noen observerer meg. Saken er den at Mikhail og jeg er gift. Enten vi liker det, eller ikke! Jeg holder en knapp på 'ikke', men det er absolutt ingen ting vi kan gjøre med det. Omstendighetene er litt spesielle, men jeg vil tro at dette ekteskapet kommer inn under kategorien "fornuft".

Han har vært en sann gentleman og ikke nevnt saken med så mye som et ord eller en gest. Det er jeg svært glad for. Men det er ikke til å komme forbi at i et ekteskap, så har man enkelte plikter. Jeg vet jo litt om hva han forventer seg i et fornuftsekteskap etter vår lille samtale i badekaret i Fanira. Han vil ha sex, han ønsker seg barn, og han forventer at en kone er sånn noenlunde lydig. Så jeg har en del jobb foran meg.

Jeg må finne ut hva et ekteskap går ut på, jeg må lære hvordan jeg gjør min mann til lags pluss tusen andre småting som jeg ikke vet noe om. Det som foreløpig skremmer meg mest er sex. Hvordan skal jeg gå frem der? Hva vil det riktige tidspunktet være? Skal jeg vente på at han tar initiativet? Vi sover jo ikke engang i samme seng. Jeg bruker fremdeles mitt eget soverom nedenunder, og han har ikke gitt noen indikasjoner på at han ønsker mitt nærvær i fellessoverommet der han sover.

I Fanira er det status quo, men her i Amber er det litt vanskeligere. Vi bor i samme leilighet, men jeg føler meg litt ubekvem der. Det er Mikhails kvarterer, ikke mine liksom. Det var her han bodde sammen med Shamiza, og jeg føler meg som en fremmed. Mesteparten av tiden er jeg nede i mine egne rom eller på kontoret. Det er så vanskelig å vite hva som er riktig og hva som ikke er det. Jeg tør ikke å spørre Mikhail heller, vi har en egen evne til å rote oss inn i misforståelser av den utrivelige typen.

Jeg vil så gjerne at han skal ha det bra sammen med meg. Vi kommer til å være gift lenge, og det er ikke hans skyld at det er slik. Det minste jeg kan gjøre, er å prøve å gjøre det mest mulig behagelig for ham. Gi ham det han vil ha. Jeg har saumfart biblioteket etter bøker om "Ekteskap og hvordan gjøre det". De sier stort sett det samme alle sammen. En god hustru skal støtte sin mann i alt han gjør og sier, hun skal ta seg godt ut både offentlig og privat, hun skal styre husholdet, lytte til hans problemer, være villig i sengen, føde og oppdra hans barn, etc, etc...

Jeg får gjøre mitt beste. Han har vært så snill mot meg siden vi ble gift, at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få takket ham. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Lydigheten burde jeg klare å fikse. Jeg har tross alt en del trening i akkurat det. Det som kan føre til vanskeligheter er at Mikhail ikke alltid er like flink til å si fra hva han vil. Eller han kommer med noen heller kryptiske meldinger og forventer at man forstår det. Jeg får stole på min evne til å lære fort. Det har virket før, så jeg ser ingen grunn til at det ikke skal virke nå.

Men hvordan skal jeg forholde meg til det ekteskapelige samliv? Jeg vil gjerne gi ham det, men det skremmer meg. På mitt kart så snakker vi her om en enorm hvit flekk. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gå frem! Mikhail kommer neppe til å initiere den første kontakten før det er gått noen år. Han behandler meg som porselen for tiden.

Jeg kunne prøve å spørre noen, men hvem? Gerard har allerede uttalt seg om sex, og han kommer vel bare til å bli irritert på meg dersom jeg kommer og spør på nytt. For ham er ting enkle og greie - men han har vel aldri vært en uerfaren jomfru som plutselig befant seg i et fornuftsekteskap uten å kunne reglene... Fiona, kunne jeg vel alltids spørre. Men hva vet hun? Igjen er jeg redd for at jeg kommer til å få et svar som egentlig ikke hjelper meg det minste. Dessuten - hun er svært opptatt for tiden, og jeg har ingen rett til å plage henne med tåpeligheter fra privatlivet mitt. Flora... Glem det! Aldri i verden om jeg går til henne med dette! Den ydmykelsen kan jeg klare meg uten! Da er det bare Vialle igjen. Hun burde vite en del om temaet. Hun vet hva det vil si å bli tvangsgiftet, og hun har da hatt stor suksess i sitt ekteskap med Random. Vialle kan nok ha noen gode råd å komme med. Problemet i dette tilfellet er at jeg overhodet ikke kjenner henne. Det kan meget vel tenkes at hun vil ta det ille opp om jeg kommer og spør henne om råd mht. å starte et intimt samliv med Mikhail. Jeg vet ingenting om den tidligste delen av forholdet mellom henne og Random. For alt jeg vet kan det være ting der som hun ikke vil ha rippet opp i. Det får heller være. Jeg får finne litteratur på emnet, forberede meg så godt som mulig og håpe på det beste.

