Helvete: Tur

Jeg må innrømme at jeg var litt forvirret etter å ha snakket med Gerard. Han virket så sikker… Det var meget vel mulig at han hadde rett med hensyn til hva jeg burde gjøre. Han har tross alt noen tusen års erfaring. En del av det han sa, vil nok neppe være aktuelt for Mikhail under noen som helst omstendigheter, men resten bestemte jeg meg for å prøve. Etter hvert som jeg ble modig nok, og klar – selvfølgelig. Det skulle vise seg at jeg var litt for rask:

Litt over en uke etter begravelsen til Benedict og Llewella skjedde dette:

Mikhail kom feiende inn døren, bukket, overrakte en rose og kysset hånden min. "Har noen fortalt deg hvor utrolig vakker du er?"

Jeg hevet et øyenbryn og så forskende på Mikhail. Tittet på rosen. "Ja. For nøyaktig femten sekunder siden." "Hva? så lenge siden? Det bør sies igjen: Du er vakker. Ditt hår er som silke. Dine øyne som stjerner. Dine lepper som velduftende roser..." Han bøyde seg frem for å gi meg et kyss. Jeg tok et skritt bakover.

"Har du drukket?" En finger gled nedover rosestilken til den fant en torne. Jeg stakk meg på den. En liten bloddråpe piplet ut, og jeg la fingeren mot leppene for å ta vekk blodet.

Mikhail lo... "Drukket? Jeg er høy på din skjønnhet!" Han stoppet opp og ble alvorlig igjen. "...Men... liker du meg ikke?"

Jeg tok nok et skritt bakover. Jeg svarte ikke. Jeg var veldig forvirret, for dette hadde jeg overhodet ikke ventet meg. For å si det mildt.

Skuldrene seg ned. Han så trist ut. "Det er ingen som liker meg. Jeg vil bare være god mot deg. Gjøre det beste jeg kan. Finnes det ikke en liten plass for meg i ditt hjerte?"

Det gjorde vondt. Hvofor holdt han på slik? "Du vet fordømt godt... Du kan jo begynne med å kutte ut de falske komplimentene..." Pause, roe ned... Jeg så vekk. "Du er kanskje kvitt kreften, nå da?" "Ja. (sukk) Det var fælt... men man fikk vel tåle det. Jeg kan jo ikke klandre deg for det, jeg vet jo at du aldri ville gjøre meg noe vondt. Det er ikke meningen å gi deg falske komplimenter, kan du ikke bare fortelle meg hvordan du vil jeg skal være?"

Jeg ble lettet. "Du er frisk. Det er godt..." Jeg puttet pekefingeren mot munnen igjen for å fjerne blodet som hadde piplet ut. (pokker som det blør av fingertupper) Jeg rullet rosestilken rundt mellom fingrene. Luktet på den. Tenkte på hva jeg skulle si og kjente på den snodige følelsen som romsterte i meg fordi Mikhail hadde gitt meg en rose. Så sa jeg stille: "Bare vær deg selv, Mikhail. Vær deg selv..."

Jeg bevegde meg forbi ham, og la en hånd på armen hans. Klemte forsiktig til et øyeblikk før jeg gikk mot døren. "Takk for blomsten."

"Vent... Kan vi ikke være sammen litt til? Det var ensomt i skyggen der jeg var, selv om Fiona kom innom av og til. Hun var ikke særlig pratsom." Jeg stoppet opp og snudde meg tilbake mot Mikhail. "Ok. Ost og vin?" Jeg gestikulerte mot sittegruppen foran peisen, gikk bort og krøllet meg og skjørtene mine opp i en en ørelappstol.

Jeg kunne kjenne takknemmelighet strømme over linken fra Mikhail. Han nikket og satte seg i en stol han også. "Er du sikker? Vi trenger ikke, om du ikke har tid?"

