Så det er slik det er å være død. Stille og smertefritt, lettet for alle verdslige bører. Men ikke ensomt.
Jeg står på torget i det som må være Kelemvors store by. Det er grått og stille her, og en masse andre døde står omkring på torget. De aller fleste står stille som zombier og ser tomt foran seg, men litt lenger borte ser jeg et par andre som beveger på seg. Jeg tusler over dit og lurer på hvorfor jeg er inne i byen. Shandri sa at man skulle komme inn gjennom porten, og kunne overfalles før man kom dit. Uansett, det er mye bedre å snakke med noen enn å kjede seg.
Den eldre herren jeg henvender meg til lurer på hvor han er. Jeg forklarer ham at vi sannsynlig vis er hos Kelemvor, og han synes ikke det virker unaturlig at han er død, så han sier seg enig. Dessverre rekker jeg ikke snakke noe særlig med ham, for en engel kommer bort og vil ha meg tilbake på plass. Man skal visst ikke snakke med de andre døde. Men det er kjedelig å bare stå her. Ikke at jeg kunne snakket så lenge uansett. En større engel kommer inn borte ved samtalepartneren min, og samler sammen ham og et tyvetalls andre og annonserer at de skal til Chauntea. Så er det bare å vente.
Tid er tydelig relativt her. Jeg kan holde en lang tankerekke og sette tankene etter hverandre, men om det tar kort eller lang tid er helt uvisst. Enten så skjer noe her og nå. det har nettopp skjedd, eller ikke nettopp skjedd. Jeg lurer på om det er fordi jeg er død eller om det er fordi jeg er her. Det kunne være interessant å diskutere med Shandri en gang. Eller kanskje med Storm. Uansett. Litt senere enn nettopp, som godt kan ha vært lenge etter nettopp, så kom en ny planetar og samlet inn meg, to unge damer som har noe eventyreraktig over seg og en gammel mann. Vi skal til Sûne.
Han virker litt oppgitt over at jeg er bevisst, og sier noen ting om at jeg ikke skal lage bråk og at 'sånne som meg' av og til får ideer og gjør dumme ting. Jeg forsøker å snakke litt med ham, men han er ikke så veldig interessert. Han leder oss mot en stor port med to enorme engler, og dette må være den porten Shandri snakket om. Planetaren sier vi skal få en eskorte fordi demonaktiviteten har vært stor i det siste, så jeg forteller ham at en fallen erkeengel kan ha en viss personlig interesse av meg. Han er ikke særlig interessert. "Ikke mitt ansvar" sier han.
Jeg lurer litt på om jeg skal snakke med eller til Azrael, men for en gangs skyld er jeg litt i tvil om hva jeg skal si. Jeg tror nok Shandri ville ønsket at jeg skulle hilse ham, men det er vanskelig å hilse når man ikke vet. Og mens jeg står og lurer så hever plutselig bege to sverdene og planetaren som følger oss ser svært anspent ut. Anubis er kommet.
Som vanlig gjør han noen mystiske tegn på det ubegripelige språket sitt, og så forsøker planetaren å late som ingen ting. Anubis er vår eskorte. Ikke er planetaren særlig dreven i å snakke for seg heller. Jeg er på mange måter litt skuffet over han. Han virker bundet av rigide oppfatninger av hvordan verden burde være og helt ute av stand til å håndtere variasjoner. Han virker også initiativløs og redd for forandring. Han har lite av den guddommelige styrke jeg ville forventet og virker mer som en litt uvillig læregutt uten noe stort talent. En helt uten potensial for å vokse. Det siste jeg ser til ham er når han forsøker å late som om Anubis som personlig eskorte er 'vanlig' og at det ikke vil skje noe spesielt.
Guden for transport mellom dødsrike og endelig hvilested. De døde guders vokter. Han går helt sikkert ikke skjoldvakt for tilfeldige døde. Det ville bli som om Kelemvor skulle kommet ned for å hente meg bort til porten. Og det forstår både planetaren og jeg. Det som irriterer litt er at planetaren tror jeg vil gå på han tåpelige bortforklaringer. Men jeg har ingen planer om å lage bråk. Og når det kommer en tredje erkeengel bort til porten med en Bok så ser det ut til at ting blir mer etter planetarens hjerte. Han er tydelig lettet når Bokengelen sier alt er greit og han sender oss etter Anubis. Gjennom porten og etter Anubis går vi.
Anubis går foran, så jentene og gamlingen, og jeg går sist. Det føles rart. Alt er grått og tåkete, lydene er borte og en vei åpner seg foran Anubis' føtter mens han går. Jeg lurer på å synge en vandringssang, men det føles ikke som om det ville være riktig. Neste gang, kanskje. Det er noe med å være kledd kun i en hvit kjortel og å følge en kryptisk gud som personlig har tatt på seg å følge meg til Brightwater som demper sanggleden. Han må forvente et angrep.
