Jorfi

Etter en måned var vi tilbake i Chaos for et kort opphold. Det var en del ting som skulle gjøres. Jorfi var etter meg støtt og stadig med spørsmål og atter spørsmål. Vel, hvis hun tror at hun kan narre meg til å føle noe annet enn hat for henne på den måten, så tar hun alvorlig feil!

Hun spurte masse om hvordan jeg hadde det, og hva jeg hadde gjort og blablabla. Jeg ga enstavelses-svar, og lurte i mitt stille sinn på hva i huleste hun trodde hun drev på med. Som om hun bryr seg! Jeg lever ennå, og vi har da vel bedre ting å gjøre enn å bullshitte. Men da hun spurte hvordan jeg hadde hatt det da jeg vokste opp etter at Brand hadde stjålet meg, måtte jeg rettlede henne litt. Brand hadde jeg nemlig aldri møtt!

Det fikk henne til å stusse, og jeg opplyste henne kort om at jeg vokste opp som slave. Hun så misfornøyd ut. Det var vel en aldri så liten strek i regningen, kan jeg tenke meg. Slaveopplæring er vel ikke det beste å ha, dersom man skal leke Dronning av Chaos. Hun var nok skuffet over at hun ikke hadde fått levert en datter med fiks ferdig prinsesseoppdragelse, ja.

Da hun fikk vite at han hadde gjemt meg i den samme skyggen som hun hadde prøvd å gjemme meg i, ble hun rasende og lirte av seg masse eder og forbannelser om hvor frekk, arrogant, sleip, ondskapsfull, etc, etc Brand var. Jeg studerte henne kjølig. Det var da voldsomt til utbrudd. Hvis Brand var så fæl og ekkel, hva gjorde hun sammen med ham da? Hun så skrått på meg. "Du er ganske så uskyldsren i kjærlighetsspørsmål, er du ikke?"

Å javel, ja jeg Jeg holdt stemmen helt nøytral. Av ren morbid nysgjerrighet ville jeg nemlig vite litt om forholdet Brand-Jorfi. Da var det greit å holde giften vekk fra stemmen slik at hun ikke ble sint og gikk med én gang. "Prøver du å si at du var glad i ham?"

"Jeg antyder at du har en god del igjen å lære om hvor dumme ting man gjør når man er forelsket..." Den svei. I et glimt kom den fryktelige tabbe jeg gjorde da jeg prøvde å hjelpe Mikhail med Random. Jo, jeg vet godt at man kan gjøre totalt sinnssyke ting når man elsker noen. Men jeg har ingen som helst tro på at Jorfi var i stand til å elske. Dette var et spill om makt, og hun innså for sent at hun hadde prøvd å rundspille en som var dyktigere enn henne. Jeg kommer aldri i verden til å tro at hun var forelsket i Brand. Kanskje i makten han representerte, men ikke i ham. Men jeg holdt konversasjonen gående en stund til.

"Hvorfor stakk du av fra ham da?" "Jeg lærte. Ikke i tide, dessverre." Jeg lot det ligge. Hun er neppe dummere enn at hun skjønner at jeg ikke tror henne. Men hun nevnte at hun hadde kunnet se alt som foregikk fra der hun lå. Det eneste hun ikke greide å finne var meg. Hva da med den drømmen om Sølvtåren? Hadde hun kanskje ikke send meg noen drømmer?

"Ikke som jeg var klar over. Jeg kunne utelukkende observere, og deg fant jeg ikke før Mikhail blåste vekk skjermingen Brand la på deg." "Hva med denne da?" Jeg dro frem Sølvtåren. "Den må ha vært skjermet sammen med deg. Jeg la en god del av meg selv inn i den for å beskytte deg, men det var tydelig vis ikke nok." "Jeg fant den i fjellet hvor sarkofagen din sto. Jeg lette etter den på grunn av en drøm. Den åpnet Fanira og de andre skyggene."

"Ikke mitt verk. Fanira er ikke en kjent skygge for meg, og når du benyttet Brands spesialportaler kunne jeg ikke følge deg. I kjernen som jeg lagde er tåren en samling mot, håp og drømmer en fortvilet mor fosøkte å gi sin datter for å beskytte henne. Hvordan Brand har forvridd og ødelagt den vet jeg ikke. Vi kan arbeide mer senere."

Hun reiste seg og gikk. Bravo! Litt av et show. Jeg bestemte meg der og da for å slutte med å gå med det fordømte smykket. Jeg får heller ha det med når jeg trenger det, som for eksempel til å åpne Brands portaler. En dag håper jeg at jeg får sjansen til å virkelig skade henne. Såre henne. Drepe henne! Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde arvet litt mer av Brands væremåte. Nærmere bestemt hans evne til å komme inn under huden på folk, få sympati, få dem til å føle for ham. Da ville jeg hatt en større sjanse til å få hevn over henne. Men dessverre så er ikke det min måte å gjøre ting på. Jeg vemmes bare ved tanken på å spille snill og elskelig datter overfor henne. Det får å heller være.