"Det er kveld. Det er ikke så mye som skjer som krever min oppmerksomhet på denne tiden av døgnet." Jeg smilte litt skjevt og ringte på en tjener som kom og tok opp bestilling. Mikhail ventet til etter at tjeneren var gått før han fortsatte. "Liker du meg, Sheira? Jeg vet at du har sagt det en gang, men er det sant? Fiona sa jeg var... vel, at hun ikke likte meg."

Jeg sukket. "Du vil vel ha et ærlig svar også? Jeg har aldri sagt at jeg liker deg... det en hel del sider ved deg jeg ikke liker." Jeg tok en pause og trakk pusten dypt. Fjernet skjold og porter; lot ham for andre gang kjenne hva jeg følte for ham. Så dyttet jeg det på plass igjen "Dette har ingenting å gjøre med hva jeg liker eller ikke liker... Hva mente Fiona?"

Jeg så vekk et lite sekund. Dyttet litt hår vekk fra ansiktet. I den andre hånden holdt jeg fortsatt rosen. "Og Fiona er glad i deg. På sitt vis. Hun bryr seg om deg. Hadde hun ikke gjort det, så hadde ikke du sittet her!"

"Men hun sa...hun tvang meg til...Det gjorde sa vondt..." Mikhail begynte å gråte.

Jeg reiste meg og gikk nølende over til ham. Jeg satte meg på armlenet og strøk ham forsiktig over håret. Jeg la så vidt litt press på siden av hodet hans slik at han kunne lene seg mot meg dersom han ville.

Mikhail lente seg godt inntil meg. Han prøvde å ta seg sammen, men greide ikke å slutte og gråte. Han snakket usammenhengende og utydelig: "...hun sa at jeg ikke slapp ut før...jeg ville ikke...hvorfor gjorde hun slik med meg..."

Jeg holdt rundt ham og strøk ham over håret mens jeg vogget forsiktig frem og tilbake. "Shhh...shhh.. Hva var det som skjedde? Hva var det du ikke ville?" "Se alt det jeg hadde gjort feil...og hun sa at jeg måtte finne ut av det av meg selv, ellers så slapp jeg ikke ut...hvorfor hater hun meg slik? Hvorfor vil hun at jeg skal ha det vondt?"

Jeg tørket vekk noen tårer fra Mikhails kinn. "Siden du har det vondt nå, så går jeg ut i fra at du fant en del....ting som ikke var slik du ville de skulle være.. Og siden du er her nå, så må du ha lært noe av det. Funnet ut av det. Fiona er ikke den som farer med tomme trusler. Det hun håper og tror er vel at du skal få det bedre etterpå. Når du er ferdig med å ha det vondt. Det er få ting som er så smertefullt som når en verkebyll sprekker."

"Hvordan vet jeg at hun ikke fikk meg til å se ting som ikke er sanne? Slik at jeg skulle la meg være i fred?", snufset Mikhail. "Ville ikke du ha merket det dersom hun var inne i hodet ditt?" Jeg tok en lite pause før jeg fortsatte: "Husker du den forbannelsen som ble lagt for noen dager siden? Tror du Fiona ville risikere å bli rammet av den? Hun gjorde sitt beste for å hjelpe deg, Mikhail. Ikke for narre deg slik at hun skulle ’få fred’." Jeg sukket. "Det er vel og bra at du passer ryggen din, og er på vakt mot familien og alle andre som måtte krysse din vei. Men dersom du driver og ser deg over skulderen hele tiden så får du kink i nakken og risikerer å gå på trynet fordi du glemmer å se fremover." Jeg smilte til Mikhail og begynte å massere nakken hans med en hånd.

Det virket som om Mikhail lysnet litt opp. Han dro litt i meg, og prøvde å få meg til å sette meg på fanget hans. Det hadde jeg ikke lyst til. Det var å gå alt for langt alt for fort. Greit nok at Gerard sa jeg burde være med på ting Mikhail foreslår, men… Jeg prøvde å få han til å snu seg litt så jeg kunne komme til med begge hendene på nakken og skuldrene hans.