Det skjedde i går kveld. Jeg er ikke jomfru lenger, og det føles litt rart. Det gikk ikke helt slik jeg hadde trodd. Det skulle for eksempel vise seg at Kong Misforståelse var på ferde igjen. Men denne gangen nekter jeg å ta på meg skylda.

Jeg hadde endelig samlet meg opp nok mot, og mente at jeg hadde lest nok om emnet til at det burde gå bra. Vi var for en gangs skyld i Amber begge to, og det var nå eller aldri. I hvert fall så føltes det slik. Jeg gjorde meg flid med utseendet. Det var viktig å vise meg fra min beste side. Det ble lettere å 'få ham i gang' slik at han tok seg av resten, som Gerard hadde uttrykt det. En nattkjole i blodrød silke - tettsittende på de riktige stedene og utringet på en måte som brakte visse løfter. Jeg hadde en kimono i samme stoff hengende utenpå, og hadde håret hengende løst. Litt forsiktig parfyme hadde jeg også på meg.

Mikhail satt med noen bøker & papirer spredt utover salongbordet da jeg kom inn. Jeg satte meg ned ved siden av ham og begynte å massere skuldrene hans forsiktig. Han så trøtt ut stakkar. Jobber alt for hardt. "Du ser sliten ut, Mikhail. Burde du ikke ta kveld nå?"

"Hmmm? Jo. Skal bare dobbeltsjekke dette først, så..." Han stokket til slutt sammen arkene og lente seg tilbake. "Pen kjole...", kommenterte han ut i luften. Jeg plukket opp hånden hans og strøk den litt før jeg førte den opp mot leppene og kysset den. Nå fikk det bære eller briste. Jeg dyttet engstelsen og nervøsiteten langt vekk - nektet å tenke mer enn noen sekunder frem i tid. Dette skulle gå bra! "Du har vært snill og tålmodig... Det er jeg veldig takknemmelig for. Men... Vi har vært gift i snart et år. Jeg skal ikke hale det ut lenger ."

Jeg flyttet meg noen centimeter nærmere. Mikhail så litt overrasket ut, men tok seg kjapt sammen. "Kanskje vi skal ta oss noe å drikke og snakke litt sammen om dette?" Han mante uoppfordret frem to glass med vodka... Jeg så spørrende på ham. Tok imot glasset, men drakk ingenting. Hva i all verden mente han med det? "Hva er det å snakke om? Vi har jo snakket om det før." "Jaha?" Han tenkte seg om...

"Jeg vil ikke presse deg til noe du ikke vil." "Jeg vet det." Jeg strøk ham forsiktig på armen. "Men som du sa en gang tidligere, så er det en del av jobben min som kone. Du har vært tålmodig lenge nok." Mikhail ga fra seg et lite sukk. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle tolke det, og ble ikke mindre nervøs av pausen som fulgte. Hadde jeg virkelig tråkket uti det igjen?! Hva var det jeg hadde gjort feil? Var det noe jeg sa? Var det måten jeg hadde kledd meg på? Var det parfymen?

Mikhail så ut til å tenke på et eller annet. Til slutt reiste han seg bare og tok meg i hånden. "Kom." Han leide meg inn mot felles-soverommet.

Vel inne tok han forsiktig av meg kimonoen. Deretter startet han på jobben med nattkjolen. Han sa ingen ting. Bare lot hendene gli under skulderstroppene og førte dem varlig ned over skuldrene mine. Den gled ned på gulvet, og jeg sto naken foran ham. Jeg var fryktelig nervøs nå. Jeg har stått naken foran ham mange ganger før, men denne situasjonen var ny. Han lot blikket gli nedover meg.

