Mirakelet

Jeg trengte å… Jeg dro hjem. Et halvt år etter at Jorfi kidnappet oss til Chaos og gjennomførte sitt lille kupp, dro jeg hjem til Faerun. Det var noe som dro meg dit. En udefinerbar følelse av at tiden var inne for å si farvel for alltid. Mikhail fikk beskjed om at jeg skulle ut i skyggene en tur, og at jeg kom tilbake om en stund. Så gikk turen til Urmlaspyr. Byen der jeg vokste opp. Tempelet der jeg fikk min opplæring.

Det var ikke noe jeg gledet meg til. Tenk å vende tilbake dit slik jeg hadde blitt. Tenk å dra tilbake til det stedet hvor jeg ble viet til orden og drepte mesteren min. Tenk å gå inn i Helm, Vokterens tempel nå når jeg var blitt Dronning av Chaos. Selve antitesen til alt det Helm står for. Men han er ikke min gud lenger. Jeg tilber Enhjørningen nå - selv om jeg føler meg som en tyv hver gang jeg ber. Etter alt som har hendt, så kjennes det litt som om jeg ikke har rett til å si navnet Hennes lenger. Langt mindre be til Henne. Men jeg har nå gjort det allikevel. Hver eneste soloppgang har jeg ligget på kne med ansiktet mot den oppadstigende solskiven og bedt. Bedt til Enhjørningen om tilgivelse. Bedt om at Hun ikke må hate meg, bedt om… Bedt om et tegn om enn aldri så lite, på at det er en mening bak dette. At det var en grunn til at Hun helbredet meg. At Hun har en plan med meg, og at den planen ikke ble besudlet da jeg havnet i Chaos.

Kanskje har jeg fått det tegnet nå, siden jeg fikk det for meg at det var på tide å dra til Faerun. Kanskje var det Hun som plantet det frøet i hjertet mitt og fikk det til å gro på tross av kulden og smerten som regjerte der.

Uansett; jeg grudde meg til det visste måtte komme. Et oppgjør med fortiden. Smerte. Det var ikke med lett hjerte jeg gikk inn i Tempelet. Hvert eneste skritt jeg tok føltes som en helligbrøde. Hadde det ikke vært for at jeg faktisk bærer Mønsteret, selve grunnlaget for all orden, i meg så hadde det nok også vært en helligbrøde å gå inn dit. Fader Cadfael var der. Han hadde fått gjenoppbygd tempelet etter at vi var der, og de falske Helmprestene var blitt nedkjempet stort sett over hele kontinentet. Han stilte ingen spørsmål da jeg ba om å få tilbringe en tid i krypten hvor Gnaud var lagt til hvile.

Jeg hadde tatt med meg en edelsten fra Amber. En ekte rubin. Gnaud elsket edelstener - på det området var han en erketypisk gnom. Den var på størrelse med en barneneve, og jeg ville sette den i lokket på sarkofagen hans med mine bare hender.

Det var underlig å komme ned dit. Krypten var bare dimt belyst, men det var overraskende tørt og varmt der. Hans kiste sto for seg selv i et hjørne. Den var liten sammenlignet med de andre. Jeg gikk sakte mot den. Oppdaget at jeg holdt pusten, følte på en måte at jeg var i ferd med å vanhellige graven hans. Men en annen del av meg (eller kanskje det ikke egentlig var meg?) sa klart fra at det var Riktig. Det var på høy tid at jeg gjorde dette. Jo nærmere jeg kom, jo saktere gikk det. Jeg sugde til meg detaljene. En sarkofag i polert, hvit marmor. Den sto rett ned på steingrunnen. Det er fordi gnomene tror at de ble født ut av berget da skaperguden deres var på oppdagelsesferd i en dyp gruve. De var opprinnelig edelsteiner som han pustet liv i, sier mytene deres. Derfor skal det ikke være føtter på sarkofager. Det hindrer kontaktet med berget.

