In my dreams...
...om og om igjen ser jeg hodene falle. For hver gjennomspilling bli det mer grotesk, mere blod. Drømmen starter ganske greit med en ren repetisjon av det som faktisk hendte. Så begynner den å zoome inn...
De enkelte bloddråpene som spruter ut fra avkappede pulsårer kommer til syne, mer og mer. En hvit nakkevirvel - nesten selvlysende inni det blødende kjøttet, senene, spiserøret - jeg kan se spiserøret.... Blod. Alt for mye blod. Mikhail står til knes i blod.... Vi står alle til knes i blod. De brustne øynene til Benedict stirrer på meg - jeg burde ha gjort noe. Kunne ha... Llewella... Hun er ikke grønn lenger hun er rød. Alt er rødt.
Dunk. Hodet treffer bakken. Hvem tilhørte det? DUNK. Hodet treffer bakken.
Llewella. Blodet hennes er rødt. Kjøttet er rødt. Jeg har blodsmak i munnen. Mikhail er bøddel. Han står der med Werewindle hevet til hugg. Kalde øyne, kaldt smil, kald sjel - guder som jeg fryser. Hvorfor ryker det ikke av blodet. Det er varmt og det skal ryke av det når det er så kaldt her ute.
DUNK! Benedict er død. Mikhail står med sverdet i hånden. Urørlig. Snur seg og ser på meg. Smiler. Det er noe rart med ansiktet hans... Bare en....maske??
Bøddelen tar av seg masken. Under er det ingenting... Bare mørke... Noe kommer ut av mørket - det er meg. Jeg er bøddelen og jeg har på en maske. Jeg tar den av. Speiler meg fornøyd i sverdklingen.
Jeg er Brand. Verden skal drukne i en syndflod av blod. BLOD!!!
Jeg går mot min datter - hun sviktet. Hennes hode blir det neste på blokka. Sverdet kommer susende mot meg - verden druknes i blod.
DUNK.
....og så våkner jeg svett og skjelvende og føler meg serdeles ille til mote. Jeg tenner et stearinlys og ber en bønn før jeg legger meg igjen. Men det hjelper ikke. Et nytt mareritt kommer så snart jeg gir meg over til søvnen:
Benedict og Llewella sier frem forbannelsen sin:
| "Vi forbanner i all evighet alle som arbeider mot Ekte Kjærlighet mellom Ekte Folk. Måtte ulykke ramme dem for all tid. Måtte dobbel ulykke ramme den som motarbeider egen kjærlighet!" |
De er så store, og jeg er så veldig liten. De ser på meg med strenge øyne. Plutselig er de blitt veldig mange, og jeg er omringet av en skokk av digre Benedict'er og Llewella'er som roper ut forbannelsen som en kakafoni. Jeg kryper sammen i fosterstilling i midten og prøver å beskytte meg. Jeg holder for ørene men, klarer ikke å stenge brølet ute.
"Måtte ulykke ramme...! Ekte Kjærlighet... Måtte dobbel Ulykke ramme... Vi forbanner.... VI FORBANNER!!!"
Jeg våkner... Det er blitt morgen, men jeg er fremdeles trøtt. Det verker i hodet, det verker i hjertet. Og det verker over linken fra Mikhail. Han har det ennå verre, og det er visst ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe ham.