Marcus og Thalassar tar en prat..

"Du sa du alltid hadde ønsket å bli en romantisk røvertype - alltid klar med en god historie, en ballade til en skjønn dame... Fikk du noen opplæring i dikt og musikk da du var barn?" Thalassar snakker mykt og stille, slik alver gjerne gjør.

"Jo, jeg fikk opplæring.. Enhver sønn - og datter for den saks skyld - av familien Wands får opplæring i "kunster og ferdigheter som enhver adelsmann må beherske" som bestefar uttrykte det. Mitt første barndomsminne handler om en stor bok med bilde av alle adelsmerkene til familiene av rang i Waterdeep. Jeg hadde fått i oppgave å lære alle sammen. Siden var det bokføring, sangteori, noter, fektingens 10 grunnregler. ALLTID bøker og teori. Bestefar mente bestandig at bøker var den beste måten å lære noe på." Marcus skjærer en frustrert grimase.

"Det er ingenting i veien med bøker." Thalassar smiler. "Men de lærer deg ikke mye om livet. Pleide dere å ha underholdning innad i familien? Fremføre sanger, diktlesning og den slags?"

"Nei. Bestefar har ikke sans for dans og moro. Jeg er sikker på at han ble født med en 70-årings mentalitet. Forresten, det er et unntak. Hver Høsttakkefest holder bestefar en sermoni der hele familien må være til stede. Og en gang fikk jeg og søskenene mine synge en sang til ære for Solstaven. Det var utrolig spennende. Vi øvde i lang tid på forhånd og var veldig nervøse, men da alle gav oss applaus etterpå var det bare helt herlig." Thalassar nikker. "Var det da du forsto at du trengte et publikum i livet ditt?"

"Nei, egentlig ikke, men det sådde nok et frø i meg selv om det ikke spirte før flere år senere. Jeg holdt ut med bestefar i enda noen år til, og bøker ble litt mere interessant da han begynte å lære meg magi."

"Mmm.. Det kan være fryktelig slitsomt når familien har høye forhåpninger til sitt avkom. For noen går det greit, men for slike som deg - og meg - er det ikke så lett... Det som er virkelig viktig er hva man gjør med situasjonen. Lar man foreldre og familieoverhoder knuse drømmene og bagrave talentene man har, eller greier man å vise dem hva som egentlig bor i en... Prøvde du å overbevise dem før du ga opp og stakk av?"

"Æh.." Marcus nøler og ser ned. "Nei. Jeg gjorde vel egentlig ikke det. Det hele begynte en kveld da jeg snek meg ned i havnekvarteret og inn på Den Dansende Drage. Jeg hadde hørt et rykte om at en berømt bard skulle opptre der. Hva hun het fikk jeg aldri helt med meg, men den kvelden bestemte jeg meg for å bli som henne. Måten hun trollbandt oss på og applausen hun fikk da kvelden var over.. Marcus øyne glitrer.

"Hvor gammel var du da? Og hvor gammel var du da du dro ut i verden?"

"Jeg så barden med sølvhåret da jeg var 16. Etter det begynte jeg å vanke i det bestefar kalte Syndens Buler. Jeg lyttet til fortellinger fra fjerne land og riker og drømte om en dag å besøke stedene jeg hørte om. Som straff fikk jeg ikke flere penger fra familien, så jeg begynte å opptre for maten. Og det var like greit, for jeg hadde det aldri så spennende før når alt ble ordnet av tjenere. Jeg trivdes best med å spille lutt og synge kjente sanger. Dikting og fortellerkunst fikk jeg aldri helt taket på. Enkelte dager var det smalhans, men da spedde jeg på med andre metoder. Det gikk jo som regel bra. Slik levde jeg glade dager i 2 hele år og hadde liten kontakt med familien. Uheldige omstendigheter førte meg dessverre ut på landeveien som 18-åring, men hell i uhell: Jeg hadde jo drømt om å se verden."

"Barden med sølvhåret!!" Thalassar klarer ikke å holde tilbake en perlende latter. "Ikke rart du ble fortryllet! Hun kunne fått din kjære bestefar til å leke trapesartist i Lord Blackstaffs dyreste lysekrone!! Han ser ut i luften og bli "vekk" et par øyeblikk. Marcus virker temmelig skeptisk til dette utsagnet...

"Så det bar ut på landeveien... Jeg har sett hvordan du går frem, og for å være helt ærlig så fatter ikke jeg hvordan du har overlevd! Egentlig så burde du få opplæring som prest ved et Tymorra-tempel... Har du holdt på slik hele tiden, eller har du blitt djervere etterhvert som flaksen har stått deg bi?"

