Helvete: Retur

En morgen, det var vel en liten uke etter det siste vannviddet i Amber, fant jeg et brev på skrivebordet mitt. Det var fra Mikhail:

Det tok en stund før det sank inn. Men til slutt klarte jeg å få formulert et svar som jeg la inn på kontoret hans den kvelden. Vi var i det minste i nærheten av å snakke sammen. Det var viktig å spinne videre på. Men hvordan jeg skulle takle dette med hva kjærlighet er, hadde jeg ingen som helst formening om. Jeg føler det jeg føler for Mikhail. Som jeg sa til Gerard, så er jeg villig til å hoppe i Avgrunnen for Mikhail. Hadde jeg i en brøkdel av et sekund trodd at Fiona ville skade ham, så hadde jeg flydd på henne. Men jeg visste at slik var det ikke. At hun var fly forbannet var fullt ut forståelig, dersom Mikhail hadde forlatt ‘kurstedet’ før hun sa at han kunne. Det er ingen spøk å fjerne logruskreft. Det er mulig at jeg ikke hadde vært så sikker om jeg hadde visst at hun var sint på grunn av at tjenerne hennes hadde blitt drept.

Uansett; jeg skrev et brev og ventet på svar:

Han sendte et svar om at jeg skulle finne et sted og trumfe ham. Så det var det jeg gjorde: En folketom skygge. Hav, strand, hvite klipper, dovne brenninger. Jeg satte meg på en rullestein og trumfet Mikhail. Det som fulgte var en klassisk studie i feilkommunikasjon:

"Er det noe mer du lurer på om de fragmentene?"

Jeg følte meg tom innvendig, men visste at det bare var en beskyttelse. Dersom jeg tillot meg å kjenne etter så ville jeg finne et inferno av vonde følelser. Han fortalte egentlig ingen ting. Det var vel ikke annet å vente. Det er slik Mikhail er. Jeg var trøtt, men spurte videre. Kanskje… Kanskje han faktisk ville si noe…

"Var det verdt innsatsen? Fant du ut mer?" Jeg plukket opp noen småsteiner og begynte å kaste dem ut i brenningene.

Jeg kastet en ny stein ut i bølgene. Ingenting. Han ville ikke være der. Han ønsket ikke å ha den samtalen. Det var vel Plikt som styrte ham, men hvorfor aner jeg ikke. Hva skulle jeg si? Hva kunne jeg si? En del av ham er død, og jeg kunne ikke redde den. Jeg hadde gamblet og tapt, så enkelt var det. Alt på grunn av en idiotisk misforståelse og et misforstått håp. Jeg turte ikke å spørre ham om kjærlighetsfragmentet. Jeg var redd for å nevne noe som helst som hadde med følelser å gjøre. Jeg var redd for at han skulle såre meg igjen. Rettere sagt: Jeg var redd for at han nok en gang skulle si noe som fikk meg til å såre meg selv. Lysten til å avslutte samtalen var stor. Håpet om at den skulle gjøre noen av oss noe godt var på rask retur. Jeg følte meg så dum. Det gjør jeg fremdeles. Det var min egen skyld at jeg ble såret. Jeg stakk hånden inn i vepsebolet med vitende og vilje. Etter retten burde jeg kanskje be Mikhail om unnskyldning for at jeg nærmest bød meg frem? Hva skulle jeg si??

Mikhail brøt til slutt tausheten. Det var like før jeg mistet motet fullstendig og rømte, men det han sa tente nytt håp i meg: "Det er vel ingenting jeg kan si som kan overbevise deg om at jeg ikke mente å såre deg..."

