Etter at man har gjort opp kjøtt, fortalt jegerhistorier, spist og drukket godt hjelper Delthrin Tammith med oppvasken.
"Har du tid til å ta en liten time til å snakke privat? Jeg har noen ...ting ... jeg gjerne skulle snakket med deg om."
"Ja, så klart?" Tammith pakker vekk de siste sleivene og knivene. "Vi kan gå på rommet ditt eller noe?"
Delthrins vagt antydende småertende smil er ikke helt som vanlig. Det ligger ikke like mye sjel bak, kanskje. "Du er alltid velkommen på rommet mitt..."
Delthrin henger opp håndkledet og tørker av benken før han henger opp kluten.
Så trasker de to opp.
Når de kommer opp på rommet lar Delthrin Tammith sette seg først. Hun
setter seg på stolen, og Delthrin setter seg lett henslengt i sengen
"Hvor mye har du lært deg om religion og guder etter hvert?"
"Mye og mye.. jeg har jo fått plukket opp litt etterhvert, men det er ikke min sterke side, vil jeg si. Hvordan det?"
"Jeg lurte på hvor mye du forstod av hva som skjedde når vi sloss, og hva du gjorde."
"Jeg... kjente at det var noe der som jeg kunne ta tak i. Og det gjorde jeg."
"Jeg trodde det var du som startet å trekke oss inn i denne samlingen, jeg? Mener du å si at det hele ble startet opp av Tempus?" Delthrin ser litt overrasket og kanskje litt skuffet ut.
"Vet du, det aner jeg faktisk ikke."
Delthrin ser tankefull ut.
"Du kjente en kraft eller noe og tok tak i det? Var vi
andre med der da, eller var Tempus der?"
"For meg var det bare Tempus da."
"mhm...
Og så hentet du inn oss andre, eller? Jeg følte at det var du som tok kontakt
med meg selv om Tempus også var der..."
"Jeg... " Tammith leter fortsatt etter ord. "...gjorde det som var rett."
Delthrin ser litt tvilende ut.
"Det er jeg ikke i tvil om at du mener. Jeg vil bare
gjerne forstå hva du gjorde og om det var deg eller Tempus...
Jeg har ingen problemer med å overgi kontroll over meg selv til deg eller å la
deg fylle meg med krefter og dele sjelen min.
Jeg føler ikke det samme overfor Krigsherren."
"Mhm. Jeg skjønner at det må være vanskelig." Tammith tenker seg litt om. "Det at jeg kan lage det båndet, sjelebinde, det er jeg sikker på er meg. Og det oppfatter jeg som veldig viktig, for det var det som tillot oss å operere som en person. Men den ekstra styrken og utholdenheten kom nok fra Tempus. "
"Det var slik jeg oppfattet det også. Det var du som
søkte kontakt og han hang på en måte med. Jeg kunne ikke søke den ene uten å få
med den andre, men jeg er redd jeg vil måtte motsette meg en slik kontakt senere
om den også da bærer Krigsherren med seg.
Han er en av de Gudene Sûne holder som fiender og jeg kan ikke rolig motta en
velsignelse fra ham."
"Det er selvsagt ditt valg, men som du skjønner så velger jeg ikke selv hvem jeg prøver å binde." Tammith ser litt småirritert ut.
"Det var jeg ikke klar over. Bindes bare en gruppe
folk, og det er det? Det var ikke meningen å anklage deg for noe, jeg bare
forsøker å forklare hvorfor jeg synes det var en til dels svært ubehagelig
opplevelse. Ikke bindingen, men velsignelsen.
Jeg har til og med diskutert det med Sûnes Erkeengel."
Delthrin ser først unnskyldende ut, og så litt mistilpass ut. Det er kanskje mer her enn han sier med en gang...
"Kom engelen for å fortelle deg at det var galt det vi gjorde?" lurer Tammith på.
"Neida. Jeg følte meg skitten innvendig etter å ha hatt
Krigsherrens krefter vaskende gjennom meg, og spurte Tenry hva jeg burde gjøre.
Han foreslo at jeg la det hele frem for Sûne, noe jeg burde ha tenkt på selv.
Etter morgenmessen, mens dere andre sov, så satt jeg alene i Tempelet og snakket
med Ham.
Han sa jeg skulle hjelpe til i tempelet og holde hjertet rent og følge den rette
veien mot Sûnes kjærlighet. Det er det jeg har gjort de siste dagene. Og jeg
tenkte at jeg skulle få snakket med deg.