Ingen ornamenter på sidene. Rett og enkelt slik som Gnaud likte det. Lokket derimot… En tro kopi av Gnaud var hogd ut i hvit marmor. Etterhvert som jeg sakte våget meg nærmere så jeg at den som hadde laget dette hadde fått med seg alle detaljene. Hvert eneste hårstrå, hver eneste smilerynke, hvert eneste arr og hver eneste fure. Det kunne ikke være annet enn en dverg som hadde hogget ut det lokket. En Mester-steinhogger. Blikket mitt gled sakte, sakte over statuen. Jeg drakk grådig inn hver eneste lille detalj med øynene. Da jeg kom så langt som til den absurd enorme nesen hans var det endelig noe som brast i meg. Gnauds aller største stolthet - nesen. Det som gjorde ham til en høyt respektert mann blant gnomene. Den store nesen som jeg en gang greide å fylle med nysepulver…. Jeg falt sammen over sarkofagen i krampegråt.

Ingenting betydde noe lenger. Nå kunne mørket komme og sluke meg, det hadde ingenting å si nå. Alt det vonde som hadde gnagd i meg det siste halve året eksploderte og ville ut. Hva Mikhail må ha kjent over linken, kan jeg bare gjette på. Han har ikke nevnt det med et ord. Jeg gråt og gråt og raste og gråt. Tapt uskyld som jeg ikke visste at jeg hadde før den var tapt. Tapt frihet, tapt kjærlighet, tapte venner og tapte liv. Jeg gråt for det livet jeg aldri hadde hatt, jeg gråt for det livet jeg hadde fått. For min tapte barndom, for Rachel, for de foreldrene jeg aldri hadde, for den familien jeg aldri fikk bli en del av. Savn jeg mer eller mindre ubevisst hadde levd med hele livet; savnet av en mor. Jeg vet det nå at en av de tingene jeg har savnet aller mest er en mor. Jeg har aldri kunnet sette ord på det før, men nede i krypten sto det klart for meg: Jeg hadde savnet en mamma. Det var derfor jeg hadde knyttet meg så sterkt til Sofia.

Jorfi Swayvil

Jeg raste og gråt over det. Hvorfor tok hun ikke kontakt på et ordentlig vis? Hvorfor ga hun meg ikke en sjanse til å bli kjent med henne? Hvorfor røsket hun meg bare rett til Chaos som om jeg ikke betydde noe som helst. Som om jeg bare var en gjenstand, en eiendel som Brand hadde stjålet og som hun nå tok tilbake? Tvang meg til å bli det jeg var aller mest redd for. Tvang den mannen jeg elsker over alt i verden til å sitte der sammen med meg som prinsgemal. Tvang på ham et ekteskap han ikke ønsket! Og jeg som hadde lurt på å prøve å finne henne. Lære henne og kjenne. Dumme, dumme meg som hadde våget å håpe på at det kanskje var noe der. At hun kanskje…. Å guder det gjør vondt ennå! Det er så vidt jeg klarer å tenke på det, men det må ut svart på hvitt:

Hun gir faen. Rett og slett. For henne er jeg bare en gjenstand hun eier. Mine følelser betyr ingenting, hva jeg mener har ingenting å si. Alt som betyr noe for henne er makt. Hun vil bare være en vinner i det politiske spillet i Chaos. Det at hun fikk meg med en amberitt betyr bare at hun hadde ambisjoner om innflytelse i Amber også. Det er vondt når man innser at de håpene og drømmene man hadde ikke hadde noen som helst bunn i virkeligheten. Mye vondere enn jeg hadde trodd.

Men aller mest gråt jeg over mitt eget tapte liv. Hva måtte ikke Gnaud tro om meg dersom han kunne se meg fra den andre siden. Jeg som hadde vært en av hans beste elever. Lydig og lojal. Jeg vet at han var stolt av meg da han levde. Han roste meg til og med da vi nedkjempet Bane-prestinnen Ara i Eveningstar. Hun som kalte seg Fryktens Dronning - en spreder av kaos. Og der var jeg - dronning av kaos. Jeg var blitt selve symbolet på det jeg hadde viet livet mitt til å bekjempe. Han ville blitt så skuffet. Jeg hadde forrådt ham og hele saken vår.

Hvor lenge jeg lå over sarkofagen hans og gråt vet jeg ikke. Det må ha vært fryktelig mange timer. Det gikk i flere runder. Til slutt var jeg så utslitt at jeg bare ség sammen på gulvet og støttet hodet mot den ene langsiden av kisten. Der satt jeg lenge mens minner fra barndommen, oppveksten i tempelet og tiden med Gnaud paraderte gjennom hodet mitt. Noen ganger kom tårene på ny, noen ganger krøp jeg bare sammen i et fånyttes forsøk på å beskytte meg mot alle de vonde følelsene.

