---

Thalassar har en del venner. Noen av dem er nærere enn andre, først og fremst fordi det er disse han drar på sinnssykt farlige eventyr med, og dermed må legge livet sitt i hendne deres rett som det er. Disse 'noen' er først og fremst Glendar og Nanoc, dernest Tatjana og nå sist en purung alvepike ved navn Tessandria.

Når man lever så intenst og tett innpå folk over tid, så gjør man seg jo opp noen meninger om disse etterhvert. Her er Thalassars syn på sine nærmeste venner:

Negative sider: Hvor i alle dager skal jeg starte?? Han lukter vondt, han snakker vondt, han kler seg vondt, han spiser vondt... Jeg vet ikke om han badet noe tidligere, men etter at vannskrekken hans ble til en fullskala fobi så har han vel ikke tenkt tanken på å vaske seg en gang. Han har fått en stor porsjon av den velkjente grådigheten til dvergene, og ser ut til å være villig til å risikere nærmest hva som helst for å få kloa i mer gull og edle steiner. En serdeles usunn innstilling til bruk av eksplosiver, kombinert med en ring som beskytter mot ild gjør ham til en høyrisikosone. For Nanoc har som regel alltid minst en flaske eksplosiv olje på seg. Jeg var rett og slett glad da han mistet den ringen i Darkhold, og jeg holdt lenge hardt på at han ikke fikk den andre ringen vi fant. Jeg kan bare håpe at jeg fikk budskapet mitt i gjennom. Det at han er beskyttet mot ild er ikke det samme som at vi er det. Nanoc er sta og jævlig, og liker slossing og blodbad litt for godt etter min smak.

Positive sider: Nanoc er som de aller fleste dverger en ærlig kar. Han sier rett ut det han mener i en hver sammenheng, og selv om han ikke akkurat har allverdens med talegaver så vet man i hvertfall alltid hvor han står i en gitt sak. Han er en dverg av sitt ord, og så vidt jeg vet så finnes det ikke svik i ham. Nanoc er også i bunn og grunn en god person, og reagerer spontant og resolutt når han ser overgrep bli begått. Det er en overmodig eller svært uklok banditt som begår djevelskap i nærheten av Nanoc og øksene hans. Jeg tror at Nanoc ville komme til unnsetning om jeg skulle trenge ham, uansett hvike hindringer som lå i veien for ham, for selv om vi er svært forskjellige så har vi også knyttet et bånd. Hans gruffe og upolerte manerer dekker over et trofast og modig hjerte som banker i en dverg jeg er stolt av å kalle venn.

Negative sider: De var det flere av tidligere. Han var svært selvhøytidelig og arrogant i begynnelsen av vår tid sammen. Noe av dette henger fremdeles igjen, men på de fire årene som er gått så har det blitt slepet ganske kraftig ned. Glendar lider av en overdreven tro på sin egen fortreffelighet og storhet, men har er knappest alene. Ydmykhet er ikke noe man ser ofte hos en magiker, og slettes ikke hos en menneskelig en. Han er også grådig, men ikke på gull og diamanter. Glendars grådighet dreier seg om magi og makt. Han vil grave opp gamle hemmeligheter, tilegne seg glemte krefter, styre elementene og være gud i sitt eget univers. Hans arv og hans hemmelighetsfulle væremåte uroer meg av og til. Han har i seg den samme kimen til Mørke som alle frie vesen har. Som magiker i en grådig, maktfokusert mennesketradisjon er sjansene for at den kimen skal vokse, stor.

Positive sider: Han har vist en egen evne til å vokse som person. Fra å være en selvopptatt, arrogant, utrivelig tørrpinne kun interessert i seg og sitt, ar han vokst til å se litt av resten av verden. Han har avslørt at han har en god bunn i seg, og at han faktisk er en venn man kan stole på som stiller opp selv om knipa er trang. Glendar har, i motsetning til alt for mange av magierne i Faerun, fått med seg at de kreftene han søker å styre ikke er uendelige. At Veven som han tapper kraft fra kan tømmes og ødelegges. Og han har fått lære at hans skjeben antagelig inneholder mer enn å bare sitte og gnukke over gamle magibøker. Glendar er her for å gjøre en forskjell, og dette har han så vidt jeg kan skjønne akseptert. Det skal en stor mann til å for å vokse slik Glendar har gjort. Jeg nevnte en kime til Mørke tidligere - vel, vi bærer også kimen til lys i oss. Glendar har tatt vare på den, og gitt den vilkår for å gro. Han er også en jeg er stolt av å kalle min venn. Jeg synes kanskje ikke at han er god nok for min lillesøster, men den mannsperson eksisterer uansett ikke!

