Den 16. Tarsakh 1367 DR reiste jeg hjemmefra, og følte meg mest av alt fryktelig stor. Jeg var ansatt som hjelpegutt hos karavanesjef Randall Greystag. Nå i ettertid innser jeg at det var en grei og rolig tur, men for en førstereisgutt var det mer enn spennende nok. To ganger på turen nedover til Baldur's Gate ble vi satt i alarmberedskap og selv de ubevæpnede fikk utlevert klubber og måtte delta i vakt hele natten. Dette var virkelig spenning. Jeg fortsatte som hjelpegutt på karavanen hele sesongen, uten at det noen gang skjedde noe reelt farlig. Vinteren tilbrakte jeg i Waterdeep med å arbeide for Rhistel.
Neste vår tok jeg på ny arbeid for Randall. Jeg likte egentlig den formen for liv jeg hadde året før veldig godt. Jeg fikk reise og se verden om sommeren og jeg fikk male om vinteren. Stort mer perfekt kunne ikke verden bli, trodde jeg. På sensommeren 1368 DR ble jeg forfremmet. Randall hadde lagt merke til at jeg var en stor og sterk gutt, og jeg fikk mitt første sverd. Det var et litt slitt kortsverd som vaktkapteinen hadde skiftet ut. Rett etter reiste vi sørover fra Baldur's Gate til Amn. Det var der jeg første gang opplevde at blodet mitt var noe jeg skulle se på som en gave og ikke en forbannelse. Sûnes tempel i Athkatla var vidunderlig vakkert. Ikke like storslått og vidunderlig som hjemme, men jeg oppdaget for første gang hva Sûne egentlig står for. Skjønnhet, kjærlighet og lidenskap. Beskytter av kunstnere og den vakreste av alle gudinner. En gnist ble tent i meg den gangen i Athkatla som siden har blusset sterkere for hver mulighet jeg har fått. Ellers var det en god reise, og fordi fjellene mellom Baldur's Gate og Amn kan være farlige ble det risikotillegg til alle. Vi returnerte til Baldur's Gate rett før vinteren, og jeg innså at betalingen min var nok til å kunne holde over vinteren. En av de gamle vaktene anbefalte meg å betale for rom på Den Leende Drage for hele vinteren i ett, og det reddet meg nok fra en slitsom senvinter. Litt for mye fest og moro og litt for lite planlegging førte til at jeg måtte spe på inntektene utover vinteren. Heldig vis viste det seg at jeg var blitt flink nok som maler og dekoratør til å klare å holde meg med mat.
Våren 1369 hadde jeg klart å opparbeide meg såpass med bekjentskaper at det ikke var noen problemer å få arbeid. Jeg jobbet som vakt på karavaner mellom Baldur’s Gate og Amn, og alt gikk greit helt til midtsommer. På vei nordover fra Amn ble vi overfalt av Orker. I ettertid ser jeg at jeg var ungdommelig overmodig og uforsiktig. Under overfallet så jaget vi en ork som angrep på flukt, og jeg stormet frem for å drepe ham. Plutselig spratt det frem en ork til som jeg ikke hadde sett, og kjørte stridsøksa i siden på meg. Jeg kan fremdeles huske følelsen av kaldt stål og rennende blod. Når jeg har dårlige netter ser jeg fremdeles det fryktelige ansiktet som leende skal til å begrave øksa i meg der jeg på uforklarlig vis hadde havnet på bakken. Heldigvis klarte Malark å drepe den før han drepte meg. Jeg kan også huske den uendelig gode smaken av en healing potion. Den dagen på veien sørvest for Nashkel drepte en ork det meste av det ungdommelige overmotet mitt. Jeg bør aldri glemme den dagen.
Resten av tiden før jeg møtte Abernati var stort sett rutine, men jeg fikk en stor opplevelse til før jeg ble eventyrer. Det skjedde høsten 1370. Det var blitt bråk i Amn, og vanskelig å få arbeid i den retningen. Derimot fikk jeg arbeid på en karavane som skulle på langtur østover. Vi dro ut fra Baldur’s Gate via Elturel, Easting og Asbravn. Målet var byene på Dragekysten, men to dager sør for Asbravn ble vi overfalt av troll. Det var to store utysker som til tross for sitt at de så langsomme ut var mer enn raske nok. Vaktene ble stilt opp i en skjoldborg for å holde monstrene unna, mens jeg og et par andre skulle helle olje på dem og tenne på. Heldar var tydelig vis enda reddere enn jeg, for han helte oljen sin vel så mye på skjoldborgen som på trollet, og når vi tente på brøt skjoldborgen sammen. Det ene trollet satte etter meg og Heldar, og vi fikk kastet en del olje på det. Dessverre viste det seg at det var vanskeligere å tenne på etterpå. Trollet løp etter og jeg foran før jeg til slutt klarte å lure det inn i en vogn. Dessverre klarte trollet å få tak i Heldar først. Jeg håper jeg aldri får se en skapning ødelegges på den måten igjen. Det andre trollet klarte kapteinen og de andre vaktene å slå ned og deretter brenne, men tapene våre ble i tillegg til Heldar en soldat, en handelsmann og vognen hans. Resten av reisen gikk rolig, men vi snudde i Elversult, så jeg fikk aldri se Dragekyseten.
Våren 1371 reiste jeg hjemover. Jeg hadde fått kjøpt Sintaron og mitt eget utstyr. Jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å besøke mor og far, men de var blitt så gamle. Mor gav litt inntrykk av å lure på når jeg skulle slutte med reisingen og slå meg ned, men det var vanskelig å få roen hjemme. Det virket rart da, men nå i ettertid kan jeg vel se at den gutten som reiste ut var blitt voksen, og far særlig hadde nok litt vansker med hvordan jeg skulle behandles. Sommeren bedrev jeg med litt forskjellige småkaravaner, og fikk også en interessant tur til Luskan. Utpå høsten traff jeg igjen Warfield, som jeg hadde hengt sammen med som liten. Han var blitt eventyrer og slått seg sammen med en magiker, en Tyr-prestinne og en tredjemann, som jeg nå er temmelig sikker på at var en "låsspesialist". De hadde masse fortellinger om monster og skatter, men syntes tydelig at episoden med trollene var imponerende. De hadde mye bra utstyr også, så jeg begynte å lure på om det var en karriere å satse på. Ettersom jeg hadde hatt base i Waterdeep hele sommeren la jeg opp til å overvintre også, men rett før midtvinter fikk jeg en sjelden jobb med en vinterkaravane til Baldur’s Gate, og bortsett fra et par netter værfast øst for Troll Hills gikk det bra. Godt betalt var det også, men ikke mer enn at det dekket ekstrautgiftene ved å betale for overvintring i to byer.
Det hadde vel neppe gjort noen stor forskjell hvor jeg var den vinteren uansett, men det ble nå til at når ting skjedde var jeg relativt pengelens overvintrende på Den Leende Drage i Baldur's Gate.