Enhjørningen

Jeg var i ferd med å kveles av vonde følelser. Redsel, skyld, sorg, angst… Det var som en malstrøm var i ferd med å trekke meg under, og dersom jeg ikke gjorde noe med det ganske snart, så kom jeg til å drukne. Jeg bestemte meg for å ta konfrontasjonen med Benedict før frokost. Det var ingen vits i å utsette det. Jeg ville gi ham ringen til Osric, og så fikk det bli opp til ham om han ville forlange noen kompensasjon for sine brødre.

Han var utrolig rolig og avslappet. Han var ikke interessert i å få tilbake det Brand stjal, og beordret meg til å beholde ringene. Jeg måtte ta Finndos også. Han rørte dem ikke. Jeg måtte selv hente den fra en skuff i skrivebordet hans. "Den som røver graven får leve med forbannelsen", sa han. Jeg kunne ikke bli mer nedtrykt enn jeg allerede var, så det der med forbannelse affiserte meg ikke noe nevneverdig.

Jeg forlot Benedict like mørk til sinns som jeg kom, men nå hadde jeg i det minste en plan: Han sa at ringen hørte hjemme i en grav. Og det var nettopp det jeg tenkte å gi dem. Etter frokost skulle jeg gå opp på Kolvir, finne et passende sted, og sette opp et lite minnesmerke. Der planla jeg å plassere ringen til de tre avdøde - Finndo, Osric og Delwin. Jeg kjenner ikke liturgien til Enhjørningskirken, men tok sjansen på at ritualene jeg lærte i Helm-kirken var gode nok. Som gud av Orden, er det logisk å gå ut fra at han er en avskygning av Enhjørningen. Mitt håp var at jeg skulle få stedt minnene og kanskje til og med sjelene til mine onkler til hvile.

Etter frokost la jeg i vei opp til Kolvir hvor jeg fant et egnet sted med utsikt mot havet. Der bygde jeg opp et lite ‘mausoleum’ av stein. Stort nok til å romme de tre små urnene. Jeg hadde lagt Sølvtåren og trumfene igjen på rommet mitt. Sølvtåren fordi det ville være høyst upassende og tåpelig å ha den på under en seremoni som i praksis prøver å påkalle Enhjørningens velsignelse over tre minnesmerker. Jeg tok i stedet på meg Helm-medaljongen som jeg ikke har hatt på siden jeg kom til Amber. En siste gang skulle jeg påkalle hans navn… Etter dette ville den delen av mitt liv være død og begravet for all fremtid.

Jeg la ringene i hver sin urne. Så tok jeg opp Mønsteret og ba en bønn til Enhjørningen:

"Jeg kjenner ikke Deg og Din Kirke slik jeg burde. Jeg er fortsatt ny i Amber, villfaren og uten erfaring. Jeg støtter meg til håpet at Du kjenner Dine, og at Du kjenner meg. Mitt hensikt er å legge minnene om disse tre av Dine barn til ro, og griper da til det som er kjent for meg: Min opplæring i en religion som står for Lov og Orden. Jeg håper ikke at jeg tar feil og krenker Deg når jeg antar at Helm og hans bror Tyr som min hjemskygges fremste bringere av Orden er avskygninger av Enhjørningen. Når jeg i denne seremonien påkaller Helms navn, så er det i realiteten Deg jeg vender meg til."

Jeg kom ikke på noe mer å si, så jeg senket Mønsteret og satte i gang med ritualene. Det var rart å si frem liturgien igjen. Det er et lite mirakel i seg selv at jeg i det hele tatt husket alle ordene, for det føltes som om det var flere livsløp siden jeg sa dem sist. På en måte så stemmer jo det… Men det føltes Rett. Og jeg kjente etterhvert som ritualet skred frem at jeg gjorde de riktige tingene. Helm-kirken er en meget pragmatisk kirke, så liturgien er temmelig rett på sak. Ikke noe tid bortkastet på kronglete formuleringer der i gården - så det tok ikke særlig lang tid.

Neste punkt var verre. Min far hadde etter all sannsynlighet drept tre av sine brødre - og han hadde i allefall vanhelliget deres levninger. Og det hadde jeg også gjort. For å rense det ut av verden trengtes mer enn bare ord. Det trengtes blod. Jeg har aldri gjort noe lignende før, men jeg visste på et eller annet vis nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Jeg omformet litt på hjertet mitt og styrket det.

Så begynte renselses-seremonien: Jeg åpnet skjorten min og plasserte dolken mellom to ribbein rett utefor hjertet. I den andre hånden holdt jeg en skål klar for å samle opp blodet. Så sa jeg frem det jeg på forunderlig vis visste var de rette ordene: "Finndo. For min fars ugjerninger mot deg utgyter jeg mitt hjerteblod." Så stakk jeg dolken inn i mitt eget hjerte. Det var en underlig følelse. Smertefullt er ikke dekkende nok. Det var selvfølgelig vondt som bare pokker, spesielt når jeg trakk den ut - men det var så mye mer i tillegg. Å kjenne det kalde stålet trenge gjennom huden, gjennom og mellom musklene for så å gli et lite stykke inn i hjertet… Det er umulig å beskrive. Det var som om verden holdt pusten i ett sekund - det føltes som om tiden sto helt stille. Og jeg kjente en slags varme bre seg sakte utover i kroppen…

Jeg gjentok prosedyren to ganger til. For Osric og for Delwin. Da jeg dro ut dolken for tredje gang var det så vidt jeg ikke besvimte. Jeg hadde mistet litt mer blod enn jeg hadde beregnet, og følte meg svimmel og kvalm og varm. Pussig, for når man har mistet mye blod, så fryser man vanligvis. Den varmen jeg følte hadde åpenbart ingenting med fysiologiske prosesser å gjøre. Jeg stoppet blødningene og gjorde en kraftanstrengelse for å klarne hodet. Det var ennå en del igjen av dette fremmede ritualet.