"Vær så snill...du kan sitte på fanget mitt og gjøre det?" Han så bedende på meg. Det var fristende, men noe var i ferd med å låse seg i magen min. Det ble for skummelt. "Blir ikke det litt vel knølete?" "Hvis du synes det så...Kan vi ikke ihvertfall sette oss i sofaen? Så er det litt bedre plass til å massere nakker."

"Greit." Jeg reiste meg og gikk og satte meg på sofaen. "Kanskje du kan ta av deg den jakken?" Mikhail tok av seg jakken og satte seg på sofaen han også. Jeg løsnet på snippen hans, dyttet ham rundt slik at han ble sittende mer eller mindre med ryggen til meg, og begynte å kna. Han gryntet og gjorde det fullstendig klart at han likte behandlingen. "Kan jeg få gjøre slik med deg etterpå?", spurte han.

Sukk… "Tja..." Jeg sendte en lengre tankerekke med eder og forbannelser i retning av en spesiell onkel... Mikhail rettet seg ivrig opp etter at jeg var ferdig, og plasserte meg i "massere skuldre- og nakkeposisjon". Jeg løftet unna håret slik at han kunne komme til uten å lugge. Jeg så avslappet ut, men det var skuepill. Jeg var anspent som bare fy, og mer enn en smule engestelig for hvordan dette skulle gå. Det er ikke så lett når man er vant til at fysisk kontakt kun består av slag og spark.

Mikhail ga seg etter en liten stund. Han bøyde seg frem og hvisket inn i øret mitt: "Slapp av, jeg skal ikke gjøre deg noe..." Han strøk meg over håret. "Hva med et kyss?"

Faen!! Hva var det han holdt på med? Hva var dette for slags ufattelig lite morsom lek? "Hvorfor? Hva er det jeg har gjort nå?", ville jeg vite. Det knøt seg i magen min. "Hva mener du? Kan jeg ikke få gi deg et kyss engang?" Han rettet seg opp.

Jeg var så frustrert at jeg kunne ete gråstein. For innerst inne så hadde jeg lyst til at han skulle kysse meg. Holde meg. Og alt det der. Men….jeg klarte bare ikke å stole på ham. Jeg hadde stivnet fullstendig. "Du har aldri gjort det før, så hvorfor nå? Hvorfor leker du med meg?" Jeg snudde meg mot ham. "Jeg er glad i deg, Mikhail. Jeg vil ikke være noe trøstenummer for at du skal komme over Fiona! Så ikke lek med meg." Fy søren så vondt det gjorde.

Mikhail reiste seg irritert. "Hvem er det som leker med hvem? Du påstår du er glad i meg, at du bryr deg om meg...så vis det da, for pokker! Eller kanskje du har bløffet hele tiden?"

Jeg for opp – sinnet formelig bare eksploderte. "Hvordan våger du?! Jeg har gjort mitt aller beste. Du vet like godt som jeg at det som skjedde inne i krypten ikke var noen bløff! Jeg har ikke taklet situasjonen spesielt bra, det skal jeg innrømme - men jeg har prøvd virkelig hardt. Jeg har ikke prøvd å presse deg, jeg har prøvd å være din søster eller venn eller hva du nå enn vil jeg skal være. Fordi du var en gift mann. Og fordi jeg fikk vite hvem du er aller mest glad i! Har du noen som helst anelse om hvor vanskelig det har vært?? Kan du i det hele tatt forestille deg hvordan jeg slet for å skjerme deg mot mine følelser da vi jaktet på Benedict? Da vi eksperimenterte med Mønstrene våre? Og kan du forestille deg hvor vondt det gjorde meg å se deg lide etter den rettsaken? Jeg har følt smerten din, marerittene dine, sorgen din og raseriet ditt. Samtidig med mitt eget.

Så kommer du susende inn her en uke senere - med blomster og fagre ord. Lykkelig over å ha blitt kvitt kreften, knust fordi du tror Fiona hater deg. Jeg prøvde å trøste deg, oppklare et par ting - og så blir du amorøs!!? Hva i svarte skal jeg tro??"