Jeg måtte ha sittet nede i krypten i et par døgn, da det skjedde. Jeg var så langt nede som det var mulig å komme, og tenkte seriøst at nå orker jeg ikke mer. Nå tar jeg livet av meg. Da var det noen som snakket til meg. Det var en annen person i krypten og han var rett ved siden av meg. "Hvorfor gråter du, menneskedatter?" En mild, lav stemme full av visdom og stille autoritet. Jeg kjente den stemmen. Den var Gnauds. Jeg turte ikke å se opp. Var redd for at det bare var en drøm. Eller en demon sendt fra Chaos.

"Hvorfor gråter du Sheira? Se på meg og fortell meg hva som er så ille at jeg blir sendt tilbake fra den andre siden. Hvorfor lar du tårer flomme over min grav?" Jeg så motvillig opp, og der satt han! Tilsynelatende lys levende oppå sarkofagen sin. Lokket var flatt! Statuen på lokket hadde fått liv og satt nå og dinglet med føttene på kanten av kisten. Jeg var overhodet ikke i stand til å si noe. Hodet mitt var fylt av den ene tingen: Gnaud var der! Halsen snørte seg sammen og jeg kunne bare stirre overveldet og fortvilet på ham. Det virket som om han strålte av seg selv, men det kan ha vært øynene mine som spilte meg et puss.

"Mester…." Det var så vidt jeg fikk presset det frem. "Ja?" Da jeg ikke svarte, fortsatte han: "Jeg har aldri sett deg gråte før, menneskedatter. Fortell meg nå hva det er som har hendt. Hva er det som har ført deg hit med en slik smerte at du vekker døde?"

"Å Mester… Hvordan kan jeg se deg i øynene og heve min røst i tale til deg når det var jeg som tok ditt liv?" Jeg var skamfull og stirret på føttene hans. "Sheira. Se på meg! Se meg i øynene og sverg ved din sølvlenke på at du kjente meg! Sverg, og jeg skal dra tilbake og la deg bære det ansvaret du urettmessig har gjort krav på."

Jeg skvatt litt og så opp. Hva mente han? Jeg så svaret i øynene hans. De dype, nesten svarte øynene jeg kjente så godt. "Mester.. Jeg kjente deg ikke." Han nikket. "Og jeg kjente heller ikke deg, min egen elev! Ikke før i det siste glimtet da jeg døde kjente jeg deg. Da var det for sent! Så hvorfor bærer du en byrde som ikke er din å bære, menneskedatter?"

Jeg begynte å gråte igjen. Men det var en god gråt denne gangen. Det var en helt fantastisk følelse å bare kunne gi slipp på det ansvaret som hadde tynget meg så lenge. Gnaud strøk meg over håret og sa ingenting. Han lot meg bli ferdig før han på nytt spurte hva som tynget meg.

"Jeg har sviktet vår sak, Mester. All den tiden jeg var hos deg, all min tid i Iron Web bar jeg kaos i meg. Jeg er halvt kaosdemon, født av en prinsesse av kaos og nå sitter jeg på dets trone! Jeg har mitt palass på kanten av den evige Avgrunnen hvor alt ender." Han bare ristet på hodet. "Hvordan kan det ha seg? Du - som er orden inkarnert. Du - som har mer disiplin og system i livet ditt enn yppersteprestene til Torm, Tyr og Helm?"

Jeg brøt helt sammen igjen og fortalte ham hele historien. Først fort, utydelig og usammenhengende. Han ba meg om å fortelle alt sammen på nytt. Helt fra starten. Så jeg begynte med Brand og Jorfi, forsatte med Amber og Mønsteret, Fanira, Mikhail, Chaos, Enhjørningen og endte med at jeg dro hjem for å ta farvel. En knudrete, brun, liten hånd tørket tårer vekk fra kinnene mine. Så begynte Gnaud å snakke:

"Vi bærer alle orden og kaos i oss. Begge er vitale for at livssyklusen skal gå rundt. At vi vier oss til orden, betyr ikke at vi skal arbeide for å gjøre ende på alt kaos. Dersom du trodde det, så har du misforstått. Vi vier oss til orden for å temme kaos, ikke tilintetgjøre det. Lover og regler er nødvendige for at et samfunn skal kunne fungere. Selv de kaotiske og onde drowene har lover og regler. Det er det som gjør dem så farlige. Om jeg hørte rett, så mangler det heller ikke lov og orden på det stedet du kaller Chaos?" Jeg nikket. Men det forandrer ikke hvem jeg er. Det endrer ikke det faktum at jeg…. At jeg ikke fikk en sjanse til å….

