Gert Nygårdshaugs "Dverghesten" er en aldeles praktfull,
sitrende roman
For første gang på lenge har jeg lest en aldeles praktfull roman.
Jeg har lest Gert Nygårdshaugs "Dverghesten", og det sitrer i meg av glede
og begeistring.
Det gjør så godt, når litteraturen iblant slår seg løs og mediets fulle
kraft løfter leseren opp og avsted. Langt bort, vekk fra småligheten og
pirket, inn i de stemninger hvor åndskreftene sprudler og ler i ren
skaperglede. Det er deilig når ordene forløses, når de blir store og mektige,
når de også kan være små og forsiktige og allikevel beholde sin kraft.
Når ordene leker gjemsel med virkelighet, alt mens de tydeliggjør den,
beriker den.
Nettopp på denne måten forløser ordene, litteraturen,
i Gert
Nygårdshaugs nye
roman - "Dverghesten". En roman om det umuliges mulighet, en roman om
vitenskapen og tiden, om menneskene og kjærligheten.
Men kanskje fremfor alt,
en roman om livet som våger å utforske og utfordre
grenser det tror seg
omgitt av.
Blir glad i
Hovedpersonen er et menneske man får forståelse for og
blir glad i, så rikt
og fassetert er han skildret. Men hvem er han, Violon Soleng?
Treskjærer,
36 år, bosatt i Friisgt., Oslo 1. Javel, men også mer:
Han er ikke redd,
han blir aldri redd, for han har gitt selv seg "muligheten til ikke å
forbauses av det umulige, aldri gi tapt for det utenkelige, ikke krype
for det dogmatiske" eller blindes av det logiske". Han er et menneske
som det ikke bare ligger noen særskilt livs-ideologi til grunn for,
bare uforferdet livsappetitt.
Nei, Violon Soleng blir ikke redd, ikke blindet av logikkens angst for
det umulige, når en gammel-egyptisk sten begynner å hoppe rundt av seg selv i
arbeidsværelset hans. Istedet blir han nysgjerrig og tar med seg sin
egyptolog-veninde Silia Fergel til Luxor for å utforske mysteriet.
Mysteriet om Nefertites hoppende sten, inngravert med hemmelighetsfulle
hieriglyfer. Og i Luxor tar mysteriet dem begge ved hånden, leier dem
ut av tiden, ut av kausal-virkeligheten, og ekspederer dem til Atlantis, til
det svundne mytiske paradis.
Fantatisk måte
Hvor og hva er Atlantis? Nei, se det er ikke godt å vite. Et fantasirike
utenfor tiden oppdiktet av Platon og drømt av Violon og Silia? Kanskje.
Mem også et øyrike øst for Afrika hvor Violon og Silia faktisk spiser
frukt og fisker røye og elsker hverandre på en seng av barnåler -
i 1938. Eller for elleve tusen år siden? Det kar seg ikke vite, og det
er heller ikke vesentlig å vite. På en fantastisk måte har Gert
Nygårdshaug klart å sammenflette virkelighet og uvirkelighet, fortid
og nåtid, myte og videnskap, til en fortelling som blankt avviser
rasjonalitets krav, men som allikevel fremstår som vidunderlig
sannsynlig og overbevisende.
Og lærerik. For selv i Atlantis' paradiske haver kan ikke menneskebarn
slå seg til ro. De må utforske, lære, oppdage. Ikke oppdage synden, dette er
ingen bibelsk beretning, men oppdage og flytte menneskenes horisont.
Silia dør, men hennes ledsager forblir intakt. Violon opsøker Atlantis'
innbyggere. Og han vet hva de ikke vet - at deres makthunger ikke er
til noen nytte, at Atlantis vil synke, forsvinne i havet, i tiden.
Og stadig lærer han; om menneskenes ødeleggelsestrang, om deres
forfengelighet, deres uvidenhet, om deres ubehjelpelige egosentrisitet.
Om tilværelsens krefter som har annet å bestille enn å innordne seg
under kausaliteten, logikken, den blinde fornuften som menneskene i sin
angst for det ukjente har satt i system.
Kvantefysisk
Til slutt vender Vilon Soleng tilbake til Luxor, til "sin egen tid".
Han arresteres, mistenkt for det mest prosaiske - ulovlig opphold
i Egypt uten gyldig visum. Han flykter, prøver å overtale forskere i
Øst og i Vest til å lytte. Mne den empiri Violon Soleng kan belegge sin
fantastiske beretning med er ikke gyldig i vitenskapens øyne. Ingen vil
lytte til en mann som påberoper seg en kvantefysisk erfaring.
En kvantefysisk erfaring. Ja, for denne eventyrlige litterære romanen
er også en fortelling om kvantefysikkens eventyrlighet. Gert
Nygårdshaug har tatt den nye videnskapen på ordet og diktet den
om til virkelighet. Diktet teorien om det "umulige" om til en fortelling
om hvordan det umulige faktisk er. Om hvordan tid og rom
årsak/virkning-logikk ikke er annet enn hildringer, bedrag, kamuflasje.
Om hvordan intet faktisk er i den statiske og urokkelige forstand
vi liker å tro. Og han har gjort på en så forståelsesfull og elegant måte.
Elegant
Dette er ingen teoretisk avhandling som er gitt underholdnings form. Tvert
imot.
Det er den vare, nære, finstemte og lokkende fortellingen som gradvis
avslører og
trenger inn i kvantefysikkens vanvittige muligheter. Det er eventyrroman
på sitt beste som virkeliggjør umuligheten.
Og som med dundrende kraft beviser at det ikke finnes noe mektigere medium
enn litteraturen. For om den nye fysikkens teorier stemmer, da har
videnskapen endelig oppdaget hva litteraturen alltid har visst:
At det er når den diktende skaperkraft sprenger det tilsynlatende,
trenger bakom det, at virkeligheten blir tydeliggjort, sann og rik.
Slik går det til når romaner skrives med Gert Nygårdshaug intelligente
bagavelse. Det er meget lenge siden jeg har lest en forfatter som til de
grader behersker sine ord og tanker. Som er så diplisinert, sikker og
kyndig, at han kan la sin boblende fantasi og kunnskapsrikdom utfolde
seg fritt, uten noen gang å nærme seg seg den intetsigende
underholdningssvada. Kanskje vil noen styrte til og hevde tullprat om
kjønnsrollemønster, at Beatrice-figuren Silia låser kvinnen fast i
skjøge/madonna-fordommer, osv. Dem om det. Det er synd på dem som
lar ideologi og holdninger sperre for det storslåtte ved denne romanen.
Det dristige ved den, som langt overgår et hvert politisk
standpunkts dristighet.
Jeg vil helst ikke si noe mer. Jeg vil sette meg et stille sted,
og så vil jeg drømmeleve meg inn i "Dverghestens" vindunderlige
mulige verden. Som for alt vi vet er vår virkelig verden.
Vår ufattelige virkelige og vakre verden.
Ordet er Gert Nygårdshaugs.
|