Jeg svelget noe av redselen som ville opp og frem, gikk helt inntil Mikhail og kysset ham. Først lett og forsiktig, men etter hvert som han ga respons ble det tettere og dypere. Skjorteknappene hans sto for tur. Jeg lot hendene mine gli over brystkassen hans. Det hadde jeg hatt lyst til lenge. Jeg la ansiktet inn mot halsen hans og snuste inn duften av ham; slik jeg har stjålet meg til å gjøre de få gangene han har holdt meg inntil seg før.

Mikhail fortsatte pent og forsiktig; vár for at jeg ikke skulle bli mer stresset. Beveget oss bort til sengen og fikk oss begge to lagt ned på den. Han kvittet seg med resten av tøyet sitt på veien. Vi sa ingenting. Jeg hadde evig nok med å prøve å slappe av, og for alt jeg vet så er det ikke meningen at man skal prate når man holder på. Han kjærtegnet meg over hele kroppen. Et par ganger var han for forsiktig, og jeg skvatt til da det plutselig kilte. Han mumlet noe om at det var fordi jeg ikke er vant til å bli berørt. Det er sikkert riktig.

Jeg roet meg litt etter litt. Trykket meg inn mot ham, nøt å kjenne kroppen hans mot min, nøt at han kjælte med meg, nøt å endelig få lov til å kjæle med ham. Han var så varm og god. Barten hans kilte mot huden min når han kysset meg, og etter hvert som jeg slappet mer og mer av, kunne jeg sanse stadig nye fornemmelser fra kjærtegnene hans. Små punkter av varme som bredte seg ut fra der han berørte meg, små grøss som ilte gjennom huden. Jeg ville ha mer, og ga uttrykk for det. Han hadde vært klar lenge, men ville ikke gjøre noe før han var sikker på at jeg virkelig ville. Inn i øret mitt mumlet han: "Tar du deg av dette med unger?" Til det svarte jeg ja, men i mitt stille sinn vedtok jeg å vente litt med det. Noen dager til eller fra burde ikke gjøre noe.

Det gjorde vondt, men bare den stunden det tok ham å komme helt inn. Etter det gikk det greit. Jeg likte det. Vi holdt på en stund, og jeg nøt hvert øyeblikk men jeg nådde aldri noe klimaks. Det bekymrer meg ikke, for jeg har lest at det som regel tar en stund før man kommer så langt. Det er mye nytt man må bil vant til og fortrolig med først. Etter en sånn passelig tid var det over og han la seg ved siden av meg.

Vi lå stille og pustet ut. Igjen begynte usikkerheten å gnage på meg. Jeg hadde lyst til å krype inntil ham, men turte ikke. Nå var det over, og jeg hadde ingen anelse om hva som eventuelt fulgte nå. Hva han foretrekker, hvordan han vil ha det. Lysten til å spørre var der, men tunga var som limt fast i munnen min. Dessuten var det tusen andre tanker som raste rundt i hodet mitt og sloss om oppmerksomhet. Jeg følte meg med ett veldig alene.

Mikhail snudde hodet mot meg og lurte på om jeg ville ligge på armen. Takknemmelig krøllet jeg meg inntil ham. "Går det bra med deg?", spurte han. "Jada", svarte jeg, men linken må ha røpet usikkerheten min for han ble litt bekymret. "Det gjorde vel ikke veldig vondt?" "Hmm? Hva..? Neida. Jeg har vært borti verre enn det der..."

Jeg holdt kjeft en stund, men så motet jeg meg opp til å spørre: "Tror du det kommer til å fungere..?" "Hva tenker du på?" "Ekteskapet vårt. Jeg vet ikke noe særlig om slikt.. Men jeg vil gjerne at det skal fungere så godt som mulig. Jeg skal gjøre mitt beste, men jeg har en del å lære... Du må fortelle meg mer om hva du ønsker. ....og hva du ikke ønsker."

"Vi kan vel fortsette litt som før? Jeg vet ikke helt hvor du har fått det fra at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre..." Jeg skjønte ingen ting. Hva var det han holdt på med nå? "Du sa jo... Du sa jo en gang at i et fornuftsekteskap så forventet du at din kone skulle gjøre jobben sin. Vel, jeg vet ikke så veldig mye om hva den jobben er, så..." Jeg var meget forvirret, og usikkerheten fråtset.

