Dette er Sheiras personlige dagboknotater:
Så var det over. Det var verre enn jeg hadde forstilt meg - minnet om smerten hadde bleknet betraktelig i forhold til det jeg fikk føle da sener og muskler ble slitt av.
Fiona hadde forberedt det hele nøye. Hun hadde tegnet opp en representasjon av Mønsteret på gulvet i et rom. Jeg skulle stille meg på et punkt ganske langt inn mot midten, Mikhail skulle stille seg ved begynnelsen.
Fiona forklarte: "Dersom to personer er like nok, så kan de gå det samme mentale Mønsteret. Det var derfor jeg bad deg, Sheira, om å henge sammen med Mikhail et par års tid. Nå skal du stå der ute, ta opp Mønsteret og så skal du bare henge fast og konsentrere deg om å holde deg i live. Mikhail - når du ser henne falle sammen, så begynner du å gå etter henne. Når du kommer frem til henne, må du bære henne resten av veien. Jeg vil følge meg fra utsiden. Jeg kan se det dere ser, men jeg vil ikke kunne gripe inn i det som foregår. Dette området vil være skjermet, og vokterne vokter kun dette området."
Hun nevnte muligheten for at Brand kunne dukke opp, og det gikk et kaldt gufs gjennom meg. En ting var at jeg var redd for at det kunne skje, men når Fiona sa det... Da ble frykten plutselig veldig reell.
Jeg svelget frykten og gikk innover mot punktet jeg hadde fått anvist. Nå var det opp til oss. Jeg kjente svetten piple - jeg var så redd. Det var som om verden rundt meg hadde opphørt å eksistere. Det var bare meg, punktet jeg sto på og angsten.
Hjerteslagene dundret i ørene mine, og jeg måtte kjempe for å ikke hyperventilere. Etter noe som føltes som en evighet (men som sannsynligvis var mindre enn ett minutt), klarte jeg å få kontroll over pust og hjerteslag. Jeg pustet dypt inn og ut noen ganger, og så begynte jeg å kalle til meg Mønsteret.
Det var tungt å dra det til meg. Jeg kjempet hardt for å unngå å bli dratt mot det, i stedet for at jeg dro det til meg. Det trakk så hard. Og desto nærmere det kom, desto mer kjente jeg at det dro i muskelen på baksiden av låret.
Muskelen og senene strakte seg og strakte seg - de ble stramme som pianostrenger, og så revnet de.
Og jeg lå på en tynn Mønsterlinje og så rett ned i en bunnløs avgrunn. Jeg klamret meg fast så godt jeg kunne og forsøkte å få et minimum av kontroll over smerten. Det var ikke snakk om å skifte sår der ute, så det ar alt jeg kunne gjøre. Jeg så at noen begynte å gå Mønsteret langt borte, og kunne bare håpe at det var Mikhail.
Det tok fryktelig lang tid. Og alt jeg kunne gjøre var å ligge der - hjelpesløs som en fugl med brekte vinger.
Men så fikk jeg se noe som fikk blodet mitt til å fryse til is: Bak Mikhail var det noe annet som begynte å bevege seg innover. Det var umulig å se hva eller hvem. Det var som om noe usynlig gikk Mønsteret - en lav "haug" av gnister beveget seg innover. Raskt. Og jeg visste hvem det var.
Jeg kunne føle det helt inn til ryggmargen: Brandt var tilbake og han kom for å ta oss. Mikhail måtte også ha merket det, for han begynte å gå fortere.
Han stoppet opp i Andre Slør og sto der lenge. Alt for lenge. Jeg kunne føle det smilet jeg hatet og fremdeles hater over alt annet bre seg innover i Mønsteret. Brand kom nærmere og nærmere, og Mikhail bare sto der.
Jeg tror jeg ropte til han at han måtte få opp farten, men han vørte meg ikke. Og gnisthaugen buktet seg stadig nærmere.
Mønsteret bølget og buktet seg som om det var blitt levende, og jeg kunne bare ligge der og se.
Endelig begynte Mikhail å bevege seg igjen, og han kom seg ut av det Andre Sløret. Da han kom frem til kanten av avgrunnen, var Brand kommet til ca. midt i snirklene etter den store svingen. Han hadde ikke bremset opp i det hele tatt gjennom Første og Andre Slør!
Mikhail begynte å balansere forsiktig utover. Han balanserte på line over en avgrunn i stiv kuling, han sto på Brands Mønster og han hadde eieren rett i hælene.
Og Mikhail var der for å hjelpe meg!
Han nådde omsider frem til meg og løftet meg opp slik at jeg hang over skulderen hans. Så balanserte han videre, mens jeg skrekkslagen så hvordan Forfølgeren kom stadig nærmere. All følelse av tid var opphørt - det var bare Mikhail, meg, Mønsteret og Fienden.
Brått passerte vi gjennom en dør og befant oss inne i tronsalen i Amber slott. Døren lukket seg bak oss, og foran oss var det tre Mønsterlinjer. En gikk mot tronen, hvor Ambers krone lå. En gikk mot kjelleren der Mønsteret er, og en gikk rett frem og vekk fra Amber.