Negative sider: Hennes innstilling om at enhver er seg selv nærmest. Tatjana var en leiesoldat i sinn og sjel da vi først ble kjent med henne. Hun jobbet for betaling og kun det. Hensyn til andre var ikke en punkt på hennes dagsorden. Var det noe hun ville ha, så satte hun alle kluter til for å få det uten å se seg hverken til høyre eller venstre. Det var nok gladiatorlivet som hadde merket henne slik. Det er ingen som hjelper deg der ute i arenaen; der er det deg mot en annen gladiator og resten av verden.

Positive sider: Tatjanas evne til å velge livet sitt på nytt. Jeg ble formelig målløs da hun kom til meg og ba om å få en sjanse. Da hun kom å ba om å få lære vennskap. til min skam må jeg innrømme at jeg først var skeptisk og i tvil. Hvordan kan en sånn som henne snu så totalt? Men Tatjana viste seg sann. Noe hadde skjedd med henne under Avatarkrisen vil jeg tippe, for hun fremviste nye krefter og talenter. Denne strie, stolte kvinnen hadde myknet og jeg er glad vi tok vel imot henne og ga henne en sjanse. Paradokset er jo selvsagt at den tidligere så kalde Tatjana nå har fått et varmt hjerte, men sprer om seg med ekte kulde i kamp... Jeg håper vi finner deg i live, Tatjana... Vær så snill å hold ut til vi har funnet motgiften mot den kreftsvulsten som er Scepteret og Enhjørningens Svarte Bok. Mitt gjett er at vi finner deg når vi kommer for å rive dem ned.

Negative sider: Nei sannelig om jeg vet! Hun har ingen som jeg har sett hittil. Jeg går da vitterlig ut fra at de finnes, men jeg kjenner henne ikke godt nok til å ha fått øye på dem. Ja, med mindre man skal dra frem familien hennes da. De kunne jo i teorien finne på noe utrivelig dersom de oppdaget at hun fremdeles er i live og har "solgt sjela" til en sånn vemmelig, nyklekket menneskegud. Men det blir feil å bruke det eksempelet, for det sier ingenting om Tessandria. (Derimot sier det en hel del om Hus Starym...) Ok, hvis jeg arbeider riktig hardt så kan jeg sette opp hemmelighetsfullheten hennes som negativt. Jeg er jo tross alt ganske nysgjerrig av meg. Det blir likevel neglisjerbart, for jeg skjønner henne så inderlig godt.

Positive sider: En lysende sjel i et strålende vakkert legeme. Velsignet og utvalgt av Lathander. Omgjengelig, generøs, kompetent, til å stole på og nok et strålende bevis på at familie og blod har en høyst begrenset betydning. Hun har evnen til å bli venner med nær sagt hvem som helst hvor som helst, og de erfaringene hun har gjort i livet sitt har meislet henne til å bli en vidunderlig ung alvekvinne. Jeg tror ikke Shadowdales befolkning enda har skjønt hvor heldige de er med at hun har valgt å bosette seg blant dem.

Negative sider: Ikke peiling! Jeg aner ikke, og ikke har jeg lett etter dem heller. Kanskje ikke verdenmester i å tale til folket, da særlig de litt mere høyt på strå. Men det er da også i gudenes navn min jobb i denne gjengen.

Positive sider: I likhet med Tessandria har Imrahil et vesen som er lett å like. Han kommer overens med de aller, aller fleste med sin stillferdig kompetente utstråling. Høflig er han også. Til forskjell fra veldig mange andre i Lathanders fold blir han aldri påtrengende i all sin gulkledde, soltilbedende tilstedeværelse. Imrahil er snarere avdempet, holder seg litt i bakgrunnen og taler aldri overilt. Når tiden kommer for mer definitiv aksjon, er han på pletten med et dødelig arsenal av Lathanders gaver. Sammen med Tessandria er han en sann terror mot de onde kreftene, og stakkars den vandøde gespensten som måtte pådra seg deres oppmerksomhet.... Jeg er veldig glad for at han kom og slo seg sammen med oss. Man får aldri for mange prestevenner!