Jeg roet meg ned og satte meg på armlenet til ørelappstolen min. Jeg var sliten og veldig lei meg. Stemmen var ikke lenger sint. Bare trist. "Jeg har prøvd, Mikhail, virkelig prøvd... Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg vil alltid være her, og jeg vil være ærlig. Jeg skal ikke være i veien for deg. Vær så snill å ikke straff meg for det. Ikke gjør det vanskeligere enn det allerede er."

Mikhail så småfortvilt ut. "Du mener det virkelig...det er så vanskelig å huske på at du virkelig mener det. Jeg vil ikke skade deg. Jeg skal ikke røre deg mer, om det hjelper... ikke vær lei deg..." Jeg så opp. Forvirret. Reiste meg opp, tok hånden hans og leide ham tilbake til sofaen. "Akkurat nå så begriper jeg ingen verdens ting av deg. Hva er det som foregår?"

Det banket på døren, og en pasje kom inn. Han var høy, mørk og muskuløs. Han bukket elegant og spurte med en myk men sikker stemme: "Vil Dronningen behøve mine tjenester resten av kvelden?" Jeg målte ham med blikket. Han var en av de bedre utseende unge adelsmennene som jobbet ved hoffet for tiden. Jeg smilte og svarte at han kunne ta resten av kvelden fri.

Mikhail så først overrasket, så sint ut. "Så det er slik det henger sammen..." Han trakk dolken og gikk raskt bortover mot pasjen. "Jeg kan greie meg uten konkurrenter!"

Jeg spratt opp og gikk mellom dem. Jeg klemte til rundt håndleddet til Mikhail. "Nå syns jeg du skal ta det litt med ro, prins Mikhail. Det er ingen grunn til å angripe tjenerne her på slottet." "Ingen grunn?! Her flørter du åpenlyst med gud og hvermann, og så sier du at jeg ikke har noen grunn?? Jeg så nok det blikket du sendte han." Han snudde seg mot pasjen. "Og du kan ha deg ut!!" Jeg gløttet mot pasjen. "Gå. Og si til overhoffmesteren at han er ønsket på mitt kontor i morgen klokken ni."

Da han hadde trukket seg tilbake, plukket jeg dolken ut av Mikhails hånd og puttet den på plass i slira. "Det var da voldsomt til utbrudd... Hva var det som gikk av deg, Mikhail?" "Jeg liker ikke å bli holdt for narr...", svarte han furtent.

"Hæ?" Jeg skjønte ikke bæret. Han kunne da umulig mene at jeg drev og flørtet med pasjene? Skulle han liksom forestille å være sjalu?? Dette begynte å bli morsomt. Det var mildt sagt uvant å se ham slik, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde all verden i mot det heller. O svake kvinnehjerte!

"Hva er det han har som ikke jeg har?" "Eh... Hva fikk deg til å tro at jeg flørter med ’gud og hvermann’? Og hva fikk deg til å tro at jeg er interessert i den pasjen? Er det hukommelsen din som svikter igjen? Med fare for å gjenta meg selv: Av og til er du en skikkelig dumrian! ..har noen forresten fortalt deg at du er utrolig tiltrekkende når du bruser deg opp?" Jeg klarte ikke å skjule smilet som var i ferd med å bre seg. Jeg bare ristet litt på hodet. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket til den stakkars tjeneren. Han kommer til å være temmelig på tå hev fremover.

Mikhail smilte litt han også, og gjorde et nytt forsøk på å kysse meg. Jeg stivnet til igjen, men var fast bestemt på å ikke gjøre motstand. Ennå. Jeg greide ikke å skjule at jeg var redd. Mikhail trakk seg et par skritt tilbake. Han ble stående og se på meg.

Jeg så uforstående på ham. "Hva er det?" "Jeg sa at jeg ikke skulle røre deg. Du er redd..." "Jeg... Ja. Jeg er vel det...." Jeg følte meg alt annet enn høy i hatten, og det sto skrevet med store bokstaver i panna mi. "Ingen har... Jeg har ikke.... Dette er nytt for meg." "Å. Ehmm..du har vel kysset noen før?" Jeg så rett på ham. "Nei. Ikke slik."