"Å, det! Det gjaldt jo ikke deg. Det vil si, det er jo endel ting jeg fortsatt forventer av deg, men jeg hadde ikke regnet med at du skulle agere lydig lite me..." Han bråstoppet. "Trodde du at du måtte ligge med meg??" Både tonen i stemmen og følelsen over linken ga tydelig beskjed om at han knapt kunne tro det. At han var overrasket er å si det mildt, og det gjorde ikke akkurat underverker for selvsikkerheten min. Men han hadde jo sagt... Og alt av bøker jeg hadde konsultert sa det samme, så..."Ja, selvfølgelig! Du sa jo at det var en av tingene du ville ha i et ekteskap. Men akkurat det visste jeg jo fra før. Det er vel egentlig en selvfølge, er det ikke?"

"Helvete..." Mikhail sto opp og trasket irritert inn i dusjen. Og der satt jeg da; alene i sengen. Jeg ante ikke hva det var jeg hadde gjort galt. Jeg var lei meg, skamfull og redd og veldig forvirret. Øm og sår nedentil, men enda sårere i hjertet. Det hadde vært bedre om han hadde kjeftet på meg, for da hadde jeg i det minste fått vite hva det var jeg hadde gjort. Hvorfor var han så sint på meg? Jeg kjempet hardt for å ikke begynne å gråte. Det kom antagelig bare til å gjøre ham enda sintere. Var det meningen at jeg skulle gå nå? Skulle jeg legge meg og late som jeg sov når han kom tilbake fra dusjen? Skulle jeg gå inn etter ham? Dette var katastrofe!

Jeg sto opp og kledde på meg. Så satte jeg meg på sengen og ventet til han kom ut igjen. "Hvorfor er du sint på meg?" Det var så vidt jeg klarte å presse ut spørsmålet. "Jeg er ikke sint på deg... jeg er irritert på meg selv. Burde ha tenkt på den lille samtalen vår, men jeg koblet den helt ærlig ikke til vårt fornuftsekteskap." Mikhail kledde på seg, tok meg i hånden og leide meg til en sofa. "Hør her. Ja, jeg synes et livslangt ekteskap uten sex er ganske triste greier. Om du kunne tenke deg til å inkludere sex i vårt ekteskap ville jeg bli ganske glad. Om du foretrekker å ikke gjøre det, er det greit. Jeg kan ordne meg på andre måter. Men jeg vil hate tanken på at du gjør det bare fordi du tror det vil tekkes meg på noen måte..."

Sinne og frustrasjon hoppet opp og ned og brølte inni meg. Kastet blomstervaser i veggen gjorde de også. "Koblet det ikke til vårt fornuftsekteskap?! Jeg skjønner rett og slett ikke hva du mener. Det er da ikke forskjell på fornuftsekteskap? De går da ut på det samme alle sammen?" Jeg måtte stoppe opp og samle tankene på ny. Prøve å forklare ham hvordan jeg hadde tenkt, og ikke minst at jeg faktisk ønsker å ha et intimt samliv med ham.

Jeg trakk hånden til meg og begynte å snakke med lav stemme. Det var ikke så enkelt å finne de rette ordene. Eller det vil si; det jeg håpet var de rette ordene. "Det verste er over nå. Det var derfor jeg ikke ville kaste bort tida på prat før vi... Da hadde jeg bare mistet motet og gjemt meg på rommet mitt igjen. Jeg er glad i deg Mikhail. Det har ikke forandret seg på noen som helst måte. Jeg mener at om du ønsker det, så skal vi ha et intimt samliv. Jeg....det.."

Jeg tror jeg rødmet litt. Det er så forbasket uvant å snakke om disse tingene. "Jeg vil gjerne at det skal være en del av... Hvis du vil... Og ja, jeg vil tekkes deg. Jeg vil at du skal ha det så bra som mulig. Det er det minste jeg kan gjøre etter alt som er hendt. Jeg vet godt at du ikke ønsket deg et liv sammen med meg."

Mikhail dro seg litt i luggen. "Det er ei suppe vi har havnet oppi... Jeg har ikke noe lyst til å diskutere hva jeg egentlig ønsket. Det er ikke noe poeng nå. Situasjonen er slik som den er. Jeg kan ikke endre på det jeg føler, men jeg skal prøve å oppføre meg ordentlig. Når det gjelder fornuftsekteskap, så snakket jeg om ekteskap med skyggepersoner. Ikke om Virkelige folk." ARGH!! Det var ingenting mer jeg kunne si, så jeg bare himlet med øynene. Det er liksom ikke vits å si noe når han begynner med de derre 'skygge kontra virkelig'-greiene igjen.