Alt han trengte var å si det! Men det hørtes ikke ut som om han egentlig brydde seg. Jeg våget meg til å spørre ham. Jeg turte ikke engang å se på ham av redsel for å begynne å gråte igjen. Jeg ville ikke være så ynkelig. Måtte vise meg sterk. "Det kommer an på... Er det verdt et forsøk?", spurte jeg nølende. "Er jeg verdt så mye at du vil si det?", tenkte jeg inni meg. Svaret var det jeg hadde fryktet:

"Det vet jeg ikke ennå." Han svarte kort og uttrykksløst. Så da var det avklart en gang for alle. Jeg har ingen verdi. Ikke for Mikhail, i hvert fall. Den eneste måten for meg å få høre at han var lei for det som hendte, var å gi ham noe. Et eller annet som hadde en verdi, i motsetning til meg. Og da ville ordene bli verdiløse for meg. De ville ikke bety en skitt, fordi jeg da ville vite at de ble sagt som en del av Spillet og ikke fordi han faktisk mente det. Han tente et lite håp i meg bare for å få gleden av å knuse det igjen. Tårene flommet opp i øynene mine. Jeg ga opp. Jeg hadde tapt igjen. Nok en gang var det jeg som ble redusert til skitt og ingenting. Man skal aldri bli glad i noen, for da forsvinner de bare! Hvorfor lar jeg ham holde på slik? Hvorfor lar jeg ham såre meg slik? Fordi jeg ikke kan hindre ham…

Det er min egen feil. Den delen av Mikhail som var kjærlighet og varme og omtanke døde i armene mine, og den døde fordi jeg var for sen. Jeg kunne ha forhindret Mikhails hat fra å drepe hans kjærlighet, men gjorde det ikke. Så jeg kan knappest klandre ham. Hvorfor skulle han bry seg…. Jeg klarte ikke å sitte der lenger. Måtte få litt avstand så han ikke skulle se meg. Det jeg egentlig ville var at han skulle ta omkring meg og fortelle meg at det ikke var meningen at det skulle bli slik. At han var lei for at det gikk som det gikk. Men det var jo latterlig. Jeg reiste meg og gikk vekk mens jeg uten å lykkes prøvde å si det jeg tenkte:

"Da du døde.... jeg kunne ikke hindre det... Det var en av de første tingene jeg lærte.... Jeg hater deg ikke..." Meningsløse bruddstykker av tankene mine. Det begynte å gjøre vondt for alvor. Jeg burde ha sett det komme! Jeg hadde ingen rett til å elske ham. Å guder hvor vondt det gjorde å få bekreftet min posisjon! Jeg var er verdiløs! Overraskende at det skulle sette meg så totalt ut av spill, egentlig. Jeg har jo fått det innprentet fra første stund. Det må være fordi jeg tillot Håp å blande seg inn i livet mitt. Nei, nå omgår jeg sannheten igjen! Det gjør vondt fordi det er Mikhail. Det gjør vondt fordi han betyr så uendelig mye for meg. Det gjør ekstra vondt fordi jeg elsker ham og samtidig er redd ham. Linen blir tynnere og stormen over Avgrunnen tiltar.

…."stormen over Avgrunnen tiltar"… Jommen sa jeg smør! Eller smøreri… Hvorfor er det så HELVETES vanskelig å få ned på papiret hva jeg følte for litt siden?! Hva er det som gjør at jeg igjen og igjen tyr til meningsløse metaforer? Jeg er ikke flink med følelser. Skulle ønske de kunne la meg være i fred.

Mikhail hadde mer å si, så han reiste seg også og trasket etter meg. Han kom opp på siden av meg og spurte med nøytral stemme: "Hadde det vært enklere om du hatet meg?"

Jeg var ikke helt klar for et slikt spørsmål. Kanskje hadde det gjort litt mindre vondt hvis jeg hatet ham, men problemstillingen var absurd for det kommer neppe til å skje. Jeg prøvde meg med et forsiktig "Ja, kanskje..."

Piskeslag. Han hadde tenkt å gni det også inn. Gni til det gjorde vondt som alt annet. "Det var ingenting igjen å gjøre. Jeg hadde senket skjoldet og ble hogd rett ned. Hva mener du jeg burde ha gjort?" Jeg holdt hodet vendt vekk fra ham. Ville ikke at han skulle få tilfredsstillelsen av å se meg gråte. Han svarte på sitt sedvanlige manipulerende vis: "Vet ikke...jeg trodde det var annerledes. At kjærlighet var noe mer."

