Dronning av Chaos

Etter å sammen med Mikhail ha blitt kidnappet av Jorfi og kronet til Dronning av Chaos, var Sheira mildt sagt ute å kjøre. Alle de "det verste jeg noensinne har opplevd"-episodene fra tidligere tider blir bare barnematen mot den iskalde fortvilelsen og depresjonen hun ramlet ut i nå...

Det kommer aldri til å bli mitt liv. Helt fra unnfangelsen av har jeg vært en brikke i et maktspill. Et spill som involverer intet mindre enn virkelighetens to poler - kaos og orden. Chaos og Amber. Det innhentet meg til slutt. Akkurat som arven fra min sinnssyke far innhentet meg og gjorde livet "mitt" til en eneste vase av problemer, så har også arven fra Jorfis side innhentet meg. Hun innhentet meg. Sin dyrebare, lille spillbrikke. Og hvilken brikke! Nå har hun all makt i Chaos og en frontfigur som buffer mellom seg og opposisjonen. Ja - ikke bare én frontfigur… To faktisk. For med Jorfis lille brikke fulgte det en til med på kjøpet. Hvilken lykkens dag for Jorfi Swayvil. Hvilken fortvilt slutt for meg. Hadde hun bare latt Mikhail være. En eneste, liten trussel om å skade ham og jeg ville ha kommet frivillig! Det var ikke nødvendig å kidnappe oss begge. Jeg ville gladelig ha reist til Chaos, hoppet i Avgrunnen og dødd for å spare Mikhail for dette. Men det er for sent. Vi sitter i klemma for evig tid. Det er min skyld.

Jeg ser ut til å ha en egen evne til å rasere livene til dem jeg bryr meg om. Gerard bør være bekymret. Håper han passer seg, eller så komme det til å gå ham ille. Bare se på de andre. Ødeleggelsesraten er 100%. Kom nær meg og få livet ødelagt. Kanskje jeg burde selge billetter. Sheiras freakshow.

Som han må hate meg nå. Vi hadde så vidt begynt å komme på gli. Han hadde begynt å legge merke til meg. Virkelig legge merke til meg. Riktignok bare en sjelden gang, en kort stund - men det var en begynnelse. Jeg hadde omsider klart å slutte fred med meg selv. Jeg trodde virkelig at jeg skulle få en sjanse til å starte et nytt liv. At jeg skulle få en sjanse til et godt liv. Å guder så feil jeg tok.

Man kan jo lure på hvor mange ganger og på hvor mange forskjellige måter jeg skal dø før jeg får lov til å hvile i fred. Jeg døde i går. Hun drepte sjelen min. Nå er det bare et ytre skall igjen. Masken jeg viser omverdenen slik at de skal tro at jeg fremdeles er her. Innenfor er det bare tomhet og smerte igjen. Hadde det ikke vært for at Mikhail kommer til å få svi for det, så hadde jeg tatt livet av meg. Jeg har ingenting å leve for lenger. Hun rev meg vekk fra det jeg hadde begynt å se på som mitt nye hjem. Hun tok meg sa langt vekk fra ordenssenteret som det er mulig å komme, plasserte meg midt i kaos-slangens helligdom og gjorde meg til det jeg alltid har hatet.

Da Enhjørningen rørte ved meg, så visste jeg omsider hvor jeg hørte hjemme. For første gang følte jeg en tilhørighet til Amber. Hun var ren, hvit, strålende vakker, evig og uendelig. Det er det vakreste øyeblikket i hele min eksistens. Jeg ønsket å tjene henne. Jeg ville gladelig ha gitt mitt liv til henne uten å nøle. Nå håper jeg at jeg aldri får se henne igjen. Jeg ble tilskitnet av Slangen da jeg i et øyeblikks desperat svakhet ropte ut til Enhjørningen inne i Slangens kirke. I stedet for at jeg kunne se for meg den hvite gudinnen, ble jeg fylt opp av den svarte, sugende malstrømmen som er Slangens essens. Kaos vokste i meg og ville ha slukt meg og fortært meg hadde det ikke vært for Mikhail. Han fikk meg til å stoppe. Logrus gjør ham syk, og han ba meg om å få det til å stoppe. Så jeg stengte sinnet mitt. Jeg sende ikke ut flere rop om hjelp, og da ble veien inn i sjelen min stengt. Det var i siste liten.