Jeg gikk inn på badet og tappet i badekaret. "Det er plass til to oppi der... Hvis du vil..?" Jeg så spørrende på ham. "Har jo nettopp dusjet..." Han satte seg ved siden av badekaret istedet. Plasket litt åndsfraværende i vannet med fingrene. "I det minste virker slektningene våre fornøyde med det hele...de har jo fått bekreftet alle sine mistanker." Jeg gløttet bort på ham. "Vel... Akkurat det må jeg si at jeg gir beng i..."

Det ble ikke sagt noe mer på en stund, og Mikhail så søvnig ut. Jeg hadde egentlig mest lyst til å være litt alene. Sitte og tenke gjennom alt som hadde hendt. La inntrykkene synke inn. Analysere.. "Du trenger ikke å sitte her hvis du heller vil legge deg. Du trenger å sove litt..." Men han gjorde ingen tegn til å ville reise seg."Mmmm... kan godt sitte her litt til." Han satt stille en stund, og det så egentlig ut som om han var i ferd med å sovne.

"Hva synes du om å være gift da?", spurte han plutselig. Jeg hadde sittet helt i mine egne tanker. Filosofert over hvordan det kom til å gå med oss. Om vi ville greie å overleve alle misforståelsene, om han kom til å elske Fiona for alltid, kjent etter hvordan det var å være kvinne. Et viss vemod lå over meg. Dette var nok en brent bro bak meg. Etter en liten pause for å komme tilbake til verden, svarte jeg ham så ærlig jeg kunne. "Jeg hater måten det skjedde på. Utover det, så synes jeg ingenting. ....det har vært så mye å gjøre, og så mye å tenke på at det liksom har druknet litt.. Vi har jo ikke engang hatt noen seremoni. Plutselig hadde vi bare vært gift i 'noen måneder'."

"Jeg synes det blir litt for dumt å ha en stor fest med hele familien nå... Men du kan sikkert få Bleys eller Caine til å velsigne ekteskapet, om det er det du savner." Jo, jeg savner en velsignelse fra Enhjørningen. Det hadde vært godt å få vite om Hun aksepterer oss. At det ikke bare er en Slange-greie.

Mikhail reiste seg og trasket gjespende mot soverommet igjen, og okkuperte størstedelen av senga. Han var så godt som sovnet da jeg la meg, men jeg klarte bare ikke å la ham være i fred. Fingrene mine vandret avgårde liksom av seg selv, og det forårsaket jo en og annen reaksjon fra Mikhails søvnige legeme... Vi sovnet til slutt - mer eller mindre i armene på hverandre. Forsov oss gjorde vi også.

FAEN!! HELVETE!!! Hvorfor i svarteste, endeløse, kokheite Slangeræva kan ikke det forbanna hodet mitt la meg være i fred?!! Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Det var rent, skjært idioti av meg å tro at ting skulle bli lettere. At det skulle gå greit å få sving på ekteskapet mitt. Det var regelrett vanvidd å tro at jeg skulle få lov til å starte et intimt samliv med en mann jeg tilfeldigvis er glad i uten å få svi for det!

Tre dager tok det. Tre dager før undebevisstheten min fikk samlet troppene og marsjerte mot bevisstheten. De har tatt i bruk et meget imponerende våpen. Et jeg ikke har noe forsvar mot: Minnene fra da jeg var 8 år gammel og så ting jeg ikke burde ha sett. Den gangen jeg lærte ting om voksenlivet som ingen burde være nødt til å lære.

Jeg har vanvittige mareritt om nettene. All den gamle dritten har steget til overflaten. Redselen er den samme. Kvalmen er den samme. Sinnet og hatet er det samme. Følelsen av total hjelpesløshet og frustrasjonen over å bare være et barn som ikke kan gjøre noe for å stoppe dem... Ingenting har forandret seg.

Den første natten våknet jeg av at Mikhail stormet inn døra med en kniv i hånden. Han hadde selvfølgelig våknet på grunn av linken. Jeg satt i sengen og skalv og gråt i redsel og sjokk. Han var borte ved meg med én gang og la en arm rundt skuldrene mine. Han var svært bekymret og lurte på hva det var som hadde hendt. Jeg likte ikke at han tok på meg. Det var ikke bra at han tok på meg.

