|
"Gudene? Hva jeg mener om gudene? Hmh! Er det så mye å mene eller ikke mene om dem
da? De eksisterer, de lever og kan dø akkurat som oss - det tar bare uendelige mye
lenger tid. Jeg har møtt en del av dem, og vel... guder er folk de også. Bundet av
skapelsens lover akkurat som du og jeg.
Du ser forskrekket ut gutt? Synes du er jeg uærbødig og respektløs? Burde jeg ikke har
brukt lengere setninger da jeg nevnte at jeg har møtt en del guder? Gjerne med ord som
ærefrykt, enorm, aura, skjønnhet, velde, overjordisk, rystende, sjele,
fryktinngytende, overveldende, strålende, og så videre? Føler du at jeg spotter De
Høye ved å omtale dem så uforsiktig?
Han sittter og drikker med selveste Thalassar Khalerian. Den berømte, nei sagnomsuste, minstrelen som fulgte Lady Midnight på hennes vei til Waterdeep fjell, kjempet på dragerygg mot Manshoon og knuste Darkhold og Zhentarim med det. Barden som sammen med sin venner befridde Dagerdale, reiste Myth Drannors Krone på ny, ledet Shadowdale til seier mot hæren fra Zhentil Keep, reddet Tantras fra ødeleggelse, fant skjebnetavlene og sikkert masse annet som gutten ikke har hørt om ennå. Han kunne ikke været lykkeligere. Vennene hans kommer aldri i verden til å tro ham når han forteller dem om møtet med en av de største heltene i Faerûn for tiden. Men hva gjør vel det? Kjekt gliser gutten til Thalassar. "Så det du sier er altså at vi ikke har noen grunn til å være så imponerte over disse gudene. De er bare en gjeng med større-enn-livet menn og kvinner som ikke engang gjør en særlig god jobb? Hvem som he..." Setningen stopper i et forskremt kvekk i det Thalassar kjapp som en piskesnert strekker seg over bordet og røsker tak i guttens halstørkle. Han drar gutten mot seg over bordet og møter ham på halvveien. Nesten nese mot nese. To iskalde, lyseblå øyne borer seg inn i to vide, forskremte brune. Minstelen ser ikke lenger det minste beruset ut - han ser ut som en dødsens farlig, vakkert skulpturert isstatue. "Nei....gutt. Det er IKKE det jeg sier," kommer det lavt, langsomt og intenst fra alven. "Faerûns guder er umenneskelige fordi de har et umenneskelig ansvar. En hver som drømmer om å bli en gud, om å få makt på deres nivå, er en idiot og en gal mann. Jeg kjente Lady Midnaight da hun var en kvinne av kjøtt og blod. Hvilket offer hun gjorde da hun tok på seg rollen som den nye herkerinnen over Veven, vet ingen andre enn hun selv. Dersom jeg kunne lette noe av byrden hennes, uansett hvor lite det måtte være - så ville jeg ikke nøle ett sekund med å gjøre hva enn som måtte til. Dersom jeg kan lette byrdene for noen av de gudene som står for det som er godt og vakkert i Faerûn, så gjør jeg det villig og med glede. De er skapte for å tjene og vokte vår verden i alle aspekter. Men det fritar ikke deg og meg fra ansvar. Også vi har et ansvar for oss selv og den verdenen som ga oss liv. Gudene er der for å rettlede og å villede, for å så og for å høste. Men vi må gjøre vår del. Det nytter lite å sitte på baken og skylde på gudene hver gang ting ikke går slik vi vil, eller å legge alt ansvar og alle avgjørelser i deres hender. Det er ikke deres oppgave å leie hver og en av oss fremover skritt for skritt.
