Akk! Akk! Ulv! Ulv!

Den Balsamerte Ulven anmeldt i Adressa av Ole Jacob Hoel 22. mars 2000.

Treg start. Og ikke den beste i serien av Frederic Drum-romaner. Men mer enn bra nok til Nygårdshaug bevarer posisjonen som landest mest spennende (krim)forfatter. For fire år siden var KRIPOS-etterforsker Skarphedin Olsen og hans nevø Fredric Drum på ferde i den meste jappete delen av Oslo i den fenomenale "Kiste Nr. Fem". Etter at det filosofiske hadde gått over i det psykiatriske og Frederic Drum var blitt til Skarphdein Olsen. (forklaring er umulig, en bør ha lest bøkene - det bør en på alle måter) og en yngre Frederic Drum hadde dukket opp som en Dr. Watson til Skarphdins Sherlock Holmes, lå det i kortene at Frederic Drum-bøkene igjen begynte å ligne tradisjonelle krimbøker. Der utviklingen kunne ha bestått i at KRIPOS-etterforsker Olsen drikker dyrere og dyrere viner og spiser finere og finere oster. Kanskje derfor har Nygårdshaug tatt Olsen, KRIPOS-kolleger, samt mesterkokk, hobbyarkeolog og nevø Frederic Drum med på en fisketur. Igjen er vi i Trysil-traktene, og vi blir der igjennom hele romanen. Når Nygårdshaug skriver sin "De Dødes Tjern" skorter det ikke på mystiske hendelser. Likeverdige handlings-drivere er på den ene siden den aktuelle situasjonen med ulv kontra sau, på den annen side Gilgamesj-eposet, helte-kvadet fra Uruk, skrevet 2000 år før Kristus. I en Nygårdshaug-roman er det kanskje like utilbørlig å avsløre at fiksjonen ender opp med bevis for en assyriske innvandring til Norge i 700-800 før Kristus., som å fortelle hvem som sto bak de mer prosaiske forbrytelser som er utgangspunktet for plottet i den Den Balsamerte Ulven. Vi befinner oss i en verden der samtlige etternavn begynner på Akk, og hvor ingen er riktig vel bevart, og hvor Sharphdedin Olsens analytiske evner er helt på høyden. Men framdriften i romanen er ikke overveldende. Nygårdshaug står gjennom sin pompøse, omstendige fortellerstil alltid i fare for å oppfatter som nettopp pompøs og omstendig. Og ikke leken, og de overlegne, intellektuelle krumspringene sørger for for tilstrekkelig framdrift. I første halvdel av boken blir det (unnskyld håpløst ordspill) mye prat og lite ull. Men on vi akker oss noe igjennom de første hundre sidene, henger vi så nok en gang i Nygårdshaug grep, Og det blir til at vi igjen roper ulv! ulv!