En stund etter Emmas introduksjonsfest i Amber, var både Sheira og Mikhail i Fanira. Hun hadde jobbet hardt i det siste. Masse papirarbeid, pluss tre uker 'på veien' (en offisiell rundreise). En kveld etter kveldsmat kom Sheira tuslende inn i peisestua i de private gemakkene. Et stort krus varm, krydret vin og en lat stund i sofaen, var det hun så frem til i det hun satte seg. Dette er hva som fulgte:
...Mikhail som har okkupert sofaen i lengderetningen protesterer litt, men drar til seg beina slik at det blir plass. Han gjør deretter et iherdig forsøk på å lirke dem på plass i Sheiras fang etterpå.
"Hatt en hard dag på kontoret idag, kjære?" Det virker ikke som om han har hatt det...
Sheira tar en slurk av drikken og svarer uten å åpne øynene. "Det er så mye DILL... Men nå er det heldigvis snart over. Et par dager til nå, så..." Hun tar så tak i buksebena til Mikhail med en hånd og løfter beina hans litt opp fra fanget sitt. "Hvis du skal ha beina dine i fanget mitt, så kan du i det minste ta av deg skoene."
Mikhail gjør et forsøk på å sparke av seg skoene med minst mulig anstrengelse for seg selv. Han ser fortsatt ut som en fornøyd katt... "Jeg har tenkt på en ting. Vi burde starte en tradisjon med en årlig folkefest. En høytid. Hva er den viktigste høytiden der du kommer fra?"
Sheira tar en ny sipp av drikken sin og snuser lykkelig inn duften fra den. Hun siger litt dypere ned i sofaen og titter dovent bort på Mikhail. "Det kommer litt an på hvilke guder man tilber... De fleste har en eller annen form for markering av midtsommer og høsttakkefest. De som følger Tymorra har høytid hver dag - hun er Lykkens gudinne." Sheira smiler skjevt.
"Men hva var den store "et til du sprekker"-festen? Jeg har inntrykk av at de fleste kulturer har en eller annen slik unnskyldning for å stuffe seg selv.... Tymorra hørtes morsom ut. Tilba du henne også?"
Mikhail ser uskyldig ut.
Hun myser litt ut i luften. "Jeg tilba ingen andre enn Helm. Tymorra er en temmelig kaotisk gudinne. Men de fleste eventyrere stikker innom templene hennes i ny og ne... 'Et til du sprekker'-fest.... hmmmmm.... Jeg tror aldri jeg har deltatt på noe slikt. Jeg vet jo at de finnes. Urmlaspyr har en kjempefeiring av våren. 'Hurra! Vinterstormene er over, Umberlee blir snillere og vi kan nå tjene store penger med handelsflåten vår'-festen tror jeg den heter. Jeg sto vakt et par ganger."
"Bare vakt? Du deltok vel noen ganger også? I Volkhov har vi etegilde midt på vinteren, når det er på tide å ta knekken på det av slaktet som ikke er saltet eller røkt slik at det holder seg. I tillegg lager man kaker og gotteri, pynter seg, gir hverandre gaver... Gjorde ikke dere slikt?"
"Nei. Ikke vi. Men det er nok av religioner og samfunn som gjør det. Jeg deltok aldri i de feringene så lenge jeg var i Urmlaspyr. Men i tiden sammen med mesteren min var det annerledes.
Han tilba Helm han og, men i tillegg hadde han sitt folk sine guder. Og de har stor sans for fest og moro. Fire ganger i året insisterte han på å ha et kjempekalas med bare oss to. Da var det gaver også med i spillet, men neppe slike som du tenker på.."
Sheira smiler litt, og en følelse av vemod kan anes.
"Hvilke gaver var det han ga?"
"Den typen gaver som eksploderer når du minst venter det. Gjerne med en 'festlig' lyd. Hans største suksess var nok spilledåsa som viste seg å inneholde store mengder narreblekk som jeg ble oversprøytet med. Han holdt på å le seg rett ihjel da han så ansiktet mitt.
Det siste året bestemte jeg meg for å gi ham en gave tilbake. Jeg klarte å få laget en løsnese som inneholdt et meget kraftig nysepulver. Han hadde en usedvanlig stor nese, så det var plass til mye pulver... Jeg har aldri sett ham så lykkelig som da han var ferdig med å nyse. Han sa det var den beste gaven han noensinne hadde fått. Først nå begynner jeg å forstå hva han mente...."
