Lyriker med marsjstøvler på

Anmeldelse av Gatevinden ved Odd Abrahamsen i Morgenbladet 11. mars 1980.

Gert Nygårdshaug er en lyriker som i følge vaskeseddelen er politisk engasjert. Det betyr at han hver tid på døgnet står urokkelig fast i ideologien på ytterste venstre-side. Nu kan en uforbederlig tviler spørre om hvordan det er med e "riktige" teorier nu for tiden. Skaperen av det vi forbinder med selve Vietnamdiktet, Göran Sennevi, skriver i sin siste diktbok:

Språk! Verktyg; Eld: Kampuchea Jag har tänkt
på det länge, vridit och vänt
Trovärdighet, sanning, løgn,
kanske en million människor
Det har utplånat litteraturen, konsten - -

For Sonnevi betyr Vietnam og Kampuchea en efterprøvelse av tidligere standpunkter. Hensynet til menneskeliv går her foran politiske dogmer.

I "RIKTIG RETNING"

Gert Nygårdshaug er neppe plaget av tvil. Han beholder marsjstøvlene på og går i "riktig" retning:

Jeg tenker på frigjøring,
jeg tenker på Pol Pot.
Igjen samler han folkets tropper
i ly av regnskogens tunge trekroner.

Til denne dystre oppsang - lovprisning av en massemorder - tar han støtte fra skriften i veggen på T-banestasjonen:

Kast snuten på havet
leve sammenslutningen av arbeidssky elementer
knus facismen
leve Pol Pot og Pål Steigan

For å komme frem til et slikt budskap har forfatteren prøvet hver frase i Profils redaksjonelle linje:

Sartre
kastet argumentene våre ned
over tomme godsvogner som passerte

Og efterpå kommer sannheten frem uten nøling og vankelmot:

Vi er blitt steiner
materiens basis

Borgerskapets galleri er identisk med et digert ingenting:

Gullrammer uten sol, ute vind

UTEN NONSENS
I denne diktbok finner jeg også dikt uten dette politiske nonsens. "Iselin, 7 år, Stovner," har en fantasikraft som en ellers savner i denne diktbok. En barndomsverden smilende og alvorlig får meg til å lytte:

Fra drabantlivet ditt vokser du
utover, inn i fantasien og
T-banestasjonene forvandles da
til mystiske huler under havet
der Jonasfisken slåss med Gud
om prinsessa og de dumme dvergene -

Titteldiktet "Gatevinden" har en begynnelse som engasjerer, men de tre siste linjene bryter av diktet. Men allikevel: hans sprog er tydelig og vel overveid:

Gatevinden er vond.
Den stryker langs fortauet
og legger seg inntil de nakne
leggene dine som piggtråd.
I det gule lyset blir du stående
rolig og vente:
Snart er det vår.

PASS
Det samme kan jeg ikke si om "Skulturer". Her er Nygårdshaug ute og går i vanlig kjent stil på linje med hans tidligere dikt om flykapring:

Ta den tyngste steinen
i Alta
Kautokeino - vassdraget
og legg den på Egertorget
speed den opp med amfetamin preludin morfin
og den fyker som en meteor
rødglødende
tvers gjennom Stortinget

Overfor slike dikt finner jeg bare et ord - pass.