Jeg..."
Delthrin ser litt tafatt og kanskje litt trist ut. Han ser ikke ut som han finner ordene.
Tammith blir litt med seg når hun ser at Delthrin har det fælt. Hun strekker seg frem og tar ham i hånden. "Delthrin, jeg vil gjerne hjelpe deg... Hva er det for noe som er galt?"
"Alt?
Ingen ting?
Jeg vet ikke helt.
Først så var det at jeg hadde tatt imot en velsignelse jeg burde latt være, men
det er på mange måter avgjort og ferdig. Jeg har gjort noe feil og tar
konsekvensen av det.
Det var tyngre å få vite at jeg har følelser som ikke er ment jeg skal ha. Jeg
vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det."
"Følelser du ikke burde ha?" Tammith ser bekymret på Delthrin. "Hvordan vet du det da?"
"Jeg snakket med Octesian om hvordan jeg skulle snakke
med Jehlonna og om hvordan jeg har forsøkt å male et bilde og ikke får det til
og hva jeg burde gjøre.
Han fortalte meg at hun ikke er passende for meg. Vi vil møtes fremover også men
jeg skal søke en annen kjærlighet enn hennes.
Hvordan skal jeg oppføre meg?
Hva skal jeg si om jeg skal si noe?"
Delthrin ser oppgitt og lei seg ut.
Tammith flytter seg over senga og legger en arm rundt ham. "Men... sa han noe om hvorfor? Jeg trodde Sune var for kjærlighet og at man var glade i hverandre?"
"Sûne er kjærlighetens gudinne. Hun byr oss å søke
kjærlighet og skjønnhet hvor vi er og vennskap der kjærlighet ikke kan bygges.
Når Hennes Erkeengel sier at Jehlonna ikke er passende for min kjærlighet tror
jeg Ham. Når han byr meg å søke den Kjærlighet som kommer fra Henne gjør jeg
det, og med glede, men det er ikke lett.
Det er ... vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre."
Delthrin veksler følelser som sokker flyr rundt i en vaskemaskin, og gjør ikke noe forsøk på å skjule ting. Han er først og fremst Glad og lei seg og sikker og usikker.
"Jeg trodde du... " Tammith stopper seg selv. "Hva skal du si til Jelonna? Vil ikke hun lure hvis du slutter å treffe henne?"
"Jeg vet ikke. Jeg spurte om ...
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg tenkte du kanskje kunne ha noe
fornuftige idéer om hvordan Damer reagerer og slikt.
Bildet blir aldri ferdig slik det var tenkt. Jeg lurer på å gjøre det om til en
dekorasjon i Tempelet. Jeg har en idé om hvordan det skal bli. Den inspirasjonen
gir mer resonans så det føles riktig.
Jehlonna har virket anderledes etter Shieldmet, og hun har vært ganske avvisende
etter at hun kom tilbake hit. Jeg vet ikke hvor jeg har henne.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre ut over å søke den Kjærligheten Sûne gir og
forsøke å være den jeg skal være."
"Og du er helt sikker på at det er dette du vil gjøre? At du vil følge beskjedene du fikk nå, selv om det betyr at du ikke får være sammen med Jelonna?"
Øynene til Delthrin fylles sakte med tårer men det ligger en sikker glede i
all sorgen.
"Jeg vil følge Sûne. Det finnes ingen kjærlighet større
enn hennes, og jeg vet at den er verd alle offer jeg må gjøre, selv om de kan
kjennes tunge når de må gjøres. Jeg har møtt Henne, og kjent den kjærligheten..."
Delthrin trekker pusten litt 'hikstete', "men nå gjør det
bare vondt..." og så får tårene strømme fritt.
Tammith tror ikke det finnes ord som er store nok til dette i det hele tatt,
så hun bare holder godt rundt Delthrin, rugger ham litt og mumler trøstende
ingentingheter til han har fått ut det verste.
Og så er hun så ubehjelpelig gørrsint at hun holder på å sprekke. Hadde hun hatt
han Englejævelen her så skulle hun plukket av fjæra og trødd dem langt oppi ...!
Etter en lang stund roer Delthrin seg ned og puster roligere igjen og tørker tårene. "Tusen takk. Jeg vet ikke om jeg kunne klare å gå den veien jeg må gå om jeg ikke hadde hatt en så god venn som deg. Hva jeg skal gjøre og hvordan vet jeg ikke, men jeg vet hvilken vei jeg skal gå, så får jeg forsøke å finne ut hvordan."