Jeg holdt opp dolken i hendene mine og smeltet den. Det var vanvittig tungt. Jeg hadde mistet mye mer krefter enn jeg var klar over, men det gikk. Smelten blandet jeg med blodet og forseglet urnene med litt av blendingen. Jeg satte dem inn i ‘mausoleet’ og satte opp en større stein foran som dør.

Oppi resten av blandingen av blod og smeltet stål la jeg Helm-symbolet. Så forseglet jeg åpningen med den mens jeg sa frem de siste ordene som skulle sies: "Jeg etterlater litt av mitt blod her med ønske om at deres minner får hvile i fred fra nå av og til Verdens Ende." Så tente jeg et lite stearinlys for hver av dem og satte meg til å meditere mens de brant med.

Jeg visste at jeg for første gang siden jeg kom til Amber hadde gjort Det Rette. For en gangs skyld hadde jeg ikke blundret avgårde og gjort skade. Følelsen av fred og evig hvile senket seg rundt minnestedet. Harmoni… Så annerledes enn følelsen inni gravkammeret det sarkofagene til Finndo, Osric og Delwin sto. Jeg visste at de endelig hadde funnet fred. Og at jeg gjennom å gi dem fred var løst fra deres forbannelser.

Og så… Og så mistet jeg konsentrasjonen fordi noe spisst presset seg inn i ryggen min - akkurat som en knivspiss… Jeg reagerte instinktivt og rullet rundt og prøvde å sparke beina vekk under hvem det nå enn var som prøvde å dolke meg i ryggen. Jeg traff en masse luft og så stoppet verden på ordentlig. Jeg delvis satt, delvis lå på bakken, med en åpen, blodig skjorte, og så opp i to veldig blå øyne. Øynene tilhørte et vesen som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få se: En liten, snøhvit skikkelse med fire små, gylne hover på fire små bein og et horn av rent gull midt i panna: Enhjørningen. Og hornet dens berørte så vidt såret etter dolken. Jeg ble så overveldet at jeg glemte å puste. Ikke en eneste tanke for gjennom hodet mitt. Det var ikke plass til annet enn synet av Enhjørningen. Hun er det vakreste jeg noen sinne har sett. Liten og samtidig uendelig stor. Uendelig visdom i mønsterblå øyne, et vesen utenfor tid og rom.

Hellig.

Hun berørte meg, og jeg var helbredet. Ingen sår, ingen sult, ingen mangel på krefter. Jeg var mitt gamle jeg igjen, og samtidig lengre fra å være mitt gamle jeg enn noensinne. Hun gikk bort til ‘mausoleet’ og la hornet sitt på det. Så blåste Hun ut lysene og gikk inn i skogen. Jeg husket omsider på å trekke pusten.

Jeg var fullstendig overveldet og bare satt der da Mikhail plutselig dukket opp. Hvor i huleste kom han fra?? (Hjelp!! Jeg sparket etter Enhjørningen!) Han hadde også sett Henne, så det var ingen hallusinasjon. Jeg hadde ingenting å si til ham - jeg har fortsatt litt vanskeligheter med å tenke på noe annet enn Enhjørningen. Jeg er blitt velsignet av Enhjørningen! Jeg tror aldri jeg kommer til å helt fatte hva det betyr. At Hun skulle bry seg med en ubetydelig liten person som meg. Hun som så vidt jeg vet ikke har blitt sett siden Hun kom opp fra Avgrunnen og gav Random Dommens juvel og dermed Ambers trone.

Mikhail ville undersøke mausoleet siden hun hadde lagt hornet på det. Jeg sa bare at det ikke skulle forstyrres fordi det var i praksis et gravsted. Så tok jeg på meg en ren skjorte og så dumt på maten som jeg av ren refleks skulle til å putte i munnen. Jeg var ikke sulten. Jeg burde vært sulten etter denne seremonien, men var det altså ikke.

Vi trumfet tilbake til Amber, hvor Mikhail i vant paranoid stil så på meg med Mønsteret for å forsikre seg om at jeg virkelig var meg. Det var jeg. Og så:

"Jeg har en dårlig og en god nyhet." Han så litt ‘flat’ ut. Jeg så spørrende på ham. "Den dårlige nyheten er at jeg har ett problem…"

Jeg var da som nå i en tilstand av total lykke, og klarte bare ikke å være forsiktig med hva jeg sa: "Bare ett?" Jeg tok meg fort sammen da jeg så ansiktsuttrykket hans og fortsatte fort: "Hva slags problem da?"

"Jeg har Logrus-kreft. Den gode nyheten er at det har ikke du." Jeg tok opp mitt eget Mønster litt brennkvikt og så på ham. Han hadde fremdeles den svarte klumpen i siden. Jeg følte meg både overlykkelig fordi Hun hadde helbredet meg for kreften, og samtidig lei meg for Mikhail som fortsatt var smittet. Enhjørningen hadde helbredet meg, men ikke Mikhail. En bittersøt følelse svevde forbi, men ekstasen feide den fort vekk.