Thalassar slipper gutten og setter seg tilbake på stolen sin. Rundt dem er vertshuset like travelt og støyende som før. Det virker ikke som om noen har lagt merke til den lille scenen. Og hvorfor skulle de det? Gutten husker plutselig på at å puste er en god ting. Han gisper innpå noen munnfuller luft og heller ned resten av vinen sin. Hendene hans dirrer, men ikke pokker om han vil skjemme seg ut foran Minstrelen ved å søle ut noen av de dyre dråpene. Han er en Mann for svarte! Så godt som voksen, og klar for eventyr og heltegjerninger. Han snakker ikke før han er sikker på at han har kontroll over stemmen sin. Det ville være fantastisk ydmykende om stemmen skulle sprekke nå når han snakker med Cormanthors Minstrel. Den er blitt ganske stabilt dyp i det siste, men nå og da - når han er veldig nervøs og når spenningen bruser som verst i kroppen, så sprekker den og han høres ut som et guttebarn igjen. Glumt tenker han at alver sikkert ikke har sånne flaue problemer når de vokser opp... "Så... Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke og ulykke? Er det det du forteller meg?" spør han. Thalassar tenker seg kjapt om. "Nesten helt rett. Vi er alle ansvarlige for å gjøre vårt beste. Vi er ikke alltid ansvarlige for at vi opplever ulykke og vonde ting, men det er som regel andre folk som står bak. Ikke gudene. Det jeg prøver å få frem er vel dette: De gode gudene gjelper de som prøver å hjelpe seg selv. Og det skader ikke å hjelpe andre heller... Hvis du vil vite mer om gudene og lære dem å kjenne så foreslår jeg at du vurderer å tjene en av dem. Hvis du snakker til dem, så hender det at de svarer." Thalassar drikker ut. "Det er blitt sent, jeg må gå nå. Det var hyggelig å treffe deg, unge mann. Måtte stjernene og månen lyse på din sti herfra og for alltid." Han reiser seg og legger en hånd på skulderen til gutten. "Husk å alltid holde harpen stemt. På gjensyn." Før gutten får summet seg og tatt farvel, er barden på tur ut av døren og ut i natten. "På gjensyn..." sier han lavt til Thalassars rygg mens han innvendig kjefter på seg selv for å ha oppført seg som en førsteklasses bondeknøl. Like mye stil og vidd som en sekk poteter. Beshabas ulykker!
I det han beveger seg, kan gutten i et kort mikrosekund ane at det glimter i sølv på innsiden av mannens kappe. En bitteliten sølvharpe....?
|
Vel, la meg fortelle deg at det gjør
ting med en mann å se med egen øyne en guds dødelighet. I løpet av de
månedene gudene vandre i Faerûn, så jeg fem guder late livet. Fem guder.
Jeg så Bhaal dø da en dverg hogg hem ned med en meget spesiell øks laget
for akkurat det formålet. Jeg var til stede da Myrkul døde på Waterdeep
fjell, jeg så Helm drepe Mystra, og jeg var der da Torm og Bane
tilintetgjorde hverandre på reden utenfor Tantras by. Jeg har stått foran
Lord Ao, den siste av skaperne, far til Faerûns guder og gudinner. Sammen
med mine nærmeste venner så jeg hvordan våre guder var som maktesløse, små
barn under hans blikk. Sånt setter ting i perspektiv."
Thalassar fortsetter å helle innpå vin, som han har gjort hele kvelden.
Det er synd å si det, men Cormanthors Minstrel er full som en dupp.
Unggutten, han kan ikke være mer enn toppen seksten vintere gammel, ser
ikke ut til å la seg plage av det.
Jeg snakker om gudene med et
fravær av ærefrykt og undring fordi jeg har fått ane en bitte, bitte liten
flik av hva deres eksistens er. For å si det veldig forenklet: Jeg føler
at jeg på mitt ubetydelige, lille, dødelige vis har et slektskap med dem.
Et uendelig lite støvkorn av forståelse for hva deres oppgave er. Nok til
å kunne ta et skritt tilbake og ikke krype for dem eller snakke dritt om
dem i frykt og uvitenhet. Og la meg få det sagt: Jeg er glad det ikke er
meg der oppe!"
En eldre mann som satt ved
nabobordet letter på seg og flytter stolen sin over til guttens bord. Uten
så mye som å spørre først, forsyner han seg av vinkrukken som står på
bordet. "Så, jeg hører du har en harpe gutt. Hva med å spille litt for
en gammel man?" grynter han.