Guddommelig sjakkmatt

Hannali strakte seg dovent. Hun lå bedagelig avslappet i en haug av silkeputer i paviljongen sin og så utover et krystallklart tjern. Vel, egentlig så er det ikke et tjern men en fontene. Men størrelsen tilsier tjern. Hannali kjedet seg, noe som ikke skjer ofte. Afrodite har vært fryktelig opptatt i det siste, det samme har de andre Seldarinene. Rundt henne sang fuglene, og den milde brisen førte med seg en lett eim av underbar blomsterduft. I Hannali Celanils område av Arvandor var det alltid vår og tidlig sommer, alltid sang, musikk, lek, flørt og berusende skjønnhet. Men akkurat nå hendte det ingenting.

Slik hadde det vært i flere timer, og Hannali var i ferd med å bli sprø. Kanskje hun måtte til og lage forbudt kjærlighet igjen? Det pleide alltid å være bra. Hun simpelthen elsket å lage lykkelige slutter. Eller hva med å delta på en vårfest? I en eller annen verden måtte det da være vårfest hos alvene! Hun trakk i den korte, hvite kjolen sin. Viftet litt med tærne og beundret ringene som smykket dem. Kjedelig…

En paradisfugl kom svevende og satte seg på en stolrygg. Den ignorerte henne totalt og begynte å stelle fjærene sine med stor omhu. Det var et usannsynlig vakkert eksemplar av arten. Fjærdrakten gikk i rødt, gult, grønt, blått og skinnende hvitt. Hannali tenkte at aldri hadde hun sett så utrolig klare, sterke farger på en paradisfugl. Det var som om selve idéen paradisfugl hadde kommet til live.

Hun lokket på den, men den enset henne ikke. Hun reiste seg forsiktig og nærmet seg mens hun varlig sang til den. Da hun var kommet nesten innpå fuglen, løftet den på hodet og tittet på gudinnen.

Det den så var litt av et syn: En ubeskrivelig vakker, ung alvekvinne. Hår som flytende gull flommet nedover ryggen hennes, bare en liten oppsats midt oppå hodet holdt ansiktet fri. Hun var ikke spesielt høy, nærmest petit med den lette beinbygningen så typisk for alver. Ansiktet var en hver artists drøm. Fine, markerte trekk i perfekt harmoni. Store, lilla øyne som utstrålte varme og kjærlighet, lange øyenvipper under de to mest utsøkt formede øyenbryn. Munnen var - vel - perfekt. Skapt for sang, for smil, for kyss… Den lette rødmen på leppene var i lett kontrast til den lyse porselenshuden.

Klær var det ikke særlig mye av. Hun hadde en bitteliten, hvit kjole med skulderstropper, generøs utringning og gullborder. Den rakk henne til midt på lårene og var klengete på de riktige stedene. Men hva bryr vel en fugl seg om slikt? Paradisfuglen skakket overlegent på hodet og fortsatte å stelle fjærene sine.

Hannali var litt overrasket. Vanligvis så hadde hun ingen problemer med å kommunisere med fuglene og dyrene rundt Krystallfontenen, men denne var tydeligvis ikke imponert. Kunne det være en av Naturåndene? En slags gud som passet på paradisfugler og slektningene deres? Intet har større tiltrekningskraft på en vakker gudinne enn å bli ignorert, så Hannali økte sine anstrengelser.

Hun manet frem et beger fylt med søt nektar iblandet vann fra Krystallfontenen. Dette burde gjøre inntrykk. Det viste seg å være riktig. Fuglen ble plutselig interessert og så opp på henne med en viss forventning. Hun holdt begeret frem slik at den fargerike gjesten kunne drikke av nektaren. Suksess! Det måtte være en av fugleåndene. Hannali var ikke i tvil.

Da den hadde drukket opp nektaren, utstøtte den en komplisert fløytelyd og fløy opp på taket av paviljongen hvor den satte seg godt til rette. Den var visst ikke innstilt på å kommunisere, så Hannali vandret skuffet tilbake til putene sine og skjenket seg et glass sprudlende vin. I tankene begynte en skulptur å forme seg. Endelig noe å ta seg til! Hun ville lage en statuett som forestilte paradisfuglen.

