| Dette dramaet utspilte seg den første natten etter at
Thalassar
og kompanjongene hans hadde kommet til Shadowdale. Brevet til Lord
Mourngrym var levert, det hadde vært fest med mye god mat og drikke, sang
og fortellinger. Våre helter hadde trukket seg tilbake til rommene som
Lorden hadde gitt dem, og alt var stille og fredelig. Thalassar var dypt
inne i Drømmen... "Jeg ble brutalt revet ut av Drømmen. Noe var forferdelig galt, og da jeg fikk opp øynene stirret jeg rett inn i en diger skjelettflaggermus. Den var ikke alene! En diger flokk av ubeistene var i ferd med å sverme inn gjennom vinduet mitt. Det var et merkbart fravær av lyd, de bare svevde inn mens de tomme øyehulene deres stirret på meg. Det var alt for mange til at jeg hadde noen sjanse, så jeg kastet meg ut av senga og forsøkte desperat å komme meg ut på gangen. Jeg presset meg fram mens jeg febrilsk håpte at Corellon Larethian ikke hadde lyst til å møte meg ennå. Jeg kunne ikke noen sanger som ville hjelpe, så jeg ropte alarm i stedet. Å få opp døren var vanskelig. Å komme seg ut på gangen var litt enklere. Men å smelle døra igjen slik at utyskene ble innestengt på rommet mitt var umulig. Tatjana og Glendar hoppet ut fra rommene sine og kom til unnsetning. Det var en lettelse, om enn ikke så stor. Selv om noen av de vandøde flaggermusene angrep dem, så var det plenty nok igjen til meg. Det første som skjedde var at Glendar ble bitt i det har ropte ett eller annet pompøst og begynte å veive med armene. Da var han ute av dansen, for det viste seg at bittene deres virket paralyserende på mennesker. Selv hadde jeg fått flere bitt, men merket ikke noe annet enn at det gjorde vondt. Tatjana prøvde å pepre dem med kastestjerner, men det er ikke bare å treffe når målet består av mer luft enn noe annet. Jeg var i ferd med å forberede en ildsang (Ja - vi kan trygt slå fast at jeg var desperat!), da jeg så noe som fikk blodet til å fryse i årene mine:
En av dem kom stormende mot meg i en vanvittig fart mens han brølte vilt. Over hodet holdt han den største øksa jeg noensinne hadde sett klar til hogg. Det var ikke tvil om at han været alveblod. Det var som om tiden bremset opp... Jeg kommer aldri, aldri til å glemme det synet. Han var barbeint og delvis innhyllet i en diger bjørnepels. Hva som var under vil jeg helst slippe å tenke på. På hodet hadde han en hjelm som en gang hadde hatt to digre horn på seg (han må ha gått sidelengs gjennom normale dører), det ene var det kun rester igjen av. Ansiktet hans var nesten skjult i en urskog av vilt, strittende svart skjegg og hår. Men jeg kunne se mer enn nok der inne... Øynene lyste røde og sinnssyke, det frådet rundt munnen hans. Han kom stormende mot meg for å drepe meg, og jeg hadde kun én eneste sjanse til å slippe unna. Siden han kom så fort, gamblet jeg på at at han ikke ville klare å stoppe dersom jeg hoppet til side i det han skulle til å hogge. (Dverger har aldri vært berømte for sine fabelaktige reflekser.) Jeg bevegde meg slik at jeg kunne kaste meg forbi døra til rommet mitt. Slik ville jeg bli stående på utsiden, mens berserkeren ville være på full fart mot vinduet mitt før han oppfattet hva som skjedde. Så kunne jeg smelle døra igjen, og han ville være alene med en skokk vandøde flaggermus, mens vi kom oss i dekning. Det var en god plan, tatt i betraktning av at den ble til i løpet av et halvt sekund. Det var også dens største svakhet. Da han var helt innpå meg, kastet jeg meg rett over døra og smelte den igjen. Som planlagt havnet dvergen på innsiden. Det var bare det at jeg nå sto side om side med ham... Jeg hadde snublet og var havnet på feil side av døra!! I et øyeblikk av total panikk ville jeg hoppe ut vinduet. Det var større sjanse for å overleve et fall på tre etasjer, enn et minutt sammen med en av Blodklanens berserkere og vandøde kjempeflaggermus. Jeg var fanget! Det var over. Rundt meg svevde de unaturlig stille uhyrene, ved siden av meg sto en usedvanlig illeluktende, gal og blodtørstig dverg og bak meg var det en stengt dør. Jeg fikk bare håpe at de andre greide å komme seg i sikkerhet, særlig Marcus. Berserken hadde visst ropt noe..? Det tok en liten stund før det sank inn. Han var i ferd med å hogge løs på en av de flygende beinhaugene. "Bra jobba, alv! Nå blir det flere på oss!!" Jeg skjønte fint lite, men var mer enn villig til å utsette turen til Arvandor. v Mens han lykkelig gikk i gang med å knuse bein, prøvde jeg på ny å synge frem ild. Jeg greide det nesten, men ble bitt like før klimaks og mistet selvfølgelig tonen. Da brast det for meg. Det haddde hendt alt for mye de siste månedene. Jeg hadde blitt jaget tvers over halve kontinentet med en horde av dverger, drager, leiemordere, trollmenn og annet pakk i hælene. Det var Marcus sin skyld! Og bestefaren hans!! Og nå i natt gikk alle planene mine rett i Avgrunnen fordi de evig forbannede beinskrømtene ikke ville slutte med å bite meg!!! Med et brøl kastet jeg meg rett frem mot nærmeste beinkadaver og dro styggedommen rett i gulvet, hvor jeg prompte rullet meg over den. En særdeles tilfredsstillende lyd av bein som knustes fulgte. Dvergen bæljet stygt i det han dæljet løs på neste beinhaug, og jeg reiste meg opp for å hjelpe til. Det var ikke nøvendig, for han pulveriserte den med to strategiske hogg. Jeg var fremdeles vill av sinne og trampet løs på noen beinrester i det vaktene braste inn i rommet. Da tingene roet seg, kom det for en dag at dvergen ikke tilhørte blodklanen og at ingen noensinne hadde sett slike fleggermus før. Bortsett fra oss da... Vi hadde jo blitt angrepet av slike i Reaching Woods. Tatjana hadde knust det som var av flygende bein ute på gangen, og etterhvert ble også Glendar mindre stiv. (Hadde det enda gått an å si det sammme om personligheten hans..) Jeg takket dvergen, som jeg senere fant ut het Nanoc, for hjelpen. Jeg skylder deg noen øl, dverg!" Det er en takkemåte som alltid går hjem hos dverger. Nanoc var intet unntak. "Kanskje vi får anledning å drikke sammen en dag, alv.", svarte han grufft og marsjerte tilbake til rommet sitt." |
Blodklanen hadde funnet oss!