Så lar det seg altså gjøre - det gå ran for nordmenn å skrive
sitrende krim. Gert Nygårdshaug har bevist det, med romanen
<<Dødens Codex>>.
Hva skaper spenning? Spørsmålet er kanskje umulig å besvare. Men
den Chandler-inspirerte <<hardkokte>> varianten, som
har dominert norsk kriminallitteratur det siste tiåret, ser ut
til å ha utspilt mye av sin rolle. Det hele har blitt for
programmessig, med den tøffe, desillusjonerte, men akk så
sårbare helten, med norske byer som har fått preg av San
Fransisco - og med relative tynne og uspennende
intriger. Raymond Chandler, yppertstepresten, var tross enorme
litterære kvaliteter ingen intrigens mester.
Antikken
Gert Nygårdshaug representerer en annen tradisjon. I stedet for
å gå inn i en tilsynelatende hverdag, løfter han oss bort i tid
og rom - denne gangen til en liten landsby i Sør-Italia, med en
historie tilbake til antikken. En historie som ennå lever, og
som krever sin blodige rett. I byen finnes dessuten en
psykiatrisk klinikk som driver etter ytterst ukonvensjonelle
metoder.
Hit kommer altså Fredric Drum, Nygårdshaug norske helt. Han er
restauranteier, vinkjenner - og i tillegg ekspert på gamle,
antikke skrifter. En ytterst uvanlig kombinasjon, kan man si, og
Nygårdshaug gjør ingenting for å sannsynliggjøre den. Man blir
simpelthen nødt til å ta helten for den han er - en rendyrket,
utroverdig romanfigur.
Klisjeer
Dessuten må man bare registrere at Nygårdshaug språk ofte er
ufullkomment. I perioder kan han henfalle tilregelrett
pratsomhet, oftere til nesten pinlige klisjeer:
<<...elskovens dugg (...) la seg tykk på
vindusrutene.>>
En utroverdig helt, en pratsom og klisjepreget forteller - og
likevel spennende krim? Bevare min munn, det er faktisk mulig,
Det skyldes to sentrale bærebjelker: Nygårdhaugs suverene
intrige, kombinert med hans store kunnskapstilfang om antikken -
og om det moderne Italia. Her er det sammeheng,
naturligvis. Forfatterens kunnskaper bygger opp under intrigen.
Etter hvert som historien gradvis baller på seg, er det også som
språket blir bedre. Ordgyteriet forsvinner, forfatteren blir
kortere og mer konsis. Drives han fremover av den spenningen han
selv skaper?
Bergtatt
På slutten var i hvert fall denne leseren bergtatt. For
Nygårdshaug består den store, store prøven, den som skiller
mesteren fra grosset: Han konstruerer en skikkelig
avslutning. Den er uventet, uhyggelig og på et merkelig vis
troverdig. Dessuten slipper man å føle seg snytt: Forfatteren
fester alle løse tråder.
Så når det hele er over, sitter leseren tilbake, rystet og meget
tilfreds. Er det <<valuta for pengene>> det heter? |