Anmeldelse av Nullpluss ved Eiliv Eide i Bergens Tidende 18.12.86

"Han som spiste seg selv"

Med sine science fiction-bøker - særlig "Solfiolinen", "Alkymisten" og "Dverghesten" har Gert Nygårdshaug beveget seg lenger og lenger ut i svimlende perspektiver som sider ved moderne forskning og teknikk åpner for fantasien.

"Fantasien", forestillingsevnen, er på en måte hovedperson i hans siste bok, "Nullpluss": Man forestiller ser noe , ergo er det, heter det. Og forfatteren lar oss ane et nytt verdensbilde, der "fantasi og fysikk er identiske størrelser". Alt er et spørsmål om vilje, leser vi, og informasjon er "innerste substans i alt og alle". Sjelen er informasjon. Det siste sier en biperson, en katolsk pater.
Ellers er romanens menneskelige hovedperson laserforskeren Tremor Harding (et megetsigende navn). Det er hans opplevelser og tanker vi følger. I ham er informasjon på et vis fullstendig. Enda han bare er middelaldrende, føler han at han vet for mye, og gjenomskuer det meste. Han føler at når man er kommet så langt, blir man "vektløs". Spørsmålet om liv og død, som er så viktig for folk flest,opptar et slikt menneske lite. Alt henger sammen, i tid og rom, liv og død er elementer i samme virkelighet.
Og han beslutter å foreta Handlingen, den "Ytterste Aksjon" som skal få betydning i den store sammenhengen.
Han vil spise seg selv.
"Nullpluss er bl.a. fortellingen om hvordan Tremor Harding ("hardfør", selv om han til å begynne med "skjelver") lukker seg inne i en uinntagelig, velutstyrt komfortabel bunker i sentrum av den lille byen Langendonk, og bruker sine laser-kunnskaper til litt etter litt å partere og fortære det meste av seg selv.
Når de mer og mer kompliserte operasjonene ikke tar livet av ham, skyldes det antagelig bl.a. blodtypen hans - med den unike "spissmusfaktoren", som gjør blodet "resistent mot mitrogen"?
Dette lyder spøkefullt, og sant å si er det vanskelig å avgjøre hvor alvorlig en skal ta Gert Nygårdshaugs roman. Den virker på en gang velberegnet og vilkårlig. Hva betyr det når forfatteren lar fire mennesker fra fjerne steder (Island, Peru, Spania og Tyrkia) samtidig bli påført en tvangsforestilling som tilsynelatende uimotståelig driver dem til (den hollanske?) byen Langendonk, der de sies å inngå allianse med Tremor Harding, som nå er så fysisk redusert (og åndelig forberedt) at han etter alt og dømme er på vei inn i den store saammenhengen, målet(?) for den "Ytterste Aksjon"? En forfatter, en prest, kurdisk frihetskjemper, en arkeolog - og den svinnende Tremor Harding, en auto-kannibal og bærer av en epokegjørende erkjennelse, "et sort hull på vei inn i seg selv"? Og hva betyr alle de andre personene i Lagendonk (hvorav Tremor Harding er venn med flere og forelsker seg i en)? Hvilken rolle spiller professor Ulysses Mantel, som er så fanatisk interessert i hovvedpersonens "spissmusfaktor" at han mister hode av det. Osv.
Det er vel rimelig å se romanen som en løssloppen lek med vårt oppløste bilde av verden og tilværelsen, og en fantasi over en mulighet for å samle dette bildet igjen (Tremor Harding hater entropien).
"Nullpluss" er i alt sitt groteskeri en "kaldere" og "tørrere" bok enn sine forgjengere. Her er lite av de fascinerende landskapene og de "romantiske" innslagene fra tidligere bøker. Men romanen inviterer til ulike tolkninger, den er en "utfordring" til leseren, med ganske spennende perspektiver.
Språklig/stilistisk er romanen grei nok, men litt usikker her og der.


Terje Røsten
02.11.96