"Har du lyst?" "Jaaa..." Jeg dro litt på det. "Det er bare at det kommer så brått... For en uke siden var jeg veldig klar over at alle følelser jeg måtte ha for deg, utenom de rent -tja- vennskapelige, var høyst uvelkomne. Og nå... Nå vet jeg ikke lenger hvor du vil hen."

"Jeg vet ikke helt selv." Jeg tok de to skrittene som skulle til for å stå helt inntil ham og tok hendene hans. En sinnssyk, liten spire av håp hevet hodet. Jeg var nesten redd for å trekke pusten. Ikke hadde jeg lyst til å klype meg i armen heller, for hvis det var en drøm så hadde jeg intet ønske om å våkne.

"Kanskje du burde finne det ut? Hvor lang tid har det gått for deg siden begravelsen?" "Jeg er ikke sikker. Noen uker." "Mmmm... Det forklarer jo litt.." Da kunne det faktisk hende at han hadde klart å komme seg over Fiona på ett eller annet vis.

"Vil du vise meg?" Jeg la den ene hånden hans mot kinnet mitt og strøk en forsiktig finger over leppene hans. De var så myke. Jeg hadde virkelig lyst til å… Han bøyde seg frem, la en arm rundt livet mitt og en hånd bak hodet mitt. Han var så forsiktig. Det var som om han var redd for å skade meg. Jeg var skrekkelig nervøs, og hjertet gallopperte av gårde helt på egen hånd. Kysset var mykt, forsiktig, varmt, snilt og veldig, veldig godt. Jeg kunne ha stått slik i timesvis, men trakk meg tilbake etter ikke så veldig mange sekunder. Nervøsiteten tok overhånd. Det var i allefall det jeg ville ha ham til å tro. Sannheten er at jeg var redd for å miste kontrollen. Redd for at han skulle oppdage varmen som bredte seg i kroppen min. Jeg var ikke klar for det ennå. Heldigvis.

Han var på tur mot sofaen, og jeg var på tur mot døren da det smalt og Helvetes-expressen åpenbarte seg i en døråpning hvor det ikke lenger var noen dør. Fiona sto der, og hun var vanvittig sint. Mikhail fikk fullstendig panikk, og begynte å kaste puter etter henne. Hun brølte til ham. Han hadde å bli med henne tilbake. Øyeblikkelig. Jeg kjente hvordan gulvet forsvant under meg. Han hadde lurt meg! Mikhail var hysterisk. Prøvde å gjemme seg bak meg, trekke meg med seg under bordet for å gjemme seg for Fiona. Hun slo meg ut med noe slags magi. Det hadde hun ikke trengt. Jeg var paralysert fra før. Fiona dro ham med etter øret og forsvant. Den magiske paralysen ga seg, og jeg karret meg på beina. Jeg skalv over hele kroppen.

Skifte klær måtte jeg også. Jeg tok meg et par stive glass whisky for å roe meg litt ned. Tjenerne som kom for å rydde, fikk se meg på sitt aller sinteste. Jeg følte en intens trang til å drepe noen, men alt kokte ned til at jeg følte meg forrådt, dum, såret, sint og totalt maktesløs. Tankene kvernet rundt i hodet mitt:

Hadde jeg enda kunnet hate ham. Men det går ikke. Alt jeg ender opp med er å hate meg selv. Jeg burde være takknemmelig overfor Fiona. Hun åpnet øynene mine. Skulle bare ønske at hun hadde kommet før. Nå brenner leppene mine der han kysset meg. Kroppen skriker etter mer. Alt jeg kan føle er sinne. Jeg er sint på Mikhail fordi han brukte meg. Sint på Fiona fordi hun gjør Mikhail så desperat at han gjør dette mot meg. Sint på meg selv fordi jeg elsker ham og fordi jeg bare sto der. Sint på Mikhail fordi jeg elsker ham. sint på Fiona fordi hun ikke kom før. Sint på meg selv fordi jeg eksisterer.//