Klarte ikke å snakke med det samme. Måtte få panikken under kontroll først. Kavet etter pusten. Litt etter litt gled panikk over i sorg og kvalme. Jeg ville bare kaste opp, men greide å la være å brekke meg. Bildene på netthinna var pinefullt skarpe. Jeg fikk hikstet frem at det bare var et mareritt. Ville ikke ha ham der. Ikke så nært, ikke en mann så nært meg. Det er farlig.

Mikhail satte seg litt mer opp i senga, og dro meg tettere inntil seg. "Det virket ikke som noe 'bare'..." Han prøvde å vugge meg, men jeg ville løs. Hadde heldigvis såpass kontroll at jeg ikke flippet totalt selv om han var alt for nær. "Ikke..." Jeg gråt fremdeles, men prøvde desperat å ta seg sammen. Mikhail slapp taket -heldigvis, men ble sittende. Tilbydde i stedet et lommetørkle... Jeg tok imot det, og satte meg på sengekanten.

Tok meg et glass vann. Tok meg enda et glass vann... Jeg var i ferd med å bli fryktelig sint. Dette var så urettferidg. Så unødvendig. Hvorfor må sånt skje akkurat når jeg er i ferd med å reise meg igjen? Hvorfor er det så om å gjøre at jeg skal ligge nede? Hvorfor kan jeg ikke få lov til å lage meg et sånn noenlunde normalt liv, slik at jeg kan overleve alt vanviddet rundt meg? Ut i luften hvisket hvisket jeg: "Det er ikke rettferdig!"

Så tok raseriet fullstendig overhånd, og jeg drylte glasset i veggen. Det ble fullstendig pulverisert. Vannmugga flakset etter, og fikk samme sjebne. Tårene trillet på ny. Jeg ville spy. Knust glass lindret ingen ting. Det tok meg en lengre stund med konsentrasjon og en haug meditasjonsmantraer å få roet meg igjen. Måtte si noe til ham. "Det var bare et mareritt! Et gammelt mareritt som jeg trodde jeg var kvitt.."

"Det er ikke så enkelt å vite at det er et mareritt før man våkner..." Hva faen mente han med det?! Jeg svarte ham ikke, men lette i nattbordskuffen etter et bilde. Det var på tide å fortelle ham... På tide at han fikk vite om henne. Bildet er en miniatyrutgave av det store protrettet jeg malte ute i skyggene. Det som ble flammerov da jeg var ferdig.

Jeg ga det til Mikhail. "Husker du at jeg fortalt om hvordan jeg hadde det da jeg var barn? Eller var du for full?" Mikhail småhutret litt. "Jeg husker... Litt ihvertfall. Du ble trent som barneslave. Hvem er hun på bildet?" "Jeg sa at jeg ikke hadde noen venner. Det var ikke helt sant. Jeg visste det ikke da, men hun var min venn. Vi var like gamle. Hun kom til slavefarmen da hun var rundt fire. Hun var en av dem som husket dette med 'mor' og 'far'. I hvertfall 'far'." Stemmen min var hard og kald. Like vond som minnet om det de gjorde mot henne.

"Hun het Rachel og vi delte alt - det vil si soveplass og ullteppe. Men hun fikk en helt annen opplæring enn meg, for hun var pen. Så ut som en liten engel, mens jeg så ut som den demonyngelen (jeg spyttet ut ordet) jeg senere har vist meg å være. Jeg tok mye juling for henne, etterhvert som hun kom inn under huden på meg..."

Mikhail sukket og så plutselig litt eldre ut. "Hva skjedde?" Jeg fortalte. Han var stille en stund. "Jeg skulle ønske jeg hadde noe fornuftig å si som ville få alt til å bli bedre, men... Skal ikke prøve å påstå at jeg skjønner hvordan du har det en gang, for det er det ingen andre som vet. Er det noe jeg kan gjøre?" Jeg ristet på hodet. Følte meg bare sliten og kvalm. "Det er det ingen som kan. Jeg har ikke hatt det marerittet om den gangen på 7-8 år. At det dukker opp nå, har vel sin naturlige forklaring. Det er ikke rettferdig! Det kommer til å dukke opp flere ganger. Det er et spøkelse som aldri kommer til å dø. Du må bare ha tålmodighet med meg når jeg er sånn..."