Mikhail gliser av den historien. "Han syntes vel det var hyggelig å få bekreftet at du hadde en sans for humor. Kan tenke meg til at du var et snusfornuftig lite barn... Mesteren din hørtes ok ut, forresten. Fortell mer om han."
"Knappest noe 'lite barn'... Jeg var tre-fireogtyve år. Men snusfornuftig var jeg antagelig."
Sheira er ferdig med drikken sin og virker mer avslappet enn på lenge. Hun begynner nærmest automatisk å massere fotbladene og tærne til Mikhail. Hun er stille en stund før hun fortsetter:
"Mesteren min het Gnaud. Han hadde hovedansvaret for treningen min fra jeg var 15. Jeg bodde hos ham fra jeg var 20 til jeg var 24. I tillegg til å trene meg i psi-disiplinene, lærte han meg ting jeg trengte å vite når jeg skulle ut i verden på egen hånd. Han var en krevende lærer som presset meg hele tiden. Det er i all hovedsak han jeg kan takke for at jeg er så dyktig som jeg er. Men Gnaud hadde også stor sans for pek og spillopper, slik som hans folk er kjent for. Det fikk jeg merke. Da jeg til slutt begynte å gjengjelde pekene, roet han den delen litt. Han gjorde det vel for å løse meg litt opp.
Jeg savner ham."
Sheira blir vemodig, og føler på ny savnet etter Gnaud. Og skyldfølelsen...
"Har du besøkt ham etter at du fant ut at du var Amberitt?"
Det blir stille en stund. Sheira sliter litt. "Nei... Det...." Det hogger til i brystet hennes. "Han døde mens vi lette etter Sølvtåren."
Mikhail retter seg litt opp og svinger beina ned på gulvet. "Det visste jeg ikke. Det må ha vært fælt å få det på toppen av alt annet."
Han ser litt bekymret på Sheira, og tar tydeligvis en bestemmelse. "Sitte i armkroken? Bare for trøstens del?"
"Det er snilt av deg, men ikke nødvendig. Jeg klarer meg." Sheira prøver seg med et lite smil før hun blir alvorlig igjen. "Det var helt forferdelig da jeg så ham ligge der med blodet rennende fra nesen og ørene. Jeg ville bare dø jeg også. Jeg hadde drept den eneste personen som... som noensinne hadde brydd seg om meg.
Jeg fatter den dag i dag ikke hva som gikk galt. Jeg kjente ham bedre enn noen andre. Det skulle ikke være mulig at jeg ikke kunne kjenne at det var ham jeg var i kontakt med!"
Mikhail kobler fortsatt ikke dette med det han var med på å gjøre, men legger armen forsiktig rundt Sheira og drar henne inntil seg. "Du er så hard mot deg selv...", mumler han. "Noen ganger skjer ting bare."
Hun legger hodet mot skulderen hans og sukker. "Mens du derimot aldri straffer deg selv?" Det er tydelig ironisk og ikke noe spørsmål. "Ting skjer, ja. Men det der hadde ikke trengt å skje dersom jeg bare hadde vært mer forsiktig! Gnaud skulle ikke ha vært inne i den krypen! Det siste jeg ventet var å finne ham der. Han må ha vært i Urmalspyr da de falske Helm-prestene tok over tempelet og slik havnet sammen med Ypperstepresten i krypten.
Alt snører seg sammen for henne. Det gjør så fryktelig vondt å tenke på det. Gnaud er død, og det er hennes skyld. " Men det er håpløst å dvele ved det. Det var en fryktelig ulykke, og det er umulig å skru tiden tilbake.." Sheira begraver ansiktet inn mot Mikhails skulder og stemmen blir utydelig: "...men jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig..."
Mikhail vugger Sheira. "Jeg visste ikke det jeg heller. Ingen av oss visste..." Han stryker henne over håret, og mumler noe han desperat håper er trøstende ord. Han har omsider skjønt hva slags episode det er snakk om. Etter en liten stund retter Sheira seg mer opp. Hun flytter seg ikke vekk, dog. Hun ser Mikhail inn i øynene.
