Ferietanker

Sheira og Noriko hadde vært sammen en stund før Georard ble informert om forholdet av Noriko. Svaret hans var av den korte og lite opplysende typen. Han kunne ikke gi sin velsignelse, og han var uvillig til å utdype det noe mer. Noriko deppet og var lei seg, Sheira likeså. De dro til en sydhavs paradisøy for å finne ut av ting. Sheiras to hjernehalvdeler angster:

Vi trengte en ferie. Særlig Noriko. Det at Gerard ikke kan akseptere at vi er sammen, tærer veldig på henne. På meg også, men jeg må bare konsentrere meg om å være der for henne. Vi tok ut båten og dro til en liten sydhavsøy med palmer og lagune, og bygde oss en liten stråhytte på stranden. Vi var helt alene, så klær var ikke noe vi brydde oss spesielt mye om.

Han kunne i det minste ha gitt et skikkelig svar! Forklart henne hva han egentlig mente og hvorfor. Nå slites hun i stykker fordi hun er en dårlig datter som har skuffet sin far. Sannheten er at en bedre datter enn Noriko, tror jeg ikke noen far kunne få. Jeg håper han vet det. Jeg skulle gitt sånn bortimot hva som helst for å kunne fjerne sorgen fra hjertet hennes. Tanken på at jeg kunne ha forhindret dette, forfølger meg hele tiden. Bare en liten løgn (Det vil si at egentlig så ville det vært en stor, feit blåhval av en løgn, men..), og jeg kunne ha reddet oss alle fra dette. Jeg kunne ha sagt til henne at jeg ikke var interessert i henne på den måten, og så hadde alt vært bra nå. Bortsett fra at jeg hadde løyet til min eneste venninne. Løyet til en jeg er glad i - som jeg elsker...

Men etterpåklokskap er lite konstruktivt. Det er som det er, og jeg vet ikke når jeg skal greie å få mot nok til å gå og snakke med Gerard. Jeg har ødelagt alt - som vanlig. Han hater meg vel nå. Hadde ikke jeg vært her, så hadde ikke Noriko blitt glad i meg - og hadde jeg vært 'normal', så hadde jeg i allefall ikke blitt sammen med henne.

Typisk. Det ser ikke ut til at jeg er i stand til å opprette normale forhold til andre mennesker. Jeg har en egen evne til å bringe med meg malurt. Når skal du kutte ut den sippinga?! Jeg får vondt i hodet av å høre på alt det sludderet du bryter ut av deg! Nøyaktig når i Helvete ble det din skyld at Noriko forelsket seg i deg?? Jeg trivdes bedre da jeg gikk rundt og var lykkelig forelsket! Nå ødelegger du hele greia med å strø aske i håret og akke og bære deg. Hvis Gerard ikke kan godta at hans voksne datter liker å kose seg med kvinner - og ærlig talt hvem gjør ikke det - så er det hans problem. Hvis han på ett eller annet absurd vis bestemmer seg for å hate meg, så er det hans tap! For det betyr at han ikke var verdt min hengivenhet og lojalitet, og det er det han mister.

Nei! Slutt opp! Slikt får jeg ikke si! Han er bedre enn som så. Det er jeg som kommer utenfra og roter til familien. Det er mitt ansvar. Jeg er kommet mellom Noriko og faren hennes. Det hadde jeg ingen rett til. Jeg er en foreldreløs som har nytt godt av en onkels gode hjerte. Og se hvordan jeg 'takker' ham... Hvis han har noe som helst lags vett i skallen, så vet han å sette pris på det faktum at han er den eneste av gamlingene jeg går til! Da vet han å verdsette den tilliten og kjærligheten han får! Hvis ikke så kan han bare ha det så godt.

Men tenk på hvor ensomt det kommer til å bli. Å miste en venn (En FAR!! Men så for himmelens skyld si det da! EN FAR!!), ja OK greit; en far... Det går ikke an å nekte for at det blir vondt. Ikke kom og fortell meg at du ikke kjenner det. At ikke redselen for å bli forlatt og skydd finnes på din side også? Å hold kjeft!! Det er rett, er det ikke? Stillhet. Så selv i mitt Kaos finnes angsten for å bli forlatt av dem jeg er glad i. Jeg er nesten mer redd for å bli forlatt av Gerard, enn av Mikhail og Noriko. Og det gjør vondt at han ikke kan akseptere oss. Jeg er nødt til å snakke med ham når ferien er over. Jeg må.

I mellomtiden er været vakkert og vi blir brune. Jeg konsentrerer meg om de små tingene. Lage morsom mat, pusle rundt Noriko, lokke et og annet smil fram i ansiktet hennes og kanskje til og med en liten latter. Jeg dyker etter perler - svarte perler. De blir til et par øredobber og et smykke til henne. Hun kler slikt. Norio er vakker. Når hun er glad, kan hun være nesten latterlig søt. Når hun er trist, slik som nå, tilfører det en dimensjon som gjør henne overjordisk vakker. Skulle ønske jeg kunne beskytte henne mot alt som er fælt. Vil ikke at hun skal miste den uskylden som lever i henne. Hun har allerede mistet en stor del av den... Den som var merket 'god datter'. Jeg må få henne til å kjempe for det som er igjen.

Det høres rett ut! Hun har lært meg så mye og gitt mer enn jeg trodde var mulig. Bare i de korte månedene vi har vært sammen, så har hun gitt meg mer enn noen annen. Ja - selv Mikhail... Alle de små og store tingene hun viser meg ute i skyggene, det at hun viser meg tillit og lar meg vise den samme tilliten tilbake. Jeg kan ikke miste hennes vennskap, for da dør jeg!

Neppe...

Å hold kjeft!