Hun lå der med halvlukkede øyne og drømte, da fuglen plutselig landet i fanget hennes. Hannali kvapp til i overraskelse, men snart spredde et fornøyd smil seg over ansiktet hennes. Den hadde omsider latt seg sjarmere, det hadde bare tatt litt tid. Selvfølelsen steg et hakk, og verden ble et lystigere sted.

Hun tok den opp og holdt den inn mot seg mens hun forsiktig strøk den over fjærene og hvisket kjærlige, beroligende ord til fuglen. Det så ikke ut til at den hadde noe imot det - snarere tvert imot...

"Hmmm... Akkurat så myke som jeg trodde..", sa fuglen som slettes ikke ver noe fugl lenger. I løpet av en brøkdels sekund, hadde paradisfuglen forvandlet seg til en ung alv, med knallblå øyne og ildrødt hår som krøllet seg viltert rundt hodet hans. Han presset fjeset rett ned i Hannalis delikate utringning og nådde å plante et vått kyss før reaksjonen kom.

"Erevan! Din vemmelige frosk!", hylte Hannali, rev seg løs fra omfavnelsen og jumpet ut på gulvet. Perlende latterhikst var alt hun fikk til svar. Erevan Ilesere, alvenes gud for spøk og moro, triks, fanteri og leven hadde slått til igjen. Lekende lett hoppet han etter Hannali og dro henne inntil seg og prøvde å kysse henne. Belønningen var en solid ørefik. Det fikk ham bare til å le enda mer, men da hun plukket opp en vase for å kaste på ham var det på tide å forsvinne.

"Måtte du falle i Avgrunnen og kysse vroc'er for resten av evigheten! Din elendige snile!! Hvordan våger du å komme til min Kilde og min paviljong og snike deg innpå meg på et slikt nedrig vis??!" Hannali formelig freste. Erevan poppet opp rett bak henne, løftet henne opp og svingte henne rundt mens hun hylte ut protester og forbannelser.

"Neimen ta det litt med ro da, Hannali min kjære. Eier du ikke humoristisk sans i dag?" Han plasserte et kyss i nakken hennes og gliste fornøyd i det han slapp henne ned. Det var et aldeles strålende smil, og den djevelske glitringen i øynene hans indikerte at han var meget fornøyd med sitt siste stunt. Han danset over til putehaugen hennes og slengte seg nedpå.

Hannali protesterte. "Du kan ikke bare komme hit på den måten og trenge deg innpå meg slik! Og kom deg opp av divanen min, du skitner til putene og det er min plass!!"

Men det var umulig å motstå Erevans blendene smil og fandenivoldske personlighet over lengere tid. Latteren hans var bare så desperat smittende... Men ikke pokker om han skulle få vinne så lett! Hannali tok seg sammen like før hun begynte å le hun også.

Han var grønnkledd fra topp til tå i lette skogsklær, og lå for øyeblikket og studerte Hannalis vinkarafler. Det var en kjent sak at Erevan hadde en svakhet for fine viner, og fine viner var de eneste vinene Hannali hadde… Hun grøsset. Han plukket ut en karaffel og forsynte seg av hennes beste og sjeldneste vin. En hun hadde fått i gave fra Couatlguden Jazirian. Hannali ga opp. "Hva skylder jeg den tvilsomme æren av din visitt?"

Erevan tittet opp og på ny strålte det ertelystne smilet mot henne. Han gjorde tegn til at hun burde slenge seg nedpå hun også. "Vel, min skjønne drøm - du så ut til å kjede deg noe aldeles forskrekkelig, så jeg tenkte jeg skulle muntre deg opp litt." Klukklatter. "Du kan ikke påstå at ting er kjedelige nå lenger, eller hva?"

Hannali greide ikke å holde tilbake et knis, og det var slutt på å prøve å se sint ut. "Nei. Kjedelig er vel ikke en tilstand som finnes i din verden. Vil du se å få av deg støvlene! Du skitner til putene mine, ditt elendige villsvin!" Hun dasket lekent til beina hans, og støvlene forsvant i løse luften.

