|
Det verste som kan sies om norske novellesamlinger er at de
"spriker". "Sprike" er en anmelderglose som kan være god å ty til.
Om Gert Nygårdshaugs "Solfiolinen" skal ingen kunne si at den
spriker. Fortellingene, eller fablene, har et preg av enhet, av
tematisk sammenheng så de til og med kan være vanskelig å
skjelne fra hverandre. Men det skal ikke forfatteren bebreides
for. Det får anmelderen ta på sin kappe.
De er ikke lett tilgjengelig, disse iblant rent merksnodige
fantasiene. De beveger seg i tider som ennå ikke er opprunnet,
eller tider så fjerne at "Saga har glemte hva hun visste". Hva
vet vi om Mayakulturen. Om det sunkne Atlantis? (Er det sunket
forresten?) Åstedet for Nygårdshaugs bok er Bermudatriangelet,
hvor skip i godvær går ned med mann og mus og hvor fly blir borte
som om de oppløser seg i ren luft, et farvann som altså er
forlatt av Gud, men ikke av djevelen. Saragossahavet er ikke
langt unna. Er det noe som husker Tanghavets hemmelighet av
Lucien Ramont? Hemmeligheten, ja. Den ble ikke oppklart av
Lucien Ramont heller -.
Ikke uten raffinement forteller forfatteren om selsomme ting, om
fenomener som ennå ikke er dukket opp til overflaten i menneskets
historie, og som vi av fordommer og skrekk helst vil dytte ned igjen
fortest mulig.
Spennende i ytre forstand er den første fortellingen om
kvadratene på Buddara skrivebord. Den foregår på et bibliotek
(tror jeg), men det er jo et bibliotek som ikke er halve nær
f.eks. Deichmanske (der nytter det neppe å spørre om HIOLO VUH i
utlånsskranken).
Eller om POPOL VUHs skapelsesberetning som vi kunne trenge til
avløsning til den gamle. (Men det er ikke lenge siden en
sogneprest i TV til og med tok Darvin til inntekt for
kristendommen!)
"Før ildtiden" heter en skisse, egentlig et prosadikt. Så kommer
Syndfloden. Men her er ingen Noah, ingen ark.
Fablene røper en fantasi som ikke er feig eller brøstholden. En
fantasi som ikke er virkelighetsbunden - i vår snevre
forstand. Men jeg gremmer over at vi selv i dette miljøet blir
fortalt at to personer jobber - når "jobbe" er noe som vi gjør
på Børsen?
"Rodrigo de Torres går fra borde" er skrevet i halvt prosalyrisk
stil. Men kjernen er episk. En stilisert fortelling, hvilket
kjens som det eneste riktige i disse omgivelsene. Å herse med
trivielle detaljer, å beskrive skomakerrealistiske personer som
aldri har vært halve nær en skomaker, ville kjennes som
stilbrudd.
Biminidykkeren opptrer i vår egen tid. Også dette er en
spennende historie. Men hva betyr det at "synet av henne ville
for alltid (understreket her) være i hans tanker, lenge,
lenge." Smør på flesk er smør på flesk selv i et romskip.
Science-fictiongenren innbyr til juks, til fantasterier. Mer enn
til nøktern utforskning av virkeligheten. Hvem kan kontrollere
riktigheten av det som blir påstått å skje i år 2100? Men
Nygårdshaug overspiller ikke. Selv om fristelsen sikkert har vært
nærliggende i et stoff som han har tatt for seg.
Han har tidligere gitt ut "progressive dikt", som noen kaller
det. Prosaen hans er mer hel, mindre demonstrativt
"radikal". Det betyr (Gudskjetakk) ikke at forfatteren er blitt noe så
grusomt som konservativ. Da Tibb Ravenberg den 11. september hadde
fått avhandlingen om immanensen ferdig, drog han selv til Brasil "for
å slutte seg til Brasilindianernes frigjøringskamp". Slik skal det være
sier spalten for riktige meninger.
|