Det verste er at jeg ville at det skulle fylle meg… Jeg vil ikke tenke mer på det. Jeg er fortapt. Brukt, skitten, dømt og henrettet. Og Mikhail er tvunget til å være gift med meg til evig tid. Hva har han gjort som er så grusomt at han måtte få en slik skjebne? Ingenting. Han ble bare rammet av forbannelsen som rir meg. Jeg er resultat av en union mellom Amber og Chaos. En vanhellig union som dømmer de impliserte til evig ulykke. Jeg ble kjøpt og solgt uten at jeg hadde noe som helst jeg skulle ha sagt. Slave. Det var ingen tilfeldighet at jeg begynte mitt liv som en slik. Nå må jeg tilbringe resten av mine dager som en hore i Chaos. Jeg viet mitt liv til Orden, og ble kidnappet og kronet til evig prostitusjon på Chaos-tronen. Jeg er det perfekte eksempelet på hvorfor man ikke bør forene to verdener. Hvorfor to personer fra hver sin side av Virkeligheten ikke må få avkom. Det river barna i stykker. Hver side river og sliter og samme hvordan man kjemper for å gå en vei, så trekkes man hele tiden i motsatt retning. Hver dag er en kamp man er dømt til å tape. Kanskje ville det være mulig å balansere kaos og orden mot hverandre og på den måten få fred. Men det ville forutsette at man fikk være i fred for spillerne. Sagt med et ord: Umulig.

Jeg visste det i det samme jeg så de to stolene. Vi skulle krones. Jorfi hadde vunnet spillet. Hun hadde tatt et skritt til siden og bak, og sto dermed ikke lenger mellom meg og tronen. Slangeprestinnene trodde bare at vi skulle salves som "Det Hellige Paret" eller hva de nå kalte det. De Hellige Ringene hadde valgt oss, og vi var de første på uminnelige tider. At Brand hadde stjålet ringene hadde ingenting å si. De var så flotte og hellige at når de hadde valgt oss, så var vi hevet over alt. Jeg prøvde å si det til dem, men de skjønte ikke at Jorfi skulle kunne være i stand til å gjøre det jeg visst hun ville gjøre.

Så vi ga opp. De kontrollerte tiden, så vi kunne sitte der i all evighet uten at gjestene måtte vente. Vi ble salvet. Det var så vidt jeg greide å la være å sparke inn trynet på den tispa som salvet føttene mine. Duncan og Emma var der. De så litt overraskede ut. Kim var der. Han bar på en pute med en krone på. Jorfi ledet seremonien, siden hun var den "nærmeste til tronen". Hun sa den fra seg og kronet meg og Mikhail. Det ble en del oppstyr, men hun hadde full legal ryggdekning. Hun Hendrake og Hus Barimen protesterte, men ga seg da den lovkyndige bekreftet lover og presedenser. Mandor var og er Jorfis høyre hånd. De har taket på oss. Dæven det må være bra gøy!!

Hun ba meg om å rydde opp i farsarven min. Hun virket skuffet da jeg spurte hvilken del av den. Bra. En dag håper jeg at jeg kommer i en posisjon hvor jeg kan skade henne slik hun har skadet meg. Såre henne slik hun har såret meg. Jeg hater henne for det hun har gjort mot meg. Jeg hater henne dobbelt for det hun gjorde mot Mikhail.

Kim fikk tak i Bleys. Etter et lite opphold i Avernus kom vi oss omsider hjem til Amber. Bleys hadde ikke oppdaget at det var de originale ringene vi hadde. Han trodde det var kopiene han og Brand hadde laget. Jeg er ikke så overbevist at det gjør noe. Det virket ikke som om han hadde noe imot å se sin sønn et skritt bak tronen i Chaos. Kongen virket heller ikke direkte misfornøyd. Han begikk litt effektiv dokumentforfalskning da han erklærte oss som rette ektefolk og tilbakedaterte det sånn passelig. Viktig detalj, siden Mikhail ville bli drept om det ble oppdaget at vi ikke var gift da de salvet og kronet oss.

Etter det, gikk Mikhail for å snakke med diverse reservemødre og fedre. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk det for meg at jeg burde finne Gerard og fortelle ham nyhetene selv. Jeg fatter ikke at gjorde noe så tåpelig! Hva i helvete slags rett hadde jeg til å brase inn i kveldsmaten hans og plage ham med mine problemer? Han er en opptatt mann som jobber hardt og ærlig. Han fortjener ikke å bli plaget av en slik som meg. Men gjort er gjort. Det eneste jeg oppnådde var å ødelegge kvelden hans.

Først klarte jeg å få ham sint. Så beordret han meg ut på skuta si hvor han sørget for at jeg ble fryktelig full på grogg og måtte fortelle hele historien. Det var ikke noen hyggelig kveld; bitterheten min fløt over ved et par anledninger og jeg tror jeg sa mer enn jeg burde. Tror jeg røpet mitt svarteste minne fra barndommen… Han prøvde å muntre meg opp med å gi meg skårungedåpen. Men ikke engang synet av Gerard i dameklær og blond parykk fikk fram smilet mitt. Og da mannskapet kastet seg over ham og lempet ham i en balje full av iskaldt sjøvann, ville jeg bare skrike. Det er omtrent det siste jeg husker, for jeg lot meg selv synke inn i alkoholtåka. Det var godt å bare slippe vekk….