"Har du lyst til å ta et parti sjakk, sukkerspinn?" Han rakte henne et glass vin. Hannali stønnet. "Nei!! Jeg spiller med hvem som helst, når som helst - bare ikke med deg! Du jukser alltid.." Hun så litt furten ut. Alle gangene hun hadde spilt sjakk med Erevan Ilesere, hadde hun tapt. Han spilte bare når han ville ha noe, eller var ute etter å lage bråk. Han var notorisk glad i å rundlure andre guder i alle slags spill. Det var bedre å gå rett på sak.

"Hva er det du vil ha?" Erevan så ut som uskylden selv der han lå og nippet til vinen, men Hannali hadde ingen planer om å spille noe som helst med ham. Han sukket og ormet seg bedre til rette. "Du ødelegger jo all moroa," klaget han.

"Vel, vel. Som du vil, o undersjønne Hannali Celanil. Jeg vil ha en av prestinnene dine.

Av alle frekke...! Hannali ble stum. Dette var helt uhørt! Hvem i all verden trodde han at han var?! "Du kan ikke bare komme her og si sånt!!

"Det kan jeg vel. Faktisk så gjorde jeg det nettopp, og det er din skyld fordi du ikke ville spille. Dessuten er jeg forelsket. Hun er en sann juvel blant Corellons døtre og jeg kan ikke, vil ikke la være å tenke på henne." En smu-ule mer patos enn normalt var for den karen.... Hannali var så forbauset at hun ikke visste hva hun skulle si. Det eneste hun var sikker på, var at han pønsket på noe og at hun ville vite hva.

"Hvem er så denne prestinnen som du lyster etter?" "Lyster etter?!?" Erevan så såret og fornærmet ut. "Jeg er forelsket, sier jeg jo! Du av alle må da kunne se det!! Det har ingenting med simple 'lyster' å gjøre." Ingen i hele Olympus kunne se mer skinnhellig ut enn Erevan.

"Hun holder til i Faerûn - hennes navn er Calliope. Ung og vidunderlig vakker med øyne til å drukne i. Jeg så henne i Tangled Trees utenfor tempelet ditt, og nå kan jeg ikke glemme henne."

Akkurat ja. Hannali visste hvem Calliope var. Ikke rart at hun hadde tiltrukket seg Erevans oppmerksomhet. Ikke bare var hun utrolig vakker, men hun var også mer full av liv og spillopper enn hva godt var.

"Reglene sier at vi ikke skal rote med hverandres prester og prestinner, derfor kommer jeg til deg i min nød. Jeg bønnfaller deg, Hannali. La meg få lov til å kurtisere Calliope."

"Du vet godt at jeg ikke kan la deg gjøre det! Det er ikke lov." Erevan kastet seg over Hannali og overøste henne med kyss. "Å vær så snill! Du kan ikke være så grusom at du nekter meg en stunds lykke. Jeg gjør hva som helst! Hva som helst!!"

Det var for vanskelig å motstå. Calliope var til tider for vill for Hannalis presteskap, så om hun lånte henne ut til Erevan…. Og han ville være skyldig henne en stor tjeneste - Hannali hadde metoder for tjenesteinnkreving som ikke engang Erevan kunne vri seg unna... Hun smilte sitt aller mest forførende smil, og det var ganske så effektfullt. Han var ikke alvenes kjærlighetsgudinne for ingenting...

"Greit. Om du tar deg av henne og innlemmer henne i ditt presteskap, så ser ikke jeg noen grunn til å protestere. Om du forfører en av dine egne prestinner, så er det din sak. Erevan virket litt overrasket over at det gikk så lett. En ekkel mistanke om at det var Hannali som hadde kommet seirende ut, plaget ham litt men ikke lenge. Ingen kunne lure Erevan Ilesere - guden for nettopp lurerier.

De ordnet avtalen, og Calliope var nå på deling mellom kjærlighetsgudinnen Hannali og spøkefuglen Erevan Ilesere. Hun visste det bare ikke selv ennå. Han måtte nemlig vinne henne først. Det var ikke akkurat vanskelig, og han nøt den lille seieren vel så mye som spikket han utførte mot Hannali...

The End....for now..