"Jeg skal ikke si at jeg skjønner hva det er du
opplever nå, for det blir bare tomt. Men jeg skal prøve å hjelpe deg så godt jeg
kan ihvertfall.
Sune må ha store planer for deg, for det er mye hun krever..."
Delthrin ser ned og tenker seg litt om. Når han ser opp er øynene levende og
det glitrer i de metalliske spettene i dem.
"Det at du er her er en stor hjelp. Og selv om Hun krever
mye så skal jeg klare å leve opp til forventningene. Du har også gitt meg en idé
og en inspirasjon for noe arbeid jeg kan gjøre. Den veien jeg går nå vil neppe
bli lettere, men du har gitt meg inspirasjon, trøst og håp. Jeg håper jeg kan
gjengjelde det og samtidig at du aldri vil trenge det."
"Ingen skal si at vi ikke er stae ihvertfall, og siden vi er det begge to må det være en egenskap fra gudene." Tammith smiler litt av sin egen påstand. "Akkurat hva du skal gjøre med Jelonna er jeg ikke sikker på, for jeg vet ikke helt hva slags forhold dere har hatt til nå. Men hvis hun har trukket seg tilbake og ikke helt vil ha kontakt, så kan det jo være en måte for henne å signalisere at hun ikke vil være for nært knyttet også?"
"Gudommelig stahet? Jeg tror ikke det er noe jeg skal
forsøke å spørre Sûne om kommer fra hennes blod...
Hva slags forhold jeg har hatt til Jehlonna er ikke så lett å si. Vi har kommet
godt over ens, men man vet aldri helt hvor man har en jente... Om du sier det
kan det godt være riktig.
Eller så har hun fått en tilsvarende beskjed som meg et eller annet sted fra.
Eller hun har gått lei av meg.
Eller blitt skremt av hva jeg er eller har gjort med Tempelet.
Jeg får vel gjøre som utallige andre Sûnitter har gjort før meg når det gjelder
Jehlonna. La Sûne styre skrittene mine, og snakke slik inspirasjonen forteller
meg når jeg møter henne."
"Du er nå flinkere med folk enn jeg er, så du får følge nøye med når du møter henne. Hvis hun virker såret over at du også prøver å trekke deg unna så bør du jo prate med henne. Det er jo ikke noe poeng i å skilles som uvenner når man kan unngå det."
"Jeg har ingen planer om å så uvennskap så sant jeg kan unngå det. Jeg liker fremdeles Jehlonna. Og hun har gitt meg minner jeg vil huske." Delthrin ser litt drømmende ut i luften. "Men å snakke med deg har hjulpet." Han ser adskillig lettere til sinns ut, og et takknemlig smil når øynene.
Tammith gir ham en ekstra klem for det. "Jeg er glad jeg kunne hjelpe deg litt ihvertfall. Så får du tenke på hva du vil gjøre hvis jeg plutselig skulle begynne å sjelebinde igjen. Det er ihvertfall ikke bare Tempus, om det hjelper noe i det hele tatt."
"Det betyr mye. Jeg har ingen motforestillinger mot å
sjelebindes av deg, men helst uten Tempus på slep...
En annen ting er hva som vil skje dersom jeg har kontakt med Sûne når noe slikt
skjer, og eventuelt Shadri med en av sine Guder... Hvordan vil de reagere, og
hvordan vil det føles å være oss?"
"Vel, en vill tanke er jo at de kan benytte seg av det båndet de også. Til hva det nå enn er de kan gjøre."
Delthrin sperrer opp øynene...
"Kan du se for deg hvordan en kombinasjon av Krigsherren
og Sûne som 'en person' med noen av de andre i tillegg? Det er litt mer enn jeg
kan forestille meg..."
"Nå. Så lenge jeg får bestemme, så..." mener Tammith.
"Så lenge du får bestemme går det meste greit... Men du
skal kanskje ned til de andre etter hvert? De lurer vel på hvor det blir
av deg...
Jeg tror jeg skal køye tidlig i dag. Jeg har mye å tenke på og enda mer som
skulle vært gjort."
"Ja, jeg får gjøre det." Tammith reiser seg. "Skal jeg se om vi har noe vin vi kan varme til deg? Eller komme opp med et glass portvin?"
Delthrin smiler varmt. "Ja takk. Jeg tar gjerne noe vin, tror jeg."