|
Når jeg ser tilbake på de siste fire-fem årene så blir jeg skremt. Rett
og slett skremt. På fire små år, fra 1356 til 1360 i tidsregningen til
N'Tel Quessir har jeg vært med på mer enn en vanlig Tel'Quessir opplever
i hele sitt liv. Fra å være en bekymringsløs minstrel i lære hos Faeruns
siste store mester, fra å vandre fritt i rikene og skogene her, fra å
være lillebror Thalassar i min familie er jeg vokst til å bli Mester
Thalassar, Cormanthors Minstrel, Zhentarims bane, Darkholds ødelegger,
Shadowdales venn, vokter av Myth Drannors Krone osv, osv. Jeg er blitt
viden berømt, noe en hver bard drømmer om, men ikke så mye på grunn av
min musikk som på grunn av det jeg har vært med på. Alt på grunn av et
par tilfeldige møter og bekjentskaper gjort i trengte
situasjoner. Glendar, Tatjana, Nanoc, Idowa, Belbrina, Marcus.... De er
alle del i min Sang. Hvor begynte denne historien? Begynte den i fangehullene i Zhentil Keep? Eller begynte den i Waterdeep da Maskar Wands leide oss for å eskortere sitt barnebarn Marcus til Shadowdale for å få ham unna trøbbel? Startet den da Marcus stjal scepteret fra Sabbas? Eller startet hele historien mye, mye tidligere i Netheril... Jeg antar at det kommer an på øynene som ser og hva man legger vekt på. Kampen mellom godt og ondt har pågått siden tidenes begynnelse. De siste årenes hendelser er bare nok en bølgetopp i en storm som har rast i eoner, så jeg velger å si at vår sang starter i Waterdeep i 1356 DR. Jeg var blakk og ville hjem, så det passet perfekt å være med på å eskortere Marcus østover. Lite ante jeg da om hvilket ansvar som allerede fra den stund av hvilte på mine kompanjonger og meg. Vi trodde en kort stund at oppdraget var over da Marcus hadde fått scepteret tilbake og gudene hadde sagt sitt. Men vi fikk fort nok se tegn som tydet på det motsatte. Jeg tilbragte noen måneder hjemme under Cormanthors grener den vinteren. Så forandret mitt hjem var blitt. Så tomt og stille... Den vinteren forlot Mester Celidan Faerun og reiste vestover. Jeg fikk min siste læreperiode med ham, hvor han innprentet storheten i Kronas Ånd i meg. Og han etterlot meg Månesverdet sitt, Aquillimar, som skjulte en av våre mest dyrebare skatter i full åpenhet. En selvmotsigende påstand, sier du? Langt i fra. Hvem ville vel drømme om at smaragden som prydet pommelen på Minstrelsverdet i virkeligheten var Alvenes Smaragd fra Myth Drannors Krone? Ikke jeg i hvertfall. Året som fulgte tvang meg til å bli voksen. Rapportene om at hærer ble marsjert opp både nord og sør for skogene mine ble flere og grimmere. Jeg fikk selv oppleve Sembias hær på nært hold. Situasjonen var så spent at en krig kunne eksplodere når som helst og det ville bli den endelige slutten for Cormanthor. Alle visste det, men ingen ville si det høyt. Thalassar Khalerian innså at han ikke lenger kunne tillate seg å vandre rundt i sin egen lille drøm. Jeg våknet og bestemte meg for å gjøre mitt ytterste for å forhindre krigen. Uerfaren som jeg var i slikt, la jeg en vill og dristig plan. Den fungerte bedre enn jeg hadde våget å håpe på, og Sembia fikk andre ting å tenke på enn Cormanthors tømmer. Denne bedriften, og de tidligere gjerningene mine i og rundt Shadowdale, ble min inngangsport til Harperne I Tussmørket. Storm Silverhand ga meg sølvharpen som jeg hadde drømt om å få bære i mange år. Det var for sent å snu, jeg var blitt voksen... Året 1358 bragte Avatarkrisen ned over oss. Gudene vandret på kontinentet i dødelig form. Nanoc, Glendar, Idowa og jeg ble de som løp rundt og søkte Skjebnetavlene. Med på turen fulgte Midnight, for hun måtte finne en måte å bli gjenforent med sin Kelemvor på. Deres er i sannhet en kjærlighet som overgår alt. Hun aksepterte til slutt et tilbud fra Lord Ao om å overta Mystras plass, kun for å få være sammen med sin elskede atter igjen. Så fulgte striden mot Manshoon og hans svarte nettverk Zhentarim. I løpet av mindre enn et halvt år greide vi å spore opp alle delene av Krona og få satt den sammen, akkurat i tide til å stoppe Manshoon, eller Trigas som han het i Shoonriket for tusen år siden. Tapene var tunge. Berdusk falt, og Harperne fikk et stygt tilbakeslag. Men Zhentarim ble knust, forhåpentligvis for godt. Nå ser vi at i ruinene av det svarte nettverket vokser det frem en ny kult. En ny religion som bruker Scepteret som symbol og ånd. De skal vel fylle hullet etter de tre døde gudene, men må det på død og liv skje i min bakgård?? Må det på død og liv skje rett på dørstokken til min skog skade mine venner og mitt blod?! Hvorfor kan de ikke dra og bygge opp ondskapen sin et annet sted? Hvorfor kan ikke vi få være i fred i noen år? Hva i svarteste er det som er så attraktivt med Dalene, Cormanthor og Månesjøen som gjør at hver gang vi slår tilbake en ondskap der så dukker en ny opp? Nå høres jeg bitter ut. Det stemmer kanskje litt. Jeg har tatt et ansvar gjennom å blande meg