Du lurer kanskje på hvorfor jeg trengte beskyttelse? Vel det har seg slik at jeg har et noe uvanlig trekk - faktisk unikt blant alver: Håret mitt er helt hvitt. Hvitt som nysnø. Det er en arv fra min mormor som igjen hadde det fra sin farfar. Han var drow. Det er ingen ting alver hater mer enn nettopp drowene, våre onde søsken som holder til i Underverdenen. Jeg har ingen andre synlige trekk som røper de få dråpene drowblod i meg, men det er liksom ikke nødvendig. For andre alver er hårfargen bevis nok. Vi snakket aldri om det.
Det var ikke så enkelt å vokse opp med en slik arv hengende over seg. Men Hus
Khalerian er et fyrstehus, og samholdet innad er sterkt så det gikk nå på et vis. Det
skal ikke legges skjul på at jeg fikk høre en del vondord, og jeg hadde svært få
venner. 
Det vil si - få venner blant de andre
barna. Men jeg hadde andre venner. Clepsydra - en alvedrage, en gjeng feer og en
familie med leprechauns (det mennesker kaller nisser). Med slike venner er man dømt
til å havne i trøbbel. De hadde hele tiden spillopper og pek på gang, og jeg deltok
med stor iver og glede. Problemet var at de hadde en naturlig evne til å bare
forsvinne. Og som regel så glemte de å få meg også til å forsvinne. Så den som ble
tatt, det var meg. Vi var en ellevill bande, og Alvehoffets store skrekk. Det var i
hver fall det vi likte å kalle oss.
Jeg har alltid vært glad i å synge. Da jeg var liten, gjorde jeg ikke stor annet enn å svime rundt og synge og nynne for meg selv. Allerede da kunne jeg høre toner som ingen andre kunne høre. Jeg var vel omlag 15 år gammel da jeg ble ‘oppdaget’ av ham som skulle bli min læremester: Celidan Durothil. Han var egentlig bare innom for å hilse på Kongefamilien, men ble værende i området i hundre år på grunn av meg. En dag jeg gikk og surret for meg selv mellom trærne holdt jeg på å gå rett på en eldre gullalv. Mitt første inntrykk av ham var skremmende: Han var enorm! Det lyste av ham på en måte jeg aldri hadde sett før og jeg trodde jeg sto foran en gud.
Da jeg fikk summet meg litt, så jeg at han egentlig var en veldig liten mann. Det var auraen hans som var stor. Han presenterte seg kort, og forlangte å få vite hvem jeg var og hva i all verden jeg innbilte meg at jeg holdt på med! Celidan hadde med en gang hørt at jeg hadde Gaven, og ga prompte beskjed om at den måtte kultiveres. Jeg ante ikke hva han snakket om, men han bare dro meg rett avgårde til min farfar Dwynlaith. Celidan har en type autoritet som til og med imponerte overhodet til Hus Khalerian, og jeg var fra den stund av Mester Celidans elev.
Han var en streng mester, og tvang meg til å jobbe hardt. Likevel fant jeg alltid tid til tull og tøys, og jeg tror nok at min farfar til tider tvilte på Celidans klarsyn. Det jeg etterhvert tilegnet meg av kunnskaper, gjorde at jeg fikk et enda nærere forhold til vennene mine. Jeg fikk en dypere forståelse for hvem og hva de er, og hva deres oppgave er. De på sin side fikk en ny respekt for meg, og særlig Clepsydra lærte meg en rekke av sine hemmeligheter. Det er fra henne jeg har lært det jeg kan om illusjoner og drømmebilder.
Jeg fikk andre typer opplæring også. Som seg hør og bør en sønn av Hus Khalerian, fikk jeg opplæring i alt det en ung alvisk adelsmann må beherske. Etikette, konversasjonens edle kunst, heraldikk, dans og fektekunst. Jeg kom ikke i nærheten av å bli like flink som min bror Lleirath, men så forsøker da også han å gå i vår fars fotspor. Mundan magi fikk jeg også opplæring i, siden det er en av grunnpilarene i vår familie. Men her blandet Mester Celidan seg inn, og fikk det tonet ned til et minimum. Han ville ikke at jeg skulle få sansene svekket av ritualer og inkantasjoner.
Da jeg var i tyveårene tilbragte vi mye tid ute i skogen, vekk fra hoffet og ‘sivilisasjonen’. Der ble jeg kjent med en stamme kentaurer, som jeg siden har holdt kontakten med. Det var hos dem jeg virkelig lærte hvordan pil og bue skal brukes. Det blir ofte sagt at alvene er mestere i bueskyting, men sannheten er at kentaurene overgår oss når som helst, selv i kraftig bakrus.
Da jeg var i mitt fem og nittiende år, tok Celidan meg offisielt opp som sin lærling. Du synes kanskje dette høres rart ut? Det har med protokoll og etikette ved alvehoffet å gjøre. Som offisiell lærling til en Mester, fikk jeg en ganske høy posisjon. Særlig siden det var snakk om en Ekte Minstrel. Det å få opplæring som en slik musiker er like langvarig og krevende som treningen en Bladesinger må gjennom. Man blir aldri ferdig, selv ikke når man har fått Mestertittelen. Han kunne ha gjort det da jeg fylte nitti, men Celidan er en mann med en svært egen filosofi. Han ville være sikker på at han fikk en ‘ordentlig egnet’ lærling når han først skulle ta seg en... Så han lot meg steke i mitt eget fett i fem år til.
Livet mitt forandret seg totalt etter opptaksseremonien. Alle de nydelige, unge pikene som jeg hadde sett håpløs etter, begynte omsider å gjengjelde blikkene jeg sendte dem. Til og med de som bare noen få år tidligere hadde innklaget meg til Kongen for å ha sneket meg inn på rommene deres om natten... Også jeg som bare ville bli lagt merke til? Den historien kan du sikkert få senere, en gang. Jeg nøt en endeløs rekke av romanser, intriger, halsbrekkende rømninger fra sinte fedre, heftige affærer og ville sjalusidramaer. Og når jeg sier ‘nøt’, så er det bare forbokstaven. Endelig var det slutt på mitt liv som en outsider. Nå var jeg plutselig en ettertraktet ung alv. Jeg fikk invitasjoner til å opptre for alle de store adelsfamiliene, ja selv for Kongen. (Som for øvrig tilga meg en lite ‘episode’ jeg hadde vært innblandet i en del år tidligere..)