Så det var slik det var. Nå skulle han redusere mine følelser for ham til ingenting også… Det vil si - få meg til å tro at de var mindre enn de burde. Mindre enn normalt. Ikke godt nok. Jeg ga opp for alvor, men stoltheten tok over. Ikke Faen om han skulle få lov til å ydmyke meg slik! Ikke Faen om han skulle komme og fortelle meg om mine følelser!! Nå var det nok tårer og vondt i hjertet på grunn av den fyren. Ikke Faen!!!

"Så du mener altså at jeg etter å ha gått i fella og tatt den største sjansen jeg noensinne i mitt liv har tatt, for så brutalt å få vite at jeg bare ble lurt - jeg pustet dypt inn - skulle finne overmenneskelige krefter i meg selv og sparke Fiona veggimellom for å forsvare han som såret meg mer enn jeg ante gikk an?? Jeg vet jo nå at det ikke var slik det var... Det gjør det ikke mindre vondt. Men der og da visste ikke jeg annet enn det jeg så og hørte. Og da måtte du ha rømt fra Fiona og løyet for meg. Da måtte du ha visst at en konfrontasjon med henne var rett rundt hjørnet..."

Jeg snudde meg mot Mikhail. Stolt og sta med tårer i øynene. Han skulle søren meg ikke få fornøyelsen av å se meg bryte sammen. Ikke denne gangen, nei!

"Jeg var sint på deg for hvordan du fikk meg til å føle meg. En del av meg er fortsatt sint." Jeg sa akkurat det samme som jeg skrev i brevet. Det virket ikke som om han hadde lest det særlig godt. Enten det, eller så hadde han lest det veldig godt og bestemt seg for å ha det gøy. Det neste han sa tydet på det siste. Han hadde ikke tenkt å gi seg.

"Jeg sier ikke at du skulle ha gjort noe som helst, bare at jeg trodde kjærlighet innebar mer enn det tydeligvis gjorde. Jeg tok feil, det er så enkelt som det."

Jeg ble sint. Hvorfor kunne han ikke bare holde kjeft og gå? Hvorfor måtte han provosere slik? Men jeg ville ikke ha noen konfrontasjon. Orket ikke mer krangel. Og jeg hadde ikke lyst til å høre ham ramse opp manglene i følelsene mine. Dersom han holdt på lenge nok, så risikerte jeg at det han sa ble sant. Da ville jeg ikke ha noe igjen. Da ville til og med min kjærlighet til Mikhail være noe mindreverdig, uferdig. Ingenting….

Jeg ville vekk. Han er død. Det er over. La meg sørge i fred. "Glem det. Jeg vil ikke høre." Ikke noe ‘mer’. Jeg snudde meg og gikk. Jeg skiftet litt med det samme, slik at det begynte å regne. Tårer.

Mikhail trasket etter, og ignorerte totalt den siste setningen. "Over linken kjentes den ut som... vel, jeg trodde at det kanskje var en ting man kunne stole på helt sikkert. Så virket det annerledes enn det jeg trodde og jeg er sint fordi jeg føler meg lurt. Det gjør det så himla vanskelig å be om unnskyldning, og det vil jeg."

Han tok en liten pause. Jeg bråstoppet og sto helt stille. Holdt pusten mens hjerteslagene mine dundret i ørene. Kanskje…. Hadde jeg hørt riktig? Snakket han om å be om unnskyldning? Gikk det virkelig an? Mikhail ber aldri om unnskyldning. I alle fall nesten aldri. Det må jo bety at han faktisk mener det. At han faktisk….. at jeg er verdt det. Var det at jeg ikke krøp for ham? Hadde han gitt opp å prøve å ydmyke meg, og kommet til at jeg kanskje var verdt å gi en oppreisning? Jeg ba til alle mulige og umulige høyere makter om at han skulle si de ordene jeg så desperat trengte å høre. Og så kom de: "Jeg vet ikke om det betyr noe for deg, men jeg er lei for at jeg lurte deg."

Jeg ble så lettet at jeg ble nummen i hele kroppen. Alt jeg greide å hviske frem var "Du kan ikke forestille deg hvor mye det betyr for meg…" Det var ikke noe mer å si. Jeg hadde fått min oppreisning fra Mikhail, og han hadde ikke fått gleden av å se meg krype. Jeg skal vedde på at det sved.

Etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Fanira og ting hadde roet seg litt, gikk jeg gjennom samtalen på nytt. Det var noe som ikke stemte helt. Var det mulig at jeg var urettferdig mot ham? Mikhail liker ikke å be om unnskyldning for noe som helst. Men denne gangen så kom det. Jeg var ikke i tvil om at han mente det. Hadde jeg gått glipp av noe? Hadde jeg blåst ting fullstendig ut av proporsjoner og gjort Mikhail til en større djevel enn han er? Utover ettermiddagen ble jeg mer og mer sikker på at møtet med Mikhail ikke hadde gått slik det skulle. Jeg samlet sammen noen reserver av mot og trumfet ham om kvelden. Etter å ha inntatt et par glass mot i væskeform, selvfølgelig.

Mikhail: "Hva vil du?" "Jeg har tenkt en del..". Mikhail fikk diplomatansikt. "Hmmm..."’

Jeg fikk øye på vodkaflaska. "Skal du drikke alt det der alene?" Mikhail virket ikke overlykkelig, men... "Mener du at jeg trenger hjelp?"

Han dro meg gjennom, og jeg fikk glass og brennevin. Jeg startet samtalen med å kakke i meg en dram omtrent for hver setning. Jeg forklarte ham hvor sjokkskadet jeg var etter episoden i Fanira og da Kjærlighet døde. Hvordan jeg bare gikk på tomgang etter det. Og så tok jeg mot til meg og spurte ham om hvordan han hadde opplevd vårt lille møte tidligere på dagen.

Jeg fikk en rett frem og usensurert versjon. Jeg hadde vært kald og utilnærmelig og det hadde virket som om jeg ikke brydde meg. Som om jeg ikke ville være der, og hva var vitsen da?

Så fikk han høre hva jeg hadde tenkt og følt. Og vi satt der som to tullinger og var skjønt enige om at kommunikasjon ikke var noe vi kunne regne med å få toppkarakterer i. Vi ble enige om å slutte fred og glemme den episoden. Resten av kvelden ble brukt til å innta abnorme mengder alkohol og bli bedre kjent.

Mikhail fortalte meg hele historien om sin barndom. Oppveksten i Volkhov og Amber. Det er ikke vanskelig nå å forstå hvordan han er blitt som han er blitt. Han ville vite om min oppvekst, så jeg fortalte ham rett ut hvordan det var. Det virket som om det gikk inn på ham. Jeg lot være å nevne Rachel. Henne kan jeg ikke snakke om, det gjør fremdeles for vondt, 25 år senere…

Etterhvert som verden ble et stadig mer ullent sted, og peisen ble fylt opp av glasskår, utartet kalaset. Mikhail fortalte anekdoter fra barndommen, og vi stiftet visst en kirke. Det er ikke en religion jeg har tenkt å skrive noe om! Det var ikke særlig oppløftende å høre Mikhails tanker om kjærlighet. Han tror at vi begge har misforstått, men da mener jeg at Fiona også har det. Det Mikahil føler for henne, er det samme som jeg føler for ham. Da er det ganske absurd av Fiona å antyde at han og jeg burde... Hvis det ikke er kjærlighet, hva er det da?

Jeg fikk forresten vite at Kjærlighet fremdeles finnes. Han er ikke død. Med mindre Fiona har rett, og det Mikhail føler for henne ikke er kjærlighet. Han sier at det i hvert fall ikke føles som om noe mangler. Det ble mye tull og tøys den kvelden. En stund var jeg redd for at Mikhail rett og slett skulle krepere av latter. Det var da jeg viste ham hvordan Gerard hadde geberdet seg om tanter og magemål.

Logikk var det flusst av, men jeg er redd den ble grovt misbrukt av to fulle, patetiske tapere. Jeg våknet opp neste morgen på Mikhails soverom i Mikhails seng i Volkhov. Med Mikhail liggende på tvers over ryggen min. Eimen av fyll lå som en tåke i rommet, og Mikhail snorket dypt og med følelse. Det var ingen tegn til at noe dumt hadde foregått, og det var en befrielse. Jeg smøg meg ut av sengen, skrev en liten lapp til Mikhail og dro hjem til Fanira.