Mikhail nølte, tydelig usikker på hvilken vei som var riktig. Han begynte å bli fryktelig sliten nå. Jeg ba ham om å gå rett frem, men det var ikke på noen måte aktuelt. Det eneste han var ett hundre prosent overbevist om var at han ikke ville gå vekk fra Amber. For i motsetning til meg, så ligger alle hans mål og ambisjoner nettopp i Amber.
En avgjørelse ble tatt og han beveget seg på nytt fremover. Vi var på tur mot tronen og det gikk fryktelig sakte. Hver eneste millimeter så nå ut til å ta alt Mikhail hadde av krefter og konsentrasjon, så jeg slapp ham på ny inn i mitt sinn og gav ham styrke til å gå videre.
Det holdt en stund, men så begynte ting å gå langsommere igjen. Og noen var på tur å åpne døren inn til tronsalen.
Det er vanskelig nå å beskrive i ord hvordan det føltes der inne. Mikhail og jeg var i en fullstendig åpen link. Jeg hadde gitt meg selv helt over til ham - jeg var bare en forlengelse av hans psyke, samtidig som han var en del av min.
Aldri har jeg gitt av meg selv slik jeg gjorde denne gangen. Jeg kjente det i hele kroppen - det var ikke bare en mental overgivelse den hadde et veldig sterkt fysisk aspekt også. Jeg kunne kjenne ilden som brant i blodet mitt - eller var det Mønsteret? Og en hetebølge som truet med å fortære hele meg.
Jeg fikk med meg at vi var kommet frem til trappen opp til tronstolene, og det var fryktelig tungt for Mikhail å bevege seg nå. Vi var nå én psyke - én vilje som kjempet seg uendlig sakte oppover trappen. Og bak oss hadde Brandt kommet seg inn og var på vei mot oss. Men nå virket det som om også han var sliten.
Jeg var pur viljekraft eid og brukt av Mikhail, og det neste jeg husker er at vi hadde stoppet opp. Vi var oppe ved tronstolene, og Mikhail holdt kronen som om han hadde tenkt å sette den på seg selv. Og rett bak oss var Brand!
Vi kom oss ikke av flekken, for alle kreftene var brukt. Det var rett og slett ingenting mer å hente! Der og da gav jeg nesten opp. Vi var så nære ved å lykkes, men manglet den siste lille reserven av krefter til å ta det siste skrittet.
Det heslige, triumferende smilet til Brandt omga oss. Jeg kunne ikke se det, men følelsen av det var overveldende.
Mikhail var desperat. Hadde vi ingenting som kunne hjelpe oss? Jeg kom på hva Fiona hadde sagt om Sølvtåren. At min mor antakelig hadde gjort noe med den slik at den kunne beskytte meg. Jeg bestemte meg for å gjøre et siste desperat forsøk på å trenge inn i den i tilfelle den inneholdt noe som kunne hjelpe - uansett hva.
Og det var noe der som kunne hjelpe... Logrus! Logrus på Mønsteret! Av alle uhørte og utrolige ting så var dette noe jeg aldri kunne ha forestilt meg. Vår kombinerte psyke var sterk nok til å trenge inn i Sølvtåren, og ut spratt en Logrusmanifestasjon som dekket amuletten der det vred og buktet seg mellom brystene mine.
Vi kunne bevege oss igjen! Og plutselig var vi ferdige. Vi sto i sentrum av Fionas Mønstertegning, og det var over!
Jeg var nummen i hele kroppen, og smertene i beinet mitt kjentes ut som de kom langt borte fra. Og jeg ble med ett veldig klar over hvor tett sammen vi sto...
Jeg har både stått og ligget tett sammen med Mikhail før, men aldri har det føltes slik. En slags sitring eller en form for statisk elektrisitet herjet i huden min. Det må ha vært ettervirkninger av Mønsteret, og at jeg/vi slapp løs Logrus på det.
Logrusmanifestasjonen var der fortsatt. Den ormet og gled rundt over Sølvtåren i en evig, flytende bevegelse. Det var facinerende å se på, for den endret seg hele tiden. En bevegelse der ble aldri gjentatt to ganger. Og jeg følte en slags kribling fra den der den hang rett ved hjertet mitt.
Mikhail så på den med avsky i blikket. Han sier at Logrus stinker og gjør ham dårlig, men jeg kan ikke føle noe slikt. Den er bare annerledes... og farlig. For veien til Logrus går gjennom galskapen og ut på andre siden.
Jeg undret meg over om det gikk an å få den til å forsvinne inn i Sølvtåren igjen, men det viste seg å være enkelt. For da jeg forsiktig tok opp Mønsteret mitt så forsvant Logrus. Mikhail fikk klarsignal fra Fiona og teleporterte oss ut.
Etter Mønstergangen i Fionas slott, så jeg ikke Mikhail igjen før jeg kom til bake til Fanira. Han har oppholdt seg sammen med sin kone i Volkhov. Forholdet mellom oss er ikke det beste for tiden. Han er iskaldt høflig og korrekt overfor meg, og jeg ønsker bare å unngå ham mest mulig...