"Vel, jeg var i alle fall stolt av meg selv den morgenen jeg forlot Waterdeep. Kvelden før hadde jeg nemlig deltatt i et tønneløp med noen kompiser og vårt lag vant. Vi mottok applaus fra jentene, og jeg fikk et særlig fint tørkle fra en av dem. Jeg så en sjanse og vi tok en spassertur under månen. Dessverre viste det seg at hun var datter av en av byens rikeste kjøpmenn, Bharavan Bhaerkantos, og allerede forlovet. Forloveden hennes tok den uskyldige spasserturen vår ille opp og utfordret meg til duell. Vi avtalte og møtes i grålysningen på byfjellet, Mt. Waterdeep. Jeg var vettskremt, men tok meg sammen og tenkte igjennom "Fektingens 10 Grunnregler". Grålysningen kom, jeg var der og vant! Thalassar himler med øynene i sympati og gir Marco et "forloveder-er-håpløse-og-har-alt-for-mye-testosteron"-blikk.

"Jeg var i strålende humør, men da jeg kom tilbake til vertshuset der jeg bodde fikk jeg meg en nedtur. Jeg hadde jo spilt en runde kort med Volothamp Geddarm, han forfattern du vet og med alle bøkene han hadde skrevet regnet jeg med at han tålte å tape noen gullmynter. Men der stod han å ventet på meg og ropte noe om svindel! Jeg spurtet ned et smug og ristet han av meg og fikk skjult meg i en karavane på vei til Cormyr."

"Hva hadde du gjort om noen lurte deg i kortspill? Folk liker ikke å bli lurt, uansett hvor mye eller lite penger de har. Om du absolutt på død og liv vil spille falsk, så må du i hvertfall sørge for å ikke bli tatt! Det lureste er å la være. Det finnes nok av andre måter å tjene penger på. Hvorfor har ikke du skaffet deg en lærer som kunne lære deg skikkelig bardekunst? Du har talent, det har bare ikke blitt pleid riktig."

Thalassar stanser et lite øyeblikk før han setter øynene i Marco. "Forøvrig så er Storm fullt ut i stand til å greie det jeg sa hun kunne greie! Det finnes ikke den mann i verden som ikke hun kan snurre rundt lillefingeren. Hun kunne sannsynligvis fått Blackstaff til å turne sammen med gamlefar Wands." Han gliser ved tanken.

"Ved Tymoras kjoleliv! Tror du det var Storm, Shadowdales berømte bard? Jeg skal innrømme at jeg senere har tenkt det samme selv, men jeg har ikke fått meg til å tro det. Hun holder jo tross alt til i Dalene, gjør hun ikke? Du skulle vel aldri... Marcus ser oppglødd på Thalassar.

"Hun har base i Dalene, Marco, base. Som en hvilen som helst god bard har hun vandret vidt og bredt omkring i verden og opptrådt. Og som en virkelig god underholder, så gjør hun ikke forskjell på arenaer. Hun synger like gjerne på et tarvelig, lite vertshus i en bakevje som for konger. Jeg ville ikke gjøre meg for store forhåpninger om jeg var deg... Men det kan jo tenkes at vi er heldige..."

Han lener seg frem mot Marco og blir intens. "Om du vil ha et godt råd så lytt nå: Lær av Storm. Opptre for både lav og høy, ikke fornærm noen av dem. Ha respekt for ditt publikum, for det er de som holder liv i deg. De mest legendariske av bardene i Faerun kjente alle til denne ’hemmeligheten’. Når du er på et vertshus, så ikke flørt bare med de pene ungjentene. Flørt med kokka, kona til vertshuseieren når han ikke ser - kort sagt ALLE damene! Det er forventet. Det er en del av livet som omreisende underholder. Alt dreier seg om å få folk til å føle seg vel. Få vekk tankene deres fra hverdagen for en liten stund. Spre litt farger. Det gjør man IKKE ved å stjele og lyge!"

Nå blir Marcus taus. "Da burde jeg kanskje levere tilbake denne," sier han ser tankefullt på en bok med sølvpermer han trekker fram fra sekken. Jeg "kom over" den i Cormyr for en tid siden."

"Det er en god begynnelse. Om du finner tilbake til dem du "fant" den hos, og ber om unnskyldning så kan det godt hende at du får det. Det kommer selvfølgelig an på hva slags folk det er. Om det er slike som Felibarr Blacklance, så kan det være en fordel å sende den og et brev med en karavane... Hva er det for en bok, forresten?"