Jeg ble bare sittende og se på ham. Jeg hørte at det kom ord ut av munnen hans, men jeg forsto dem ikke. Ikke med en gang, i hvert fall. Jeg hadde ventet meg skuffelse, sinne, fordømmelse eller bare sorg. Han beordret meg til å repetere det han nettopp hadde sagt, og jeg gjentok ord for ord.

Det raste en storm i meg. Det var en million ting jeg ville si, men ingen av dem kom ut. Uansett hva jeg prøvde å formulere så ble det slått til jorden av Gnauds enkle logikk.

"Jeg tror jeg har gjort det jeg ble sendt for", kom det stille. "Husk det jeg har sagt, slutt med å insistere på at du skal bære hele verden alene. Ikke gråt over min bortgang. Jeg har oppnådd mer enn noen annen i denne verdenen. Jeg fikk det privilegium å være læreren til Dronningen av Chaos. Jeg fikk lov til å lære deg den disiplinen du trenger for å gjøre din gjerning, og jeg lærte deg å le. Om du tar mine siste ord til hjertet så har jeg lykkes over all forventning." Han smilte lurt til meg og tappet pekefingeren mot nesen.

Jeg tok frem rubinen jeg hadde tatt med fra Amber og gav den til ham. De mørke øynene strålte da han fikk se den. "Dette er den mest fantastiske edelsteinen jeg har sett i hele mitt liv! Den er mer enn perfekt. Den er som om selve idéen ‘rubin’ er blitt polert frem. Takk, mitt barn!" Han smilte lykkelig og svingte beina opp på sarkofaglokket. Han la seg bakover i samme positur som statuen hadde hatt, og nå var det tydelig at han strålte. "Mester! Hvem sendte deg?" Spørsmålet hadde ulmet i bakhodet mitt hele tiden.

Det hvite lyset ble stadig mer intenst og var i ferd med å dekke ham helt. En stille hvisken strøk forbi meg. Det var stemmen til Gnaud og jeg kunne så vidt tyde ordene: "Du vet hvem som sendte meg, barn. Se inn i ditt hjerte…" Så var han helt omsluttet av det hvite, strålende lyset. Jeg klarte ikke å se rett på det. Alt som gjensto var å ta et stille farvel og si takk for den tiden jeg fikk med ham. I det strålingen døde ut kom det et drag av frisk luft fra den. Jeg kunne ane duften av skog, våt jord og fjell. Det minte meg om Vårens Dal, hvor jeg døde. Det minte meg om fjellene i Cormyr. Det minte meg om Kolvir…

Jeg sto alene tilbake i krypten. Foran meg sto Gnauds lille sarkofag akkurat slik den hadde stått da jeg kom dit for tre dager siden. Men statuen på lokket hadde nå en stor, gnistrende rubin i hendene og ansiktet var dekket av et stort, fredfylt smil. Jeg ba en bønn der. En takkebønn til Helm og til Enhjørningen. Så forlot jeg krypten og lot de døde få sin fred tilbake. Det virket som om fader Cadfael skjønte at noe stort hadde hendt i Tempelet. Han spurte meg ikke direkte, bare konstaterte at jeg hadde funnet det jeg trengte. Jeg donerte en stor sum penger til Tempelet og til Iron Web. Jeg kan ikke delta i deres gjerninger lenger, men jeg håper at de fortsetter og at jern-nettet blir stort og innflytelsesrikt i min hjemverden.

Det er tid for å vende tilbake til Amber og Den Gylne Sirkel nå. Tilbake til Mikhail. Hjem er der som Mikhail er, og nå er det på tide å begynne å bygge det nye livet mitt. Et liv sammen med mannen jeg elsker. Det er ikke sikkert at jeg noensinne kan få hans kjærlighet, men om jeg kan få lov til å elske ham så er jeg fornøyd. Han har vært er engel det siste halvåret. Han har pakket meg inn i bomull og gjort sitt beste for å hjelpe meg gjennom denne fryktelige tiden. Nå er det på tide å betale tilbake. Nå er det på tide å være en kone og partner som han kan føle seg vel sammen med. Nå er tiden inne til å lære...