anmeldelse

Mester-krim,
tross klisjeer

Anmeldelse av Dødens Codex ved Harald Skjønsberg i Dagbladet 5. oktober 1990.
Så lar det seg altså gjøre - det gå ran for nordmenn å skrive sitrende krim. Gert Nygårdshaug har bevist det, med romanen <<Dødens Codex>>.

Hva skaper spenning? Spørsmålet er kanskje umulig å besvare. Men den Chandler-inspirerte <<hardkokte>> varianten, som har dominert norsk kriminallitteratur det siste tiåret, ser ut til å ha utspilt mye av sin rolle. Det hele har blitt for programmessig, med den tøffe, desillusjonerte, men akk så sårbare helten, med norske byer som har fått preg av San Fransisco - og med relative tynne og uspennende intriger. Raymond Chandler, yppertstepresten, var tross enorme litterære kvaliteter ingen intrigens mester.

Antikken
Gert Nygårdshaug representerer en annen tradisjon. I stedet for å gå inn i en tilsynelatende hverdag, løfter han oss bort i tid og rom - denne gangen til en liten landsby i Sør-Italia, med en historie tilbake til antikken. En historie som ennå lever, og som krever sin blodige rett. I byen finnes dessuten en psykiatrisk klinikk som driver etter ytterst ukonvensjonelle metoder.
Hit kommer altså Fredric Drum, Nygårdshaug norske helt. Han er restauranteier, vinkjenner - og i tillegg ekspert på gamle, antikke skrifter. En ytterst uvanlig kombinasjon, kan man si, og Nygårdshaug gjør ingenting for å sannsynliggjøre den. Man blir simpelthen nødt til å ta helten for den han er - en rendyrket, utroverdig romanfigur.

Klisjeer
Dessuten må man bare registrere at Nygårdshaug språk ofte er ufullkomment. I perioder kan han henfalle tilregelrett pratsomhet, oftere til nesten pinlige klisjeer: <<...elskovens dugg (...) la seg tykk på vindusrutene.>>
En utroverdig helt, en pratsom og klisjepreget forteller - og likevel spennende krim? Bevare min munn, det er faktisk mulig, Det skyldes to sentrale bærebjelker: Nygårdhaugs suverene intrige, kombinert med hans store kunnskapstilfang om antikken - og om det moderne Italia. Her er det sammeheng, naturligvis. Forfatterens kunnskaper bygger opp under intrigen.
Etter hvert som historien gradvis baller på seg, er det også som språket blir bedre. Ordgyteriet forsvinner, forfatteren blir kortere og mer konsis. Drives han fremover av den spenningen han selv skaper?

Bergtatt
På slutten var i hvert fall denne leseren bergtatt. For Nygårdshaug består den store, store prøven, den som skiller mesteren fra grosset: Han konstruerer en skikkelig avslutning. Den er uventet, uhyggelig og på et merkelig vis troverdig. Dessuten slipper man å føle seg snytt: Forfatteren fester alle løse tråder.
Så når det hele er over, sitter leseren tilbake, rystet og meget tilfreds. Er det <<valuta for pengene>> det heter?


Terje Røsten
11.05.98