"Har ikke sett nærmere på den, men jeg tror den er magisk. I bestefars bibliotek stod det i en av bøkene om det gamle magiker-riket Netheril at de ofte brukte slike bøker med sølvpermer. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne få en god pris for den hos en magiker."

Thalassar gjør en grimase. "Det kunne du sikkert! Glendar er sannsynligvis villig til å gjøre en del krumspring for å få lagt sine klamme hender på en slik bok." Han mumler obskøniteter om Netheril på drow. (Et meget velegnet språk for slikt...)

Marcus lytter alvorlig og ser ut til å ta ordene til seg. Men litt senere på kvelden stiller han Thalassar et spørsmål om det med å vise respekt for publikum. Etter å ha møtt alver i Mistledale, hadde han blitt svært inspirert og da han en uke senere holdt en opptreden i Saerloon i Sembia framførte han en ballade om alvene. Men da begynte folk å pipe og kaste ølkrus og kniver og Marcus var svært glad for bakdøra og en svarthåret kvinne ved navn Midnight som hjalp han å rømme.

"Jeg ble så sint at jeg forlot Sembia med et skip som tok meg til Tantras. Aller helst hadde jeg lyst til å gi de sembiske alvehaterne en "Stinking Cloud" å tygge på, men Midnight fikk meg heldigvis fra det."

Thalassar gliser bredt. "Første bud: Kjenn ditt publikum! Sembia har vært våre motstandere siden Sembia oppsto. Vi har vært i krig flere ganger. Det er ikke god etikette å lovprise alver i Sembia. Om du vil bli en god bard, så må du lære deg å heve deg over slikt. Gi folk det de vil ha. Det går greit for meg å reise gjennom Sembia, de skuler mye, men er glade i penger og jeg synger for dem også. Når du blir kjent og ikke minst repektert nok, så kan du "ta hevn" ved å lage en sang, eller et skuespill eller dikt som viser dem hvor dumme de er. Men som ung og grønn, må du lære deg å "svelge kameler".

Her formelig lyser det gode ideer ut av øynene på Marcus, og han mumler noe om ypperstepresten Teenwealth ved Torms tempel i Tantras. Thalassar kremter. "Som sagt.. Når du er kjent og respektert nok. Selv da er det viktig å beregne sitt publikum. Venner er også viktig. Og da mener jeg EKTE venner. Sånne som kan hjelpe deg i en knipe uten å flå deg. De vokser ikke på trær, men finnes overalt - fra kongetrone til slavekvarter. De må man ta godt vare på. Om du har tenkt å skjemme ut Torms yppersteprest i Tantras, så bør du ha venner!" Det ser ikke ut som om han har noe imot tanken på en nidvise eller to om en Torm-yppersteprest.

"Hmm. Jeg tror du har rett i det. Torm så ut til å ha en svært sterk stilling i Tantras. Da jeg tok med meg en av de unge prestinnene for å besøke Aylen Attricus Tårn fikk det uante følger og jeg måtte forlate byen i ei høyvogn. Har du forresten sett det tårnet? Det sies å være bygt av Attricus, en av byens grunnleggere. Lengden sier at dersom klokka ringes av "en kvinne med kraft" vil det beskytte byen mot stor fare. Sist det skjedde skal ha vært for flere hundre år siden.

...Jeg skjønner forresten godt hvorfor familien vår forlot Tantras for et par hundre år siden og flyttet til Waterdeep. I Tantras bestemmer kjøpmennene og Teenwealth, og byvakta ser stortsett en annen vei når noe skjer.

Marcus sitter tankefull en stund, og er på nippet til å si noe et par ganger. Thalssar er meget avslappet, og venter situasjonen av. Han nynner helt, helt stille på en eldgammel entisk sang. Det går omtrent i ett med en svak bris som flyter forbi.

Marcus tar mot til seg. "Thalasssar, kan jeg få spørre deg om noe? Du skjønner, jeg satt stor pris på samtalen vår. Tror du vi kunne gjenta det? Jeg føler jeg har så mye å lære, og dersom du vil være min læremester for en tid skal jeg være en oppmerksom elev."

Thalassar reiser seg og gjør tegn til at Marcus skal gjøre det samme. Så Manifesterer han seg. Han virker større og mer Virkelig og veldig alvisk adelsmann. Han legger venstre hånds fingertupper mot Marcus’s hjerte. Den andre hånden hever han mot stjernene.

"Lytt, og du vil høre.
Se, og du vil lære.
Føl, og du vil vite.
Vær ydmyk, og du vil vokse.