"Jeg har aldri på noen som helst måte klandret deg for det som hendte, Mikhail. Du bare hjalp til. Jeg holder kun meg selv ansvarlig for den ulykken. Jeg burde ha vært mer forsiktig! Å reagere med sinne og hat, ville være å skitne til Gnauds minne og alt han sto for. Han var som en far for meg i 10 år. En liten gnom med en enorm nese og et stort, varmt hjerte...
En dag skal jeg dra hjem og legge sorgen til ro. Og da skal jeg feire minnet hans med en solid 'Et til du sprekker'-fest. Så snart jeg er klar."
Mikhail nikker. "Om du vil kan jeg bli med..." Det blir stille en stund. "Tror du han ville ha likt kirken vår?"
"Det er mulig... Han ville nok mislikt Brands planer om å ødelegge Mønsteret ganske intenst. Men å gjøre narr av ham etterpå og få ham til å virke dum, er helt i Gnauds gate. Gnomenes favorittaktikk i konflikter er å latterliggjøre motstanderen og få dem til å dumme seg ut. Han ville nok ha insistert på flere løsneser" Sheira smiler gjennom tårene.
Hun reiser seg og går til døren og snakker til en tjener ute på gangen. Etter en liten stund kommer han inn med en mugge som det ryker av og et krus. Han setter det fra seg på bordet og trekker seg tilbake.
"Vil du ha et krus varm, krydret vin?" Sheira skjenker opp til seg selv.
"Gjerne." Mikhail gliser stygt. "Jeg liker ansiktsuttrykket på han der når jeg er tilstede. Han ser bestandig ut som om han venter at jeg drar kniven og kaster meg over ham. Skal vi ta han inn hit og plage ham?"
Sheira gliser og fyller kruset til Mikhail. "Vi kan jo la ham sitte mellom oss og se hvordan han takler det... Men seriøst: Driver ikke du og strever med å være snill?" Det glitrer litt ertelystent i øynene hennes. Hun setter seg rett ved siden av Mikhail.
"Jo, men det er så kjedelig så jeg tenkte at jeg skulle slutte med det. Snillhet er overvurdert..." Han kaster seg plutselig med et brøl over Sheira og prøver å kile henne.
Det kommer så uventet på henne at han faktisk klarer det. Hun vrir seg som en makk for å komme unna kilingen og gisper frem: "Vil du se til å slutte med det der!! (latter) Hjelp! Jeg får ikke puste!"
Selvsagt stopper han ikke. Han konsentrer seg etterhvert om en fot. Drar av henne fottøyet og maner frem ei lita fjær. Han utsetter Sheira for "nådeløs kiling uten nåde" - også kjent som grov tortur.
Han får lov i nøyaktig et sekund. Det der er så fælt at hun jumper til og holder ham fast slik at hun får konfiskert fjæra. "Det der var ikke særlig snilt! Her kommer jeg trøtt og sliten for å slappe av foran peisen før sengetid. Og hva skjer?! Et brutalt overfall!! Fy! Slem Prins! Egentlig burde jeg legge deg over knærne og gi deg ris, men jeg er for trøtt."
Hun slipper Mikhail og setter seg tilbake i sofaen for å nyte sin varme kryddervin. Hun smiler.
Mikhail gliser også og dumper ned i sofaen igjen. Denne gangen velger han å slenge føttene på bordet i stedet for å betro dem til Sheira. Det blir stille en stund... Mikhail ser ut som om han er hypnotisert av peisbålet:
"Was there a time when dancers with their fiddles
In children's circuses could stay their troubles?
There was a time they could cry over books,
But time has set its maggot on their track.
Under the arc of the sky they are unsafe.
What's never known is safest in this life.
Under the skysigns they who have no arms
Have cleanest hands, and, as the heartless ghost
alone's unhurt, so the blind man sees best."
Han ser fjern ut.
Sheira sier ingenting, bare siger lenger ned i sofaen. Det kan høres ut som om hun nynner veldig lavt på noe.
Etter en stund (når kruset er tomt) strekker Sheira seg så lang hun er, reiser seg og sier: "God natt."
Hun tusler i retning av avkledningsrom og soverom.
THE END....