Gerard må ha kontaktet Mikhail, for jeg våknet opp i Mikhails seng i formiddag. En passende hodepine fra helvete og en morrafrisk Mikhail var straffen. Jeg hadde akkurat våknet og visste at jeg var i ferd med å då en meget smertefull død da han kom inn og pekte ut veien til helvete. Vi skulle nemlig besøke Julian i dag. Han ville ha en formell introduksjon av sin sønns nye kone, og gledet seg til vi kom. Det ble ikke aktuelt, og det fortalte jeg Mikhail. Men i morgen må vi til pers. Det kommer til å gå bra. Jeg har etterhvert oppdaget at jeg er en kompetent skuespiller, og det trengs i mitt nye liv som politisk luksushore i Chaos.

Møtet med Julian gikk greit. Vi lovte at vi selvfølgelig skulle holde en fest. Senere - når vi fikk tid og ‘det politiske klima’ var riktig…Om et år eller så vil det si.

Mikhail er alt for snill mot meg. Han fuzzer rundt, og prøver å friste med forskjellig. Inkludert forsøk på å overbevise meg om at dette ikke er verdens ende... Etter å ha prøvd å late som ingenting, så jeg meg nødt til å si noe:

"Hvorfor driver du og er hyggelig? Du har jo all grunn i verden til å være morderisk nå. Jeg har klart å dra deg inn i Kaos. Med enveisbillett." Stemmen er hul og tørr.

"Det er den eneste grunnen til at jeg ikke har tatt livet av meg." Jeg spøkte ikke, bare konsterte faktum. "Nå er vi egentlig tilbake til det velkjente "verden er ikke slik jeg vil at den skal være". Og vi må gjøre det beste ut av det. Om du virkelig har lyst til å gjøre bot for det her, så tar du deg sammen slik at jeg slipper å være hyggelig og positiv helt alene..."

Mikhail så påtatt overrasket ut. "Blitt det du alltid har hatet? Jeg var ikke klar over at du har gått rundt lenge og hatet mindreårige Kaosdronninger... Dessuten, tenk på den tabben de har gjort med å plassere oss der, stiftere av Brands kirke av de siste dagers Gjenoppståtte, lederne av Unge Amberitters Høyforræderiske Forening, reisende i Tid, Rom og Rosa Bobler!! De tror de har det kaotisk nå! Smil litt da?"

Jeg ble bare lei meg. Fryktelig lei meg. Han prøver å muntre meg opp. Prøver å trøste. Svinser rundt og passer på meg. Men jeg er ikke i stand til å sette pris på det. Alt det fører til er at jeg hater meg selv anda mer. Jeg forlot rommet fort etter denne utvekslingen. Jeg kjente at jeg ville gråte, men det kommer ingen tårer. De må ha frosset fast et sted.

Han prøver så godt han kan å overbevise meg om at dette ikke er verdens ende. At det kommer til å bli bra og at han ikke hater meg. Det er litt for sent. Jeg føler meg bare enda verre når han holder på sånn. Det hadde vært lettere om han hadde vært sint. Det har jeg i det minste fortjent. Jeg har ikke fortjent snillhet.

De andre er det greit med. De kan jeg alltids lure. De ser kun masken. Jeg holder en nøytral maske, snakker like lite som jeg pleier og arbeider desto mer. Ingenting rart i det - jeg har mye lesing og læring å gjøre. Mikhail kan jeg ikke lure. Gerard vet hva som skjuler seg bak masken, men han er smart nok til å unngå meg. De andre… Vel jeg holder som sagt en maske. Hva de tror eller ikke tror befinner seg bak den - om de tror noe i det hele tatt - gir jeg egentlig faen i. Det er ikke som om jeg har noen annen verdi for dem enn som en morsom spillbrikke. Og så lenge jeg gjør det jeg skal, så burde alle være fornøyde.

Jeg bryr meg ikke lenger. Mitt liv er slutt. Det som er igjen er endeløse år med pliktarbeid. Jeg gjør hva jeg enn må for at ingen skal gjøre Mikhail noe. Det er sykt, men sant. Hans liv avhenger av mitt nå. Skjer det noe med meg, så har han et alvorlig problem. Heldigvis for ham, har han mye familie som passer på. Forhåpentligvis. Det hadde vært enklere om han hadde dødd først. Han er det eneste jeg her igjen å leve for. Om han blir borte, så kan også jeg pakke sakene og forsvinne. Da kunne jeg endelig få fred… Kanskje jeg ikke burde tenke lenger enn hit. Det er ikke som om jeg noensinne ville greie å gjøre noe med den saken.