Jeg, Thalassar av Hus Khalerian av Cormanthor aksepterer Marcus av familien Wands av Waterdeep som min lærling og følgesvenn. Jeg vil ha ansvar for din underisning, du vil ha ansvar for din læring. Om du sviker, vit at min vrede er evig, og av samme stoff som jorden du står på og stjernene på himmelen.

Aksepterer du, Marcus av familien Wands av Waterdeep meg, Thalassar av Hus Khalerian av Cormanthor som din Mester og følgesvenn?"

"Ja, det gjør jeg."

"Måtte alle bardekunstens guder smile til vårt arbeid." Thalassar tar et skritt tilbake og gransker Marcus nøye, før han ’slipper’ Manifestesjonen. "Dette er en meget, meget gammel ed. Den som bryter en slik ed vil være forbannet og hatet av mitt folk til evig tid. Jeg håper jeg ikke har tatt feil av deg, Marcus Wands."

Så gliser Thalassar bredt og bøyer seg konspiratorisk frem. "Dette skal etter normal skikk og bruk feires med en stor fest. Vi er dessverre ikke i en posisjon hvor vi kan gjøre det - ennå... Men en liten en, kan vi vel koste på oss." Han henter en liten, polstret flaske frem fra sakene sine. Den inneholder alvisk vin som han har hatt med seg fra Waterdeep. Litt av en bragd å klare å skjule den fra Mosammah. Den er blitt spart til en spesiell anledning (som ideelt sett burde ha med en Dame å gjøre), menn denne anledningen er mer enn stor og god nok!

Marcus er i fyr og flamme. Han er dog litt skeptisk til alvisk vin, fordi sist han festet med alver (i Mistledale) våknet han opp frastjålet alle pengene sine og en signetring. Nå var nok ikke tyven en alv, og Marcus glemmer den hendelsen like fort som han kom på den.

Thalassar om Marcus:

I Marcus Wands ser jeg et speilbilde av meg selv som ung. Han har hatt trangere kår for sitt talent enn meg, og det har ført ham opp i mer trøbbel enn han kan overleve uten hjelp. Det kunne også ha blitt min skjebne, hadde det ikke vært for Mester Celidan. Jeg har håp for gutten! Han er ikke like talentfull i alt, men om jeg klarer å få ham til å finslipe det han er god til så burde det bli mer enn bra nok til å gjøre inntrykk på Maskar Wands.

Jeg er likevel redd for at det kan ta en stund å få plukket av ham alle uvanene han har lagt seg til. Når man først begynner å leve på løgner, så blir de fort til en vane. Og før man vet ordet av det, så er man fanget i et nett av løgner som man ikke kan komme seg ut av. Marcus er et klassisk eksempel. Han har tirret på seg en mengde folk, mange av dem mektige og med gode forbindelser over hele kontinentet. Men Marcus har fått en sjanse, og han er tydeligvis smart nok til å gripe den.

Jeg tar ham til meg som læregutt fordi han ba om det. På turen fra Waterdeep har han fått den ene øyeåpneren etter den andre, og han har tatt det til seg. Likeså samtalene vi har hatt. Jeg liker å tro at i hvert fall noe av det jeg har sagt, har gjort inntrykk nok til å jobbe videre på. Forhåpentligvis er jeg i stand til å bli en god rollemodell for ham. Det er litt av en utfordring for en alv å skulle lære en gutt å bli et bedre menneske!

Han er ennå så ung at det burde være mulig å lære ham å lytte. Han har så vidt jeg kan bedømme ikke spor av Talentet i seg, men han kan lære å være oppmerksom. Dypt i alle levende vesener finnes det en nerve som vil svinge med dersom den får kontakt med Musikken. En Ekte Minstrel som meg selv, er fra fødselen av åpen for disse tonene og er trent i å manipulere dem. Jeg verken kan eller vil lære Marcus dette, men harmonien kan jeg kanskje gi ham.

Han er den personen jeg ville ha vært om jeg hadde vært født som menneske. Villskapen, drømmene, kaoset, hungeren, livet i ham... For å bli en god bard må man ha alle disse kvalitetene. Mester Celidan så det i meg. Jeg ser det i Marcus. Som min mester ga meg et fokus (som ikke alltid var like suksessfullt...), vil jeg gi Marcus et fokus. Dersom jeg har flaks, så er Storm i nærheten. Et møte med henne burde gi Marcus motivasjon nok til et langt liv i undeholdningens tjeneste. Hvis ikke, får jeg bare jobbe desto hardere. Neste gang Marcus møter sin bestefar, blir det for å vise ham hvor galt det er å undertrykke talent!