Og her er angrepet. Ikke med sverd og ild og horder av demoner. Bare en enslig erkedemon som heter Naizetco. Han kommer rolig gående mot oss, og Anubis har stoppet. Han holder staven sin foran seg og jeg går opp nesten på siden av ham for å se og høre hva som foregår. Naisetco gjør krav på meg. "I kraft av vårt blodsbånd og den porteføljen jeg holder krever jeg denne sjelen". Han snakker kun telepatisk, men Anubis står i veien. Naizetco ber ham gå til side og Anubis flytter seg. Jeg spør ham så hvor han vil ta meg. Og i det han skal svare svarer noen bak meg "Han tar deg ingen steder."
Jeg kaster et raskt blikk over skulderen, og det jeg ser må være Orcus. De vandødes prins. Med hodeskallescepteret i hånden og mindre koselig utseende. Det var tydelig at ingen av de to mektige demonene ville involvere meg på noe vis så de diskuterte mentalt. Uten å si noe til meg, og Anubis stod fremdeles et skritt til siden som en statue. Jeg beveget meg noe nærmere ham, men forøker å se unnselig og usynlig ut. Jeg tror at jeg i denne tilstanden også ville bli revet i filler om de tok tak i hver sin ende av meg.
Jeg har klart å komme meg litt ut av den direkte linjen mellom de to demonene nå Naizetco tekker sverdet sitt og styrter løs på Orcus. Orcus parerer med septeret sitt og de sloss hardt. Jeg hører Sûne hviske til meg at jeg skal gå til Anubis, og jeg tar de siste to skrittene bort til ham. Jeg legger hånden på staven hans, som han fremdeles holder foran seg som en slags beskyttelse eller sperre.
Det ser ut som om Naizetco er den svakeste av de to demonene når de sloss. Orcus parerer og holde ham unna, men klarer å holde et øye med meg samtidig. Jeg har uendelig lyst til å gjøre noe, hva som helst, for å skifte den balansen kanskje klare å tenne en gnist av det som kreves for at Octesian, min far, skal kunne stige opp blant englene igjen, men jeg tror ikke jeg kan oppnå noe annet enn å tape meg selv. Men det er tungt å stå der og ikke kunne gjøre noe.
Så snakker Sûne til meg igjen. Hun sier at hun gjerne vil se litt av hvordan det går, men at det ser ut til at hun må vise seg. Når hun viser seg skal jeg gå, og ikke se meg tilbake. Det er en tung beskjed, men om veien frem går til Henne så lyder jeg de kravene som må til for å kunne gå den. Og bak Orcus, over ham og litt til høyre ser jeg Henne. "Stans! Han er min utvalgte."
Jeg går. Det er merkelig å gå ut i den grå tåken og selv om jeg ikke snur meg er jeg sikker på at jeg blir fulgt av de andre. Kanskje flere enn dem også, men jeg går og jeg holder blikket fremover mot det jeg har Hennes ord på at er riktig vei.
Plutselig er jeg et annet sted. Det er fremdeles grå tåke og ingen synlig forandring, men jeg vet jeg er et annet sted. Anubis tar et langt skritt forbi meg og leder igjen veien. Og igjen er det en vei som blir til der han går. Og etter en stund er vi i Brightwater. Jeg kjenner meg ikke helt igjen, men det er ingen tvil om hvor vi er. De andre kommer til seg selv, og de to unge kvinnene omfavner hverandre. Jeg snakker litt med den gamle, og snakker om at paviljongene er litt lenger fremme, over en kolle.
Og så ser jeg Luminor. Hun flyr meg i møte, og jeg slår ut vingene og flyr opp mot henne. Her er det helt naturlig å fly, som om sjelen min alltid har kunnet det, og det bare er kroppen som trenger opplæring. Vi flyr sammen over Brightwater og snakker en del. Jeg ber om unnskyldning for demonpilene, og får tilgivelse. Og vi snakker om hva som skjer nå. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, men hun synes jeg bør dra tilbake til de andre om de kaller meg. Jeg skulle gjerne snakket med Sûne først, men hun er fremdeles "der ute". Og tiden før de kaller meg tilbake er alt for kort.
Før jeg har fått møte Henne, før jeg er ferdig med å fly med Luminor, før jeg har vandret blant paviljongene og før jeg har kunne takke Taelas for håpet han gav meg når verden var sort ble jeg kalt tilbake. Jeg fikk ikke sett etter Tendry heller. Jeg skulle gjerne sett ham her. Men budet kom og jeg valgte å følge kallet tilbake. Jeg har meget ugjort.