Helvete: Opphold

Jeg greide ikke å gjøre noe som helst den første uka etter dette. Jeg var bare sint og fortvilet. Det kom et og annet trumfoppkall, men jeg hadde null ønske om å snakke med noe som helst. Etter et par uker dro jeg til ShangriLa for å jobbe sammen med Kim. Nå var det på tide å finne ut av dette med psykeimprintene til Mikhail, og hva det evetuelt var som skilte ham fra Brand. Om det var noe, da… Kim fant ikke ut noe da han sammenlignet trumfene. Han hadde ikke lyst til å prøve å lage en av Brand, og jeg kan ikke klandre ham for det.

Vi fikk tak i kopien som hadde Mikhails gamle psykeimprint. Han var sprøyte gal, og en dypprobe avslørte ingenting om hvordan byttet av imprint hadde foregått. Alt jeg fant var en diskontinuitet i minnet hans. Et øyeblikk var han sitt ‘gamle’ jeg, og det neste var blitt gal og hørte stemmer i hodet sitt.

Tilbake i Fanira var alt stille og rolig. Jeg hadde en temmelig forvirret trumfsamtale med Tehanu og Kim. Tehanu hadde vært fanget i Tir i en måned, og der var det alver. Mikhail hadde kommet for å hjelpe henne, og hadde tatt på seg all skyld for ‘lovbruddet’ alvene var sinte for. Visstnok så finnes det en gammel avtale om at dersom en Amberitt er i Tir om dagen, så må han eller hun gi alvene et barn. Caine hadde trumfet dem ut, og de landet på Floras kontor. Hun var forbannet på Mikhail fordi han hadde drept Fionas tjenere, og Mikhail ble kastet i kasjotten. Tehanu var forbannet på Flora, og Kim og jeg bare klødde oss i hodet.

Rett etter at jeg hadde snakket med dem, brøt kaos løs. I gjen. Jeg fikk en desperat trumf fra Mikhail. Han var vettskremt og ropte noe om at noen prøvde å drepe ham. Jeg var (til min senere store fortvilelse) ikke særlig imponert, men da noen stakk et sverd gjennom han, stupte jeg gjennom i en viss fart.

Jeg gikk rett over i Kaos-form, men det var ingen der. Desperat mindtouchet jeg Mikhail i håp om at jeg skulle klare å redde ham. Men det var for sent. Hjelpeløs følte jeg hvordan han døde. Hvordan livet flommet ut av ham og bort... Slik føles det å dø. Mønsteret bleknet og fadet ut fra hver eneste celle i kroppen hans. Mikhail blødde i hjel i armene mine. Sverdet hadde gått tvers gjennom hjertet.

Jeg fikk så vidt med meg at Kim og Tehanu braste inn døren. Men de var uviktige. Hjernen min nektet å godta at Mikhail var død. Jeg fikk frem trumfen av ham, og presset på alt jeg klarte…..og fikk kontakt. Enhjørningen være lovet!

Han var sint og hatefull, og det overbeviste meg om at alt var i orden. Det var ikke Mikhail som lå død, men en kopi. En ganske avansert en, for den hadde Mønsteret. Kim og Tehanu varslet kongen som øyeblikkelig var i full alert.

Duncan og Emma trumfet inn for å passe på oss mens vi fant ut av hva som foregikk. Random var krystallklar på at den døde var Mikhail, og ville vite hvem som hadde sluppet ham ut av arresten. Forvirringen var total.

Kim prøvde å trumfe Mikhail, og fikk kontakt. Han var glad og lystig, og kom gjennom til oss fra tronsalen. Vi var mer enn litt paranoide, så Duncan flatet ham ut. Vi teoretiserte over hva det var som foregikk. En teori om at Tehanu hadde hatt med seg en Tir-utgave av Mikhail ned ble forkastet da det ganske fort ble klart at vi hadde mer enn én kopi løpende rundt.

Jeg fikk kontakt med en Mikhail, og han forklarte hva som hadde skjedd. Han hadde manet ut sine enkelte følelser i et forsøk på å bli kjent med seg selv slik Fiona ville. Finne kjernen sin, vil det si. Det hadde gått litt bedre enn forventet, og nå gikk det diverse fragmenter av Mikhail omkring i Amber. Han utga seg for å være den ‘ekte’ Mikhail, men da Duncan ble mistenksom stakk han av.

Jeg var bare nummen. Den som var død var nemlig Kjærlighet… Jeg var ikke i stand til å tenkt tanken fullt ut. Det var bare for grusomt. Om jeg bare hadde vært litt kjappere… Det var selvfølgelig han som hadde vært hos meg i Fanira.

Fiona skulle sette ham sammen igjen, og til min store ett-eller-annet begynte Tehanu å fable om at vi trengte jo ikke å sette inn de delene vi ikke likte. Vi kunne få en ny og bedre Mikhail! Og Kim presterte å være enig!!! Jeg ble så sint at jeg mistet kontrollen et øyeblikk. Rasende freste jeg ut akkurat hva jeg mente om slikt vanvidd. Alle mennesker er produkter av sine forskjellige sider. Alle mennesker har mer og mindre tiltalende sider. Jeg kunne merke at Emma også var sint.

Vi fikk alle fragmentene gjennom en trumfportal, og tilbake til hytta der Mikhails skall ennå satt. Jeg tok bort Logruskreften og Fiona satte inn Fragmentene ett for ett. Kjærlighet også. Mikhail våknet opp, og det var nok å se øynene hans for å vite at han ikke hadde det godt. Linken talte også sitt tydelige språk. Jeg var bare nummen. Nummen og sint.

Hvem jeg var mest sint på, er ikke godt å si. Det vet jeg fremdeles ikke. Jeg var sint på Mikhail fordi han hadde trampet langt over enhver tenkelig grense. Jeg var sint på Fiona fordi hun skulle passe på ham og sviktet. Jeg er fremdeles sint på henne for det. Hun hevder at Suhuy hadde blandet seg inn og lagd huskestue, men det unnskylder ikke at hun lot det skje. Fiona visste utmerket godt at det var et fryktelig farlig eksperiment de holdt på med. Det minste man da kan forvente er at omgivelsene er trygge, og at ingen kan lage rot! Jeg er også sint på meg selv. Sint og fortvilet. Jeg burde ha gjort noe da Fiona kom til Fanira for å hente Mikhail. Ting hadde vært annerledes om jeg hadde visst at han hadde delt seg på den måten. Da hadde ikke kjærlighetsdelen vært død. Det kvernet og kvernet rundt i hodet mitt. Det tok aldri slutt.