inn i det som skjer i området. Jeg har tatt et ansvar gjennom å dra rundt sammen med vennene mine og kjempe mot disse kreftene og vinne. Men hittil så ser det ut som om de seirene vi har hatt kun er midlertidige. Hver gang vi har trodd at vi har vært så nær å se enden på striden i vår del av verden, så viser det seg at det egentlig bare er oppstarten på et nytt og enda mer intenst kapittel. Med den voksende kulten til F'Zoul Chembryl truende like over åskammen, er det ikke snakk om å kunne ta livet mer med ro. Min samvittighet vil bare ikke tillate det. Etter at jeg bandt min sang inn i Cormanthors symfoni og ble ett med skogen, er det helt umulig å vende tilbake til det bekymringsløse livet som en vandrende sanger. Etter at jeg møtte Vokteren i tidskrypten, hun som overlot Krona i min varetekt, så kan jeg ikke snu ryggen til ansvaret og plikten. Jeg hentet Krona, jeg bragte den og de tre steinene sammen til stedet der Corellon og hans Prestinne kunne gjøre den hel igjen. Jeg bar Krona på mitt hode, og det er et ugjenkallelig skritt å ta. Ønsket jeg noensinne å alt dette ansvaret? Nei. Nei, nei og atter nei. Men det ble nå en gang slik. Jeg hadde visst mer i mitt hjerte enn rosa skyer og vimsete drømmer, men det er tider hvor jeg ønsker mer enn noe annet at jeg kunne få uskyldigheten min tilbake. Jeg håper jeg en dag kan finne han eller hun som rettmessig skal bære Krona. Først da ender min vakt over den. Resten av verden synes å tro at Irithylene er utdødd, og jeg har tidligere vært av samme oppfatning. Men nå heller jeg i motsatt retning. Aravae Irithyl ville ikke ha reist fra riket sitt, uansett hvor ruinert det måtte ha syntes på den tiden, uten å etterlate seg en forsikring. Hun visste at hennes reise meget sannsynlig ville føre henne langt vekk fra Cormanthor - sannsynligvis for godt. Aravae visste at hennes elskede Josidiah Starym hadde dratt ned i det Mørke Dypet for å finne Ary'Velahr'Kerym, Krigersverdet. Hun visste at sjansene hennes for å greie å finne ham og overleve, over fire hundre år etter at han forsvant, var små. Ingen Irithyl ville ha overlatt sitt ansvar, sin arv til tilfeldigheter og mulig kaos. Hun må ha etterlatt seg noe; spor, beskjeder, et testamente av noe slag i fall hun ikke kom tilbake... Det er opp til meg å finne det, for Cormanthor trenger sin arving nå mer enn noensinne. Minstrelen gjør så godt han kan, men det er ikke mulig å være flere steder samtidig. Jeg kan ikke både reise rundt og bekjempe Scepteret og spore opp glemte artifakter, og samtidig veilede restene av et stort rike til ny vår. Thalassar av Hus Khalerian er ikke Kronas arving, han er ikke Cormanthors rette leder. Men han er ganske sikker på at denne alven finnes, og at det er mulig å finne ham eller henne. Aller først må jeg bare få sørget for at Krona forblir der den hører hjemme. Prioritet nummer en akkurat nå, er å stå opp mot rådet i Evereska og forsvare Cormanthors rett til sin krone. Cormanthor er fremdeles et rike, men Evereska fremdeles bare er en bystat. Evereska er gammel og viktig for Tel'Quessir, men Cormanthor er eldre og hellig for oss. I sommer skal jeg få det gjennom, i hvertfall for en stund. Så skal jeg fortsette jakten på Enhjørningens Hvite Bok sammen med mine venner. Atter en gang vil turen gå til Myth Drannors falne skjønnhet. Kanskje vil denne artifakten Tessandria søker, Lathanders Hjerte, bringe mer sårt tiltrengt styrke til området - hvem vet? Jeg lurer på hvor mye tilfeldighet det er at alle disse hendelsene har hatt akkurat oss i sentrum... Er det tilfeldig at akkurat vi ble involvert i historien om Scepteret og Krona? Jeg liker å tro at hver og en av oss har en innflytelse over vår skjebne. At vi ikke bare er gudenes marionetter. Men Glendar er etterkommer av Shoon og bærer Shoons scepter og bor i Shoons slott. Jeg er av samme blod som Coronalene i Cormanthor, og Nanoc er av Thetyamars klan. Vi har alle dype røtter i området her, selv om Glendars er fjerne og glemte. Var det tilfeldig at jeg ble lærling hos minstrelen som hadde fått ansvaret for å vokte alvenes smaragd? Visste Mester Celidan at jeg hadde sjansen til å bringe nytt liv til det gamle Forbundet? Eller var han bare en forbasket heldig fyr som fikk seg en lærling i siste liten. En arvtager til å vokte skatten videre når Sehanines månebuer inntok den gamle Mesterens øyne? Ai, hva nytter det vel å plage seg selv med slike spørsmål. Om jeg går ut og roper til gudene, vil jeg vel få svar? Hah! Aldri. Jeg savner Storm i stunder som denne. Hun var den som kunne rive meg ut av tunge tanker og få meg til å le og se lys igjen. Akkurat som jeg kunne gjøre det samme for henne. Huff, som jeg savner den sølvhårede, leende kvinnen! Hva er så mine mål for tiden? Jo:
Å ved Lolths åtte hårete legger!!! Jeg ville jo bare synge og ha det morsomt og nyte livet! Jhaele! Mer vin til mitt bord. Jeg har sorger å drukne i kveld...
|