Visste med ett at jeg ikke ville være alene. Jeg orket bare ikke tanken på å legge meg tilbake i sengen min for å sove der alene. Ville ikke møte marerittene alene... Jeg trengte ham. Det var tryggere hvis han var i nærheten. "Kan jeg sove inne hos deg i natt?" "Jada..." Mikhail trasket smågjespende inn på fellessoverommet. Da vi vel hadde kommet oss under dyna, og det var gått en liten stund sa han: "Du nevnte at marerittet nok hadde sin grunn...er du sikker på at du vil fortsette med vårt 'ekteskapelige samliv'?" "Ja. Forhåpentligvis så er det bare snakk om en tilvenningsperiode. Det er ikke noe nytt at underbevisstheten min er fiendtlig innstilt til ting jeg gjør. Jeg vinner alltid." Det kommer bare ikke på tale at dette skal få ødelegge for meg! Ikke faen! Jeg krøllet meg opp mot ham, og ba en stille bønn om at det måtte gå over fort. Han mumlet noe om stae kvinnfolk, men det hadde en anelse av smil i seg. Snille mannen min. Det er ikke så greit for ham...

Jeg får meg ikke til å bli gravid. Det var for tidlig. Men Mikhail har jo sagt at han ønsker seg barn. Han spurte til og med om jeg kunne fikse det allerede første gangen vi lå sammen! Nå går han vel bare å venter på at jeg skal fortelle ham de gode nyhetene. Jeg sa jo 'ja'... Men jeg har altså ikke greid å gjøre det. Verken da eller de få gangene vi har vært sammen siden. Jeg er nødt til å si det til ham snart. Enhjørningen skal vite at jeg gruer meg. Gruer meg til å fortelle ham at jeg har sviktet, at jeg ikke har gjort jobben min slik som jeg lovte. Tro om han kommer til å bli sint? Han har jo vært så snill og tålmodig i over et år nå - en gang tar det vel slutt. Én ting er sikkert: Det kommer ikke til å bli noe bedre om jeg venter noe lenger nå. Jeg må snakke med ham. Nå.

Helvete. Mikhail hadde selvfølgelig merket at det var ett eller annet jeg strevde med, og var en smule urolig da jeg omsider hadde fått samlet nok mot til å snakke med ham. Men som vanlig befant han seg trygt nedgravd på planet Mikhail hvor ingenting er slik jeg tror det er. Selv ikke når han har sagt hvordan ting er, kan jeg være sikker på at det stemmer - for det er jo forskjell på folk, må vite...Så det hele endte med at jeg ble sint. Fryktelig sint. Jeg er fremdeles sint, men dette sinnet er egentlig bare et skalkeskjul. Han såret meg. Igjen. Det verste er at denne gangen tror jeg ikke han mente å gjøre det; jeg tror ikke han forstår hvor viktig dette er for meg - hvor dypt det stikker. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å forklare det til ham, heller. Tror ikke han vil forstå slik som jeg ønsker at han skal forstå. Jeg skriver ned hele samtalen - kanskje jeg kan smile av dette om noen hundre år...

Jeg satte meg ytterst på stolkanten. Grudde meg så mye at jeg hadde vondt i magen. "Det er noe jeg må tilstå.. ", begynte jeg mens jeg lette etter de riktige ordene. Som om de liksom fantes... "Det er ikke av vond vilje jeg har gjort dette, men... Du sa du ønsket deg barn. ...og den natten... du spurte om jeg 'fikset' det med barn..." Jeg famlet nervøst med hendene og gikk i stå. En skikkelig vond knute klemte til i magen, og jeg ba en stille bønn om at han ikke måtte bli altfor sint. Ansiktet hans lovet ikke akkurat godt vær, for Mikhail ble litt strammere i maska. "Hva er det du har gjort for noe nå da, Sheira?" Han så hardt på meg.

"Jeg svarte ja den gangen, men jeg klarte bare ikke å gjøre det. Det ville ikke være riktig overfor barnet om jeg skulle gjøre det slik som ting er nå..." Jeg trakk pusten dypt inn. "Jeg er lei for det Mikhail. Jeg burde ha sagt det tidligere; jeg er ikke gravid." Mikhail så vantro ut først, så fikk han latterkrampe!! "Jeg trodde hikst at det var det du skulle fortelle meg.. at du var gravid... flire Har ikke vært så svett siden jeg gikk Primærmønsteret sist gang!"

"Hva...?!" Jeg trodde ikke mine egne ører. Eller øyne for den saks skyld. Men så var jeg tilbake i virkeligheten, og kjente bare hvordan det hogg til i meg. Heldigvis var det sinne som kom først. Jeg ble helt kald. Det fikk faen meg være grenser for jævelskap! Igjen tok jeg feil...

"Jeg er inforstått med at du er sint på meg på grunn av denne Chaos-bisnissen. Det har du all grunn til å være. Men er det ikke å gå litt langt å be meg om å 'fikse' et barn bare for å se om jeg virkelig gjør det? Om jeg virkelig gjør alt du ber meg om...? Er du klar over hvor nære på det var? Du kunne ha forårsaket at et uskyldig lite barn ble brakt inn i dette!" Jeg snakket gjennom sammenbitte tenner.

Mikhail tok seg mer sammen da han så hvor sint jeg ble. "Men jeg ba deg vel ikke om å lage noen unge? Jeg mente "fikse" som i prevensjon. Hva i alle dager fikk deg til å tro at jeg ville ha en unge nå??" Det var så vidt jeg maktet å holde kontrollen. Alt jeg ville var å gi ham en knyttneve midt mellom øynene, men jeg klarte etter et par dype innpust å presse ut noen setninger. Ilden som brenner i meg hver gang jeg er sint, var i ferd med å fortære vitale organer.

Mikhail humret fortsatt, og satte opp et ansikt og en stemme som fikk meg til å se rødt. Sånn godmodig, koselig, trøstende ovenfra-og-ned snakk: "Vi har hatt en lignende diskusjon tidligere, har vi ikke? Noe om at du trodde at jeg "forventet" sex fra deg... Hva var det vi kom frem til da?" Det var så definitivt slutt på selvkontrollen i et lite sekund. (Enskjønt...Noe må det ha vært, for ellers hadde han vært død nå. I hvert fall nesten.) Jeg ga ham en knallhard ørefik, reiste meg opp og gikk et par skritt vekk for ikke å gjøre mer. Han gnidde seg på øret, men det virket som om han fortsatt moret seg litt.

"Da kom vi frem til at vi hadde veldig forskjellig verdenssyn. Det var så vidt jeg husker etter at du etterlot meg i sengen - redd og forvirret - mens du sto i dusjen og var sint. Så kom vi frem til at sex skulle være en del av vårt ikke så veldig fornuftige fornuftsekteskap, men det ble ikke sagt et ord om barn. Barn var et ønske, ikke en forventning. Nå er du gift med en som kan styre det der, og da å spørre meg om jeg kan 'ta meg av det'... Vel - hva i Helvete skulle jeg tro?!! Etter den praten i Fanira, mener jeg", freste jeg.

"Det jeg prøvde å si da var at jeg hadde snakket om fornuftsekteskap mellom meg selv og en Skyggeperson. Om du har noe ønske om at jeg skal behandle deg som en slik er det greit. Bare si ifra. Men hvis ikke er det nok enklest om du glemmer den samtalen vår." Jeg ble bare mer sint. Skulle til å komme med noen stygge kommentarer, men bet dem i meg og gikk. Det var ingen vits. Jeg hadde kjørt hodet i Mikhail-muren igjen. Han kan gjøre greie for sitt syn på en sak, for så å gå tilbake på det når en situasjon oppstår hvor det synet plutselig ikke passer ham. Da er det brått slik at "Jammen det gjelder jo ikke oss! Bare alle andre...", og :"Du måtte da vel i Enhjørningens navn forstå at da jeg sa det og det, så tenkte jeg jo slik og slik. Alle skjønner jo det!"

Jeg gikk ned til mine egne rom, og her sitter jeg fremdeles. Jeg kan ane en vag irritasjon over linken fra Mikhail, men det virker ikke som om han bryr seg noe særlig. Så sitter jeg her da, og skjuler sårheten, frustrasjonen og forvirringen i et bål av harme. Det er lettest slik. Å prøve å forklare noe nå vil bare bringe mer sårhet. Han vil bare gjøre narr av meg på sitt eget finurlige vis. Jeg må bare prøve å la det fare. Kanskje en dag vil ønsket om å bli mor komme... Forhåpentligvis blir det noen år til, for vi har begge mye å lære før vi er skikket til å ta oss av et nytt lite menneske. Og hva slags liv er det vi har å tilby? Posisjon som tronarving til Chaos med alt det innebærer av farer, forsakelser og ansvar. Null frihet til